TEST: Dynaudio Confidence 20

Jeg er ikke i tvil om at det var verdt ventetiden. Den nye generasjonen Confidence er det soleklart beste jeg noensinne har hørt med Dynaudio-logoen på, og den minste utgaven er en skinnende stjerne på hi-fi-himmelen.

Det har tatt dem flere år å få ferdig den nye høyttalerserien. De har brukt tiden godt.

Alt bortsett fra navnet er nytt. Den aller minste, som vi tester her, er som forgjengeren en toveis høyttaler, ellers er alt annet ved Confidence 20 utviklet fra grunnen av.

Minstemann er forresten ikke så kompakt som den kanskje ser ut på bildene. Med stativene måler den 113 cm i høyden, og med en dybde på nesten 46 cm, er den ikke akkurat en bokhyllehøyttaler.

Men Confidence 20 er inngangsbilletten til et univers hvor portene til sjelsettende musikkopplevelser slås opp på vidt gap. Dette er høyttalerne for dem som synes en gulvstående høyttaler blir for ruvende, men en stativhøyttaler for puslete.

Skulle man savne mer dypbass, eller trenger å fylle en stor stue, finnes det tre større gulvstående høyttalere i Confidence-serien. Den slanke Confidence 30, en større 50 med et ekstra mellomtoneelement, og flaggskipet Confidence 60. Som koster like mye som en mellomstor bil.

Vi har lyttet til dem alle fire, og er usikker på om det er mulig å finne en favoritt blant dem. Bortsett fra de åpenbare forskjellene, fysikk, lydtrykk og dynamikk, særlig i bassen, har de identisk lydsignatur. En nesten gåsehudfremkallende åpenhet, nær grenseløs dynamikk og dybde.

Det Dynaudios ingeniører har oppnådd her, har flyttet nivået for lydkvalitet et godt stykke opp fra forrige generasjon Confidence. Dette er High-end med stor H.

Montering

Høyttalerne kommer i trekasser med et par Confidence 20 og stativer. Som følger med. Det er det en grunn til.

Utpakking og oppsett tar litt tid, for kassen må skrus opp, det samme må stativene og så må de medfølgende piggene og eventuelt parkettbeskytterne på plass. Så kan høyttalerne settes på topplaten, og skrus fast fra undersiden med tre skruer.

Under monteringsprosessen vil man legge merke til at Dynaudio har beskyttet den nye Esotar 3-diskantene med en gul plastkopp. Man vil også legge merke til at bassrefleksporten er på undersiden, og at topplaten på stativene har en gummiert forhøyning. Den fungerer som diffusor for bassen som strømmer ut av porten, og hindrer blafring og pusting fra portene. Hvis man spiller høyt. For det kan man virkelig.

Compex og DDC

Noen vil hevde at dette har de da sett før, og det er ganske riktig. Confidence-serien har som forgjengerne ‘hengende’ frontplater. I hvert fall ser det sånn ut. De er laget i et komposittmateriale kalt Compex, med utfresinger for elementene, og en struktur på baksiden som skal gi maksimal stivhet. Det skal ikke bare se pent ut, men er også med på å holde resonanser unna, og gi et mer uniformt spredningsmønster av lydbølgene.

Confidence 20 er den eneste i serien som ikke har diskantelementet montert i Dynaudios DDC-baffel – Dynaudio Directivity Control. Som er en formstøpt aluminiumsramme rundt diskanten, og en nøye utformet kurve på frontbaffelen, som skal gi bedre kontroll over spredningen av høye frekvenser.

Nye elementer

Kabinettkonstruksjonen er også ny, med horisontale forsterkninger på innsiden, og et meget forseggjort delefilter. Som er kablet opp med Van den Hul-kabler fra WBT-terminalene på baksiden, til de nye elementene.

Som Esotar3. Tredje generasjon av Dynaudios high-end diskantelement. Og den nye bass/mellomtoneenheten med membranen i magnesium silikat polymer (MSP).

En kraftigere magnet i neodymium driver den nye diskanten, som har fått et større bakkammer, som demper resonanser som kan oppstå av luftstrømmen bak silkemembranen. Dynaudio har plassert en liten diffusor på innsiden – Hexis – som blant annet gir jevnere frekvensrespons og bedre resonanskontroll.

Neodymium brukes også som magnetmateriale på de nye basselementene. Den driver en talespole i trelags glassfiber med MSP-membranen festet til en ny lettvekts kurv.

Jupiter

Høyttalerne har vært innom Jupiter. Ikke planeten, men Dynaudios nye måleanlegg. Som er et kubeformet, dempet rom som måler 13 x 13 x 13 meter, og har to elektromotiserte rigger. Den ene plasserer man høyttaleren på, heiser den opp til midt i rommet, så plasserer man en sju meter stor buet mikrofonrigg foran, og måler signalresponsen fra høyttalerne.

