TEST: DALI Rubicon 6 C

Trådløse aktive høyttalere vinner raskt frem. Vi har de to siste årene skrevet mer om dette emnet enn i hele Lyd & Bildes levetid. Men er det mulig i det høyeste sjiktet, eller må det fortsatt god gammeldags analog teknologi til i high-end-segmentet?

Dali mener tydeligvis at tiden er inne, og har lansert en aktiv utgave av selskapets nest høyeste serie, Rubicon 2 C og gulvmodellen 6 C som vi tester her. Det er imidlertid ikke et farvel til passive høyttalere, for den eksisterende passive Rubicon-serien fortsetter uendret.

To og en halv pluss en halv

Rubicon 6 C er en fullvoksen, men slank gulvhøyttaler. Det sitter i alt fire høyttalerenheter i Rubicon 6 C: to like 6,5″ bassenheter med trefibermembran samt den 28 mm dome- og bånddiskanten som til sammen utgjør Dalis hybrid-diskant.

Det er hverken snakk om en treveis- eller en fireveiskonstruksjon, men om en hybrid konfigurasjon med utvidet brøkregning. Hovedsakelig er det en toveis høyttaler, men da den ene av de to bassene bare spiller med i det dypeste området, blir det en 2,5-veis konstruksjon. Det samme skjer i den motsatte enden av spekteret, hvor diskantbåndet hjelper til fra 14 kHz uten at domediskanten avskjæres med et filter, og vi ender med det Dali kaller «2,5-veis pluss en halv»!

For at det ikke skal bli altfor enkelt, er det også snakk om en kombinasjon av aktiv og passiv deling. Det sitter to forsterkere på 250 W i hver høyttaler. De driver henholdsvis bass- og diskantseksjonen. Den laveste bassen avskjæres passivt ved 800 Hz med en enkelt spole, og det samme skjer for diskantbåndet, som avskjæres med en enkelt kondensator og en dempemotstand ved 14 kHz. Å gå hele veien og gi hver enkelt enhet sin egen effektforsterker ville ifølge Dali «være enormt dyrt, uten å gjøre en merkbar forskjell». Forsterkerne i Rubicon C (og også i Callisto) er en spesialutviklet klasse D-konstruksjon.

Finishen er klassisk og absolutt nydelig – noe man også kan forvente til denne prisen. Rubicon 6 C fås i hvit eller sort høyglanslakk samt finert med ekte valnøtt. Kabinettet er for øvrig det samme som i den passive utgaven, bare med en utfresing i fronten til en vannrett lysdiodestripe som viser voluminnstilling, samt et kontrollpanel på baksiden som også rommer forsterkeren og hvor man velger høyttalernes plassering i stereo-oppsettet.

Det er ingen innstilling for tilpasning av bassen i forhold til plassering tett på bakvegg eller i hjørne.

Sound Hub

Selv om høyttalerne er trådløse, må de fortsatt kunne kobles til kablede signalkilder. Den såkalte Sound Hub er trådløs forbindelsessentral for anlegget. Bak på den høyblanksorte plastboksen finner man to par analoge innganger, to optiske digitale og en koaksial digital. Som på høyttalerne er det et skjult display som dukker opp når høyttalerne skal kobles til trådløst, og man skal bestemme plasseringen i rommet.

Hub-en har dessuten to «luker» til utvidelsesmoduler. Inntil videre finnes det imidlertid kun en modul, nemlig en Bluesound-utvidelse, som gir trådløs adgang til en lang rekke førende strømmetjenester, inkludert Spotify, Tidal og TuneIn. Det er ingen offisiell informasjon om hva andre kommende moduler vil inneholde. Men ettersom systemet støtter opptil åtte lydkanaler, vil det være merkelig hvis det ikke på et tidspunkt kommer en HDMI-modul for å utnytte dette.

Bluesound-moduler er ekstra kjøpstillegg, men Hi-Fi Klubben har valgt å la det følge med på kjøpet «i hvertfall i en god stund ennå.»

Hub-en har selvfølgelig også trådløse mottak av Bluetooth-signaler, Som AAC, AptX og AptX HD, som støtter HD-lyd. Bluesound-modulen støtter også det komprimerte HD-lydformatet MQA, som brukes på Tidal.

Sound Hub-en er den samme som brukes på Callisto-systemet, og den er Dalis egen – i motsetning til WISA – som B&O og System Audio har valgt å bruke.

Forbindelsen mellom hub og høyttaler skjer med 24-bit/96 kHz HD-oppløsning. Selve forbindelsen skjer imidlertid med 30-bits dybde. De siste bitsene brukes til feilkorreksjon og styring av volumet, høyttalerplassering, med mer.

Lyden av Dali Rubicon 6 C

Jeg var spent på om lydbildet fra Rubicon 6 C ville ligne det fra Callisto 2 C. Det er ganske riktig høyttalere i helt forskjellige størrelses- og prisklasser, men den trådløse plattformen og forsterkeren er den samme. Enhetene, som er Dalis egen produksjon, ligner også på overflaten, men er dyrere utgaver hvor det ifølge Dali er jobbet ekstra med materialene. For eksempel er monteringsbaffelen på hybriddiskanten i aluminium – og ikke av plast som på de billigere seriene.

Rubicon 6 C er ikke en høyttaler som fanger oppmerksomheten med en gang. Det er ingen toneområder som spiringer i ørene med det samme. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting, da de høyttalerne som imponerer i butikken, ikke alltid er de man ønsker å leve med i det lange løp.

Rubicon 6 C er en fullvoksen gulvhøyttaler, og med DSP-korreksjon og en kvart kilowatt i ryggen leverer de to 6,5″ bassenhetene en aldeles overbevisende bunn. Det er fullt nivå hele veien ned til 37 Hz hvor høyttaleren takker for seg. Og enda viktigere er det at nyanseringen og presisjonen på plass. Stortrommeslag leveres uten nøling, og stopper igjen når de skal. Og man hopper litt i setet under crescendoene i Banditen Galopp fra Ein Straussfest. Og frykter litt det neste slaget.

Bassevnene betyr også at man må ta litt mer hensyn til plasseringen. I min stue måtte de trekvart meter fra bakveggen og en meter fra hjørnet. Og det var fortsatt rikelig med bunn.

Knuste illusjoner

Rubicon 6 C er en meget presis og avslørende gjengiver i mellomtonen. Det skal den ha all mulig ros for, men du må være oppmerksom på at du kan komme til å høre ting som ikke var meningen. En utbredt floskel blant hi-fi-anmeldere er «det var som å høre platene mine for første gang!» Noen ganger en den floskelen sann, men det kan også bety at man må gi avkall på noen illusjoner.

Jeg kommer ofte tilbake til musikkstykket Moonlight on Spring River med kinesiske Zhao Cong. Her forenes sprøtt pipa-strengespill med tempeltrommer og en elektronisk bunn. Og alt befinner seg på en enorm akustisk scene. Eller gjør det? Her kommer vi tilbake til en annen hi-fi-floskel, nemlig å «gjengi musikken som den låt i studioet.» I virkelighetens verden spilles musikken så godt som aldri i ett take, men derimot som et lappeteppe av enkeltopptak.

Hvert sitt rom

Tilbake til Moon Light on Spring River. På opptaket inngår pipa-spill, et kinesisk kor, perkusjon og en elektronisk bunn. Kor og pipa står tilbake i lydbildet, mens perkusjon og synthesizer befinner seg like bak høyttalerne. Men etterklangen og størrelsen på rommet er forskjellig på de tre elementene.

Saken er at Zhao Cong aldri besøkte Focus Recordings studio i Vanløse. Hun og koret ble tatt opp i Kina (med Neuman U47-mikrofoner), og resten ble lagt på i studioet i Danmark. Og for å gjøre det hele fullendt, ble også andre deler av albumet Sound of Chine innspilt i Prag. Da man ikke kan spørre Hans Nielsen, som dessverre døde for noen år siden, ringte jeg i stedet til Ole Lund Christensen som var venn med Nielsen, og som sto for innredningen av Focus-studioet. Ole bekrefter hvordan opptaket ble gjort.

Feil er nødvendig

Formålet med denne historien er ikke å ta glansen av musikkstykket. Moon Light on Spring River er og blir et fantastisk flott opptak. Men bare for å minne om at den virkeligheten vi som musikk- og hi-fi-elskere dyrker, oftest er en illusjon.

Som hi-fi-anmelder samler man med tiden en verktøykasse av musikkstykker som brukes i arbeidet, og som man kjenner ut og inn. Det er som oftest gode opptak, men ikke nødvendigvis perfekte. For en del av testen kan være å finne ut om utstyret kan avsløre kjente feil. Det kan være en litt støyende pusting, snakk i bakgrunnen eller kanskje det forholdet at instrumentene ikke er innspilt samtidig og på samme sted.

Da vi testet Dali Callisto 2 C, fikk diskanten ros for oppløsning, men inntrykket var imidlertid likevel preget av de store linjene. Rubicon 6 C mangler definitivt ikke overblikk, men det er flere detaljer i toppen. Det gir et lydbilde med mye luft, hvor man kan fordype seg i perkusjonsfinuerligheter og strengespill.

Utvalget av aktive høyttalere i high-end-klassen er fortsatt begrenset – og det domineres av danske høyttalere. Vi har tidligere testet Dynaudio Focus 20 XD, men har ikke lånt øre til gulvmodellene som pris- og frekvensmessig er direkte konkurrenter. Detaljene i toppen, og at koblingsboksen er medregnet i systemprisen, tipper imidlertid vekten til Dalis fordel.

Konklusjon

Med Rubicon 6 C har Dali tatt et steg oppover når det gjelder aktive høyttalere. Om ikke high-end, så i hvertfall nivået like under. Den er en fremragende og meget nøyaktig lydgjengiver, som med sin evne til å grave opp så vel skjønne som mindre skjønne detaljer fra dine yndlingsinnspillinger bør kunne ta konkurransen opp med de fortsatt få konkurrentene i samme klasse.

Den egentlige utfordringen ligger i om Dali kan overbevise de ofte konservative hi-fi-entusiastene om at de må skrote sine yndlingsforsterkere, og slutte å bekymre seg for høyttalerkabler. Hvis det lykkes, får kjøperne en kombinasjon som vil være vanskelig å finne i samme kvalitet som separate komponenter.