: dynaBel 2.5S

Det er definitivt ikke slik at en høyttaler er en høyttaler. Ingen komponenter i stereoanlegget farger lyden så mye som en høyttaler, så velg med omhu! For de virkelig gode musikkopplevelsene, må det dessuten punges ut litt.

Vi forventer mye av et høyttalerpar til 17 500 kroner, som er prisen for dynaBel 2.5S. Ved å ta steget inn i dette markedet, blander den norske produsenten seg inn i det gode selskap. Her er kvalitetskravene høye, og nesten er ikke godt nok. Vi snakker et stort lydbilde, rikt på klangfarger, en oppløsning og et detaljnivå som gir Musikk med stor M. Dynamikken må være veldig bra, og det er ikke rom for store skavanker.

Selv i denne prisklassen vil lyden likevel ikke være optimal, for det er ikke før man nærmer seg 30 000 og vel så det, at strømmen av lyd virkelig blir magisk og begynner å nærme seg komplett. Spesielt når man snakker gulvstående høyttalere som skal gjengi dypbass, som både er vanskelig og rådyrt å få til skikkelig. Men høyttalere til over 15 000 kroner må gi en god slump av den magiske feelingen.

dynaBel er en oppegående produsent, som har holdt på i over ti år. De har tidligere vist at de mestrer høyttalerkunsten, blant annet med high-end-modellen Euforia til langt over 30 000 kroner, kåret til årets høyttaler i L&B 1998/99. Med modellen 2.5S håper de å konkurrere mot høyttalere opp mot denne prisen, og i så fall er 17 500 kroner nesten for lommerusk å regne.

Men det finnes mange oppegående høyttalerprodusenter, som også har holdt på lenge, og som alle prøver på det samme – å gi lytteren en glitrende, hårreisende lytteopplevelse …

Kabinett
dynaBel har med 2.5S forsøkt å lage en nøytral høyttaler som er relativt altetende innen ulike musikksjangere. Men høyttalerne skal også passe inn hos folk flest, og må ikke være for store. Valget har derfor falt på en 2,5-veiskonstruksjon i et lite, gulvstående kabinett. Små mål og god lyd er en utfordring, og en slik løsning vil alltid være et kompromiss. Men så er de også langt mer tiltalende å ha i stua enn store bæleverk.

For stivest mulig kabinett er både front- og bakplata dobbel. Mindre resonanser gir som kjent renere lyd. Basselementet har dessuten fått et eget kammer, og dette er skilt fra resten av kabinettet med en skråstilt skillevegg, for å redusere virkningen av uønskete stående lydbølger.

Elementer
Høyttalerelementene er fra Tymphany, et nytt, stort foretak som er en sammenslåing av Peerless, Scan-Speak og Vifa. Dette er merkenavn vi har meget god erfaring med. Den velkjente ringradiatordiskanten (på folkemunne kjent som ”brystvortediskanten”) er modifisert etter dynaBels egne spesifikasjoner, for å gi enda lavere forvrengning og et videre frekvensområde enn standardutgaven.

Mellomtone- og bassområdet dekkes av elementer fra XT-serien fra samme produsent, nærmere bestemt XT18. Disse sitter i et chassis med god aerodynamikk og skal bidra til å slippe lyden mest mulig upåvirket på elementets bakside. God ventilering gjør at minimalt med luft presses ned i magnetsystemet. Dette gjør at magnetfeltet blir så kraftig og stabilt som mulig (som må til for å bevege membranen med god presisjon), i tillegg til at elementene får fritt spillerom og dermed lengre slaglengde. Alle elementets bevegelige deler er konstruert med tanke på minst mulig resonans og effekttap.

Membran og støvhette er dessuten av ekte trefiber for en mest mulig naturlig klang.

– Ting skal låte naturlig. Det er viktig for oss å få til et tredimensjonalt og riktig lydbilde. Høyttalerne tåler en plassering ganske nært bakveggen, fordi bassen er såpass bra avstemt. Men for best mulig tredimensjonalitet, bør de litt ut fra veggen. De bør ikke stå noe nærmere enn 50 cm, helst litt lengre ut enn det, konstaterer Frode Steen, sjefsingeniør for dynaBel høyttalere.

Tid for lytting
Med dette i minnet er det duket for lytting. Jeg og Audun har hver våre høyttalertester å utføre, hvilket betyr flere par å sammenlikne med. Sjefen sjøl, Richard Badendyck, har også boltret seg i sofaen for anledningen.

Diana Krall
Det hele startes med plata ”All For You” av Diana Krall og resten av hennes triobesetning. Og låta ”Frim Fram Sauce” klinger som ei kule! Richard får nesten hakeslepp. Dette var meget bra! Han gliser.

Bare hør på snerten i mellomtonetangentene og de lysere tonene i pianoet, kvalitetene er tydelige. Høyttalerne markerer hvert anslag med presisjon. Og stemmen til Diana, som ved hjelp av en litt spiss vinkling på høyttalerne står godt fokusert i midten, er en meget positiv opplevelse.

Lydbildet er romantisk, Diana står frem med stor og sensuell stemme. Pianoet låter veldig stort, takket være en klokkeklar mellomtone. Det låter også tiltrekkende ganske langt nedover i bassregisteret.

Etter å ha skiftet rundt omkring mellom ulike høyttalere, nærmere bestemt Electrocompaniet Prelude og T+A Criterion TS 300, er det ikke rare forskjellene å skue. Richard var allerede forelsket i dynaBel, med sin naturtro og sjarmerende gjengivelse.

Keith Jarrett
På Carnegie Hall-opptaket til Keith Jarrett, nærmere bestemt spor 7 på CD 2, «Paint My Heart Red», svarer dynaBel også bra for seg. Attakket er temmelig sprudlende, engasjementet er der. Men den dyrere referansen T+A gir et mer avslappet og bedre avstemt lydbilde, med et mer renstemt flygel. 14.000-kroners-høyttalerne fra Electrocompaniet er også noe bedre enn dynaBel på dette punktet, med et større klangbilde.

Elektronikken spiller en vesentlig rolle, for med den rimelige integrerte Xindak 6950 er forskjellene mellom høyttalerne større enn med den kraftigere og mer raffinerte Hegel H200 til 20.000. Electrocompaniets Prelude-forsterker får frem et enda litt større rom hos dynaBel, og de begynner nå å nærme seg kvalitetene til de øvrige.

Tilbake til Diana
Etter et par timers lytting til ulik musikk på de forskjellige høyttalerparene, går vi tilbake til CD-en fra Krall. Forskjellene er tydeligere nå enn først, når vi vet hva vi skal høre etter. Fremdeles låter dynaBel glimrende, men det er tydelig at både T+A og Electrocompaniet er et lite strå foran.

En ny referanse kalles inn
Hvor dynaBel ligger i lendet er noe usikkert. Det er ganske urettferdig å sammenligne dem med T+A, som er nesten 10 000 kroner dyrere. Og selv om Electrocompaniet er billigere enn dynaBel, men vel så bra, kan de rett og slett være et kupp til prisen.

En telefon til Hi-Fi Klubben, og vi får inn vår referanse i prisklassen, Dali Mentor 6. Hva skjer nå?

Det viser seg fort at Dali-ene er vesentlig bedre enn representantene fra både Electrocompaniet og dynaBel. På alle måter. Større utstrekning i bassen, så piano og flygel får mye bedre fundament. Diskanten er luftigere, og stillheten bak musikken blir tydeligere. Alt i bakgrunnen blir roligere, slik at musikken puster mer.

Rytmer
Popmusikk med saftige rytmer viser seg å behøve en god del forsterkerkraft for ikke å låte flatt. Macy Grays siste skive får ikke full uttelling på Electrocompaniet-forsterkeren eller den fra Xindak. Med Hegelen kommer vokalen mer ut av kabinettene, og trommerytmene er mer frampå. Vi søker likevel enda litt mer dynamikk, ikke i form av en kruttpakke, men at musikken frigjøres fra kabinettene og kommer mer til live. En enda kraftigere og mer raffinert forsterker trengs for å få det maksimale ut av dynaBel-ene, som ellers får et litt flatt lydbilde.

Konklusjon
dynaBel-høyttalerne har en evne til å virkelig begeistre. Men de krever sitt av elektronikken, og kabler må vurderes med omhu. Velg noen med en litt fyldig klang.

Det er likevel spesielt forsterkeren man må tenke mest på. Selv ikke Hegel H200 til 20.000 kroner klarer å få dem til å yte maksimalt, musikken frigjøres ikke helt før man oppimot dobler denne prisen.

Med rimelig elektronikk vil høyttalerne låte tammere enn mange andre likeprisete høyttalere. Dette gjør at høyttalerne faller i eksepsjonelt god smak hos noen, mens andre ikke får dem til å spille skikkelig. Dette er man nødt til å tenke på om man vurderer disse til stua si.