TEST: Dali Epikore 9

Da jeg fikk æren av å teste Dali Epikore 11 tidligere i år, ble jeg både imponert og litt overveldet. Imponert over både utsmykking og ikke minst lydkvalitet, men samtidig overveldet av de enorme dimensjonene. For selv om jeg elsket lyden, var størrelsen i overkant av hva de fleste norske hjem kan håndtere.

Derfor er det en glede å ønske lillebror Epikore 9 velkommen til testbenken. Her snakker vi om en høyttaler som arver det meste av teknologien fra storebror, men i en form som er lettere å plassere i et normalt rom.

La det likevel ikke være tvil om at dette er en stor høyttaler. 131 cm over gulvet rager den, og med en vekt på 64 kilo per høyttaler er ikke dette noe du tar over skulderen på vei opp vindeltrappen. Men du verden, for et lekkert syn, det blankpolert kastanjebrune kabinettet.

Delt arv

Som storebror har Epikore 9 den samme hybride diskanten med 35 mm dome og 10 x 55 mm bånd. Den har samme mellomtoneelement på 6,5 tommer, med SMC Gen-2-teknologi i magnetsystemet. Kabinettet er også bygget etter samme lest, med tykke MDF-plater og delt inn i separate kamre for bass og mellomtone.

Forskjellen ligger i at Epikore 9 har to 8-tommers basselementer der Epikore 11 har fire. Dermed blir høyttaleren både slankere og lavere, og den totale vekten reduseres fra 75,6 til 64 kilo. Fortsatt en stor høyttaler, men den er i det minste mulig å få inn døra uten å måtte rive i stykker karmen.

Dyr konstruksjon

Dali har ikke spart på kruttet i konstruksjonen. Man har utviklet egne teknologier for å redusere forvrengning, blant annet den nevnte SMC Gen-2, som er et magnetisk materiale som nesten ikke leder strøm, og som derfor eliminerer virvelstrømmer som ellers ville skapt forvrengning i magnetsystemet.

Titan er brukt i sylindrene som talespolene er viklet rundt. Dette hindrer påvirkning av magnetisk induksjon, som ville fungert som en brems på talespolen. Dermed beveger spolen seg mye friere, som gir bedre dynamikk og mindre forvrengning.

Om plassering

I vårt testrom får jeg det beste kompromisset mellom stereoperspektiv og bassrespons cirka 1,5 meter fra bakveggen og 1 meter fra sideveggene, begge målt fra midten av diskantelementet. Denne plasseringen ga en fin balanse mellom dybde i lydbildet, presisjon i mellomtonen og kontrollert bass. For deg som skal plassere Epikore 9 hjemme, er Cardas’ gylne snitt-metode et godt utgangspunkt. Det innebærer ofte at avstanden til bakveggen blir over 2,5-3 meter, noe som er veldig upraktisk for de aller fleste. Da kan du nøyaktig halvere avstanden uten at det ødelegger for lyden. Som et kompromiss kan avstanden til nød ytterligere halveres. Derfra kan du eksperimentere med å flytte høyttalerne litt frem og tilbake, for å finne den endelige posisjonen som låter best hos deg.

Når plassering er bestemt, justeres høyttalernes pigger ned mot gulvet ovenfra, med den medfølgende umbrako-nøkkelen. En praktisk løsning, som gjør det betydelig enklere å justere et par høyttalere av denne størrelsen.

Varm og innbydende lyd

Med Weiss DAC501 tilkoblet Hegel H30A og Tidal via Roon som kilde, er det bare å lene seg tilbake og nyte musikken. Caroline Polacheks avant-pop-låt Dang låter akkurat så merkelig og forfriskende som den skal, med en enorm stereobredde og glassklare detaljer. Stemmen hennes svever i luften mellom høyttalerne, mens slagverket har en vanvittig presisjon. Basstromma er taktfast som fy, og det er en luft i bassområdet som er vanskelig å forklare.

Jeg blir overrasket over hvor tett opptil Epikore 11 disse høyttalerne låter. På papiret går de like dypt i bassen, og det føler jeg også de gjør i vårt testrom. Videre er de ikke like vriene å plassere i forhold til veggene, antakelig fordi energien i de dypeste oktavene ikke er like stor og krevende.

Et godt eksempel er Barbara Hannigan og Emerson String Quartets klassisk-utgivelse Infinite Voyage. Første spor av stykket Melancholie av Paul Hindemith gjengis med et enormt dynamisk register, fra de sarteste fiolintoner til den flotte sopranstemmen til Hannigan. Varmen i celloen kjennes dypt inne i sjelen. Epikore 9 håndterer det hele med en selvfølgelighet av det sjeldne – uansett prisklasse.

Rocker kåken

Lyst på musikk som virkelig rocker? Prøv soundtracket til andre sesong av Arcane. Som Beast av Misha Mansoor. Her slår både trommene hardt, mens de progressive gitarene slår seg opp til en ugjennomtrengelig vegg av lyd. Herlig!

En annen fantastisk låt er Sucker av Marcus King. En salig blanding av blues og tung rock, eller som han selv sier: “soul-influenced psychedelic southern rock”. En skikkelig tung og digg låt, med Kings mesterlige stemme i midten av det hele. Men her kommer også en ørliten greie jeg har med høyttalerne: Jeg kunne gjerne ønsket meg en mer utagerende mellomtone fra midten og ned. Denne låta er allerede mikset med en ganske tynn og komprimert vokallyd, noe som blir enda mer tydelig med disse høyttalerne. Det er slettes ikke uvanlig i hi-fi-sammenheng å dra mellomtonen en anelse tilbake for at bass og diskant skal skinne ekstra. Dette blir spesielt tydelig om man setter høyttalerne ved siden av et par Genelec- eller Neumann-monitorer. Også de kompakte Rogers LS5/9 Classic har en større og fyldigere mellomtone enn Dali-ene. Selv om de selvsagt ikke har fysikken, størrelsen og bassen. Men det er verdt å nevne.

Dali-ene har derimot en x-faktor som er svært vanedannende for min del, ikke minst i overtoneområdet. Det bør de også, til denne prisen. Dette vil være siste endestopp for veldig mange i hi-fi-gamet, og da er det godt å vite at høyttalerne tar alt de får kastet mot seg på strak arm.

Deilig er jorden

Vil du virkelig teste dynamikken og oppløsningen til disse høyttalerne, sett på Susanne Sundførs ferske innspilling av Deilig er jorden. Her starter hun neddempet og følsomt, mens kontrabassen til Ole Morten Vågan runger som et fjell i bunnen. Kirkeorgelet til Ståle Storløkken låter så grandiost, før det nærmest tordner langt ned i avgrunnen.

Med Epikore 9 kommer gåsehuden krypende fra første tone. Du hører hver minste nyanse i Sundførs stemme, når hun løfter deg og musikken opp mot himmelen – for så å eksplodere i et klimaks av en annen verden. Det tordnende kirkeorgelet fyller rommet fullstendig, mens stemmen hennes når nye høyder. Epikore 9 gjengir hvert eneste lag i musikken krystallklart, fra den dypeste orgeltone til de fineste overtonene i stemmen hennes. Det er øyeblikