: DALI Opticon 5

Dali Opticon 5 er den minste gulvmodellen i Dalis mellomprisserie Opticon. Til en pris og en størrelse det er lett å integrere i budsjett og innredning. Høyttaleren er akkurat høy tok til å se over sofaryggen og samtidig få enhetene i ørehøyde, og kabinettet er bare en finger bredere enn bass/mellomtoneenheten på 6,5 tommer.

En bass – to diskanter

Opticon 5 er en 2,5-veis konstruksjon, men ikke i den forstand som man ser fra andre produsenter. De fleste lar to bassenheter arbeide sammen i den dypeste bassen, mens kun den ene får lov til å fortsette opp i mellomtonen og møtes med diskantenheten. Hos Dali er det i diskantområdet det kjøres parløp med den såkalte hybriddiskanten, som består av en konvensjonell dome, bygget sammen med en bånddiskant. Domediskanten arbeider ned til bassenhetens delefrekvens på 2,4 kHz, og fra 14 kHz og oppover hjelper bånddiskanten til med å gi ekstra oppløsning og luft i toppen.

Kabinettet er lekkert utført, uten å gå til altfor kostbare ytterligheter, og den tommetykke høyblanklakkerte frontplaten i MDF gir et ganske vibrasjonsfritt fundament for enhetene. Resten av kabinettet er imidlertid laget av noen tynnere plater.

På baksiden finner man selvfølgelig bassporten og to sett lekre banan-/skrueterminaler med mulighet for biwiring. Det følger med både spikes og gummiføtter til å sette under høyttaleren.

Med en følsomhet på 88 dB og en enkel, lett bassenhet burde Opticon 5 være forholdsvis lett å bruke sammen med også mindre forsterkere. Vi prøvde den både med den muskelsvulmende NAD M32 på 150 digitale watt og den lille 8 W Nelson Pass Zen klasse A. Ingen av dem fikk pusteproblemer, men bassen var naturlig nok mer kraftfull på den nesten 20 ganger kraftigere M32 power DAC-en.

 

Lyden av Opticon 5

Glansnummeret til Dali Opticon 5 er så avgjort diskanten. Man kan fristes til å tro at båndet med en delefrekvens på hele 14 kHz ligger i et frekvensområde som er forbeholdt flaggermus, hunder og barn under skolealderen. Milevidt fra hva som kan oppfattes av en hi-fi-tester med en dåpsattest fra 1960-tallet. Men nei. Forskjellen er markant! Det er rikelig med luft og detaljer.

Open the Kingdom fra Songs From Liquid Days av Philips Glass er en riktig diskantutfordring. Lyse altstemmer og fioliner klinger om kapp med fløyter og messingblåsere i et komplisert mønster. Jeg har hørt sporet mange ganger, men sjelden med så mye sprøhet i toppen.

Diskanten kler også Confessin’ fra Jazz at the Pawnshop fremragende, og man tar seg selv i å sitte og nyte klingende vibrafonlyder og sprø saksofonlyder i et rom som eimer av stemning.

Må man sette en finger på diskanten, blir det at den er så fremtredende og klar at den noen ganger kan virke til å leve sitt eget liv, atskilt fra de andre toneområdene.

Dynamisk fornøyelse

I den motsatte enden av spekteret har 6,5” bassenheten mye rom til å boltre seg på, i et kabinett som mange andre mener er stort nok til to enheter.

Live-utgaven av Peter Gabriels The Rhythm of the Heat demonstrer at Opticon 5 virkelig stortrives når det gjelder dynamikk. Når rommet fylles med dusinvis av synkrone trommer, er det som om vi befinner oss i Afrika sammen med Jung.

Kryper vi helt ned i kullkjelleren, er Limit to Your Love hørt mer kraftfull (for eksempel på Dali Epicon 8 med 300 W i ryggen), men når man aksepterer det innlysende faktum, at en enkelt 6,5” bass ikke får takplatene til å falle ned, så er gjengivelsen akseptabel dyp og fast. Selv om toneskiftene i bunnen får litt tendens til one-note-bass.

De store linjene

Mellomtonegjengivelsen er stor i en (stort sett) toveiskonstruksjon som Dali Opticon 5: En 6,5” bass kommer høyt opp i falsetten når den skal møtes med en 28 mm diskantdome helt oppe ved 2400 Hz. Dalis spesielle trefibermembran klarer det faktisk fint, og det er ikke hørbare huller eller tendens til nasalitet i mellomtonen, men oppløsningen i stemmeområdet er bare ikke fullt så god som resten.

Koret på Koyaanisquatsi låter pent, men stemmene har tendens til å flyte sammen slik at man mer hører gruppen fremfor enkeltstemmer. Det er ikke noe galt i det. Den slags koster, og når man tenker på alt det man også får med i bunn og topp, er det glimrende.

På et spor som Ballad of Lucy Jordan med Hanne Boel betyr den mindre analytiske mellomtonen faktisk at helheten blir mer harmonisk. Bandet smelter sammen til en sammenhengende gruppe, hvor man på en mer avslørende høyttaler kan høre at hver av musikerne befinner seg i sin egen ”boks” i stereoperspektivet, hver med sin egen akustikk.

I denne prisklassen er det mange konkurrenter. Skal det være en gulvhøyttaler med mer trykk i bunnen, er det for eksempel System Audio Saxo 70. Kan man derimot ofre litt mer av bassen på ekstra renhet, er det Audiovector QR1.

Konklusjon

Dali Opticon 5 har som kompakt, rimelig gulvhøyttaler et format som er i sterk fremgang. Med to diskanter og en bassenhet har Dali imidlertid valgt en noe annerledes løsning enn flertallet. Og resultatet er blitt en høyttaler som imponerer mindre i bassen enn flere andre, men som til gjengjeld rager et hode over omgivelsene på diskanten. Er du tilhenger av støyende rock og tung techno, er den neppe det innlysende valget. Men dyrkere av klassisk og jazz bør klart ta den med i betraktningen.