31 spesialkalibrerte mikrofoner fra Bruel & Kjær tar en 360 graders måling ved å rotere hele riggen, og etter noen minutter har ingeniørene en komplett måling av høyttalerne.

Hele Confidence-serien har vært innom Jupiter under utviklingen. Det samme har Evoke-serien som vi nylig testet, den trådløse Music-serien og pro-høyttalerne i Core-serien.

Men som vi vet, målinger er ikke alt, det skal lyttes også.

Referansklasse

Jeg skjønte det med en gang jeg satte på en gammel innspilling med Sarah Vaughan og Clifford Brown. Opptakene er gjort i desember 1954, i mono, men lød så ferske og friske at jeg måtte klype meg i armen.

Her hadde jeg en 65 år gammel plate, men realismen var skremmende god. Vokalen satt som en skje i en honningkrukke, klistret midt i rommet og jeg aner ikke hvordan det er mulig, men høyttalerne gjorde en hederlig jobb med å skape en troverdig illusjon av tredimensjonalitet.

Normalt lyder gamle monoinnspillinger flatere, mer sammenpresset, og aldri så dynamiske som dette.

Høyttalerne fikk kjørt seg mer på Radioheads Hail To the Thief, hvor jeg forsøkte å provosere fram pustebesvær i bassen. Det skjedde ikke. Godt hjulpet av en kraftig McIntosh-forsterker, dro jeg opp volumet enda mer, og satte på Puccinis La Bohème. Fra den berømte Decca-innspillingen med Pavarotti, og Mirella Freni.

Gudhjelpes for en opplevelse!

Denne versjonen av La Bohème har jeg hørt utallige ganger, og jeg kan telle på én hånd de høyttalerne som har levert en bedre lydopplevelse enn Confidence-høyttalerne presterte. De fikk riktignok ikke med den dypeste bassen fra orkestergraven, men dynamikken fra cirka 40 Hz og oppover, var sjokkerende god. Disse høyttalerne har en så ekstremt ekspansiv og presis dynamikk, at jeg nesten ikke kan vente med å teste de større høyttalerne i samme serie.

Jeg har noen ganger lest at Dynaudio-høyttalere lyder slanke, vel, disse er ikke i den kategorien. Høyttalerne lyder uvanlig fyldige og voksne for størrelsen, men ikke med noe oppblåst bass.

Det er mer bunn og dynamikk her enn i Dynaudios Contour 20, som har vært vår referanse i kompaktkategorien, og enda mer innsikt og dybde.

Høyttalerne skaper en fantastisk dybde i musikken. Ikke bare på orkestermusikk, men også på klaverkonserter, som Keith Jarretts berømte Køln-konsert. Jarrett kommer med stønne- og gryntelyder her og der under konserten, og de høres langt bedre her enn på Contour 20. Jarrett tramper også takten enkelte steder, og det hører man på alle høyttalere, men her hører man også etterklangen som mikrofonen plukker opp, men mange høyttalere maskerer.

Confidence-høyttalerne har også en dynamisk intensitet og kontrast som minner om store hornhøyttalere, f.eks. Klipschorn. Men her ivaretas både mikro- og makrodynamikken med ekstrem presisjon.

Jeg hørte klanger og detaljer her som jeg ikke hadde hørt like krystallklart gjengitt siden testen av Martin Logan Impression 11A. Dynaudio-ene har mer luft og atmosfære i toppen, og minnet faktisk om Audiovectors R-serie med AMT-diskanter, på den plettfrie og luftige gjengivelsen av f.eks. strykere og sopraner.

Konkurrentene

Det finnes ikke veldig mange kompakthøyttalere i denne klassen. De superbe KEF Reference 1, er en av få utfordrere. De leverer musikken med frapperende presisjon, men de går ikke like dypt i bassen, og klangen er litt varmere. De nydelige Sonus faber Electa Amator III, lyder også varmere, og er ikke like fokusert på detaljgjengivelse, men du verden for en klang!

I denne prisklassen foretrekker de fleste en gulvstående høyttaler. Audiovector R3 Arret leverer mer dypbass, og både dem og Burmester B18 kan spille høyere med overbevisning.

Konklusjon

En relativt kompakt toveis høyttaler, som lyder nesten som en gulvstående treveis høyttaler, er sjelden kost. Dynaudio Confidence 20 er kanskje store til stativhøyttalere å være, og ganske kostbare. Men det spørs om det finnes bedre høyttalere i denne klassen. Bortsett fra dypbass, er det ingen ting de ikke kan. Høyttalerne lyder så åpne og gjennomsiktige at det går ilinger gjennom kroppen når musikken starter. Presisjonen, dynamikken og den enestående klangrikdommen setter en ny standard for stativhøyttaleren i denne klassen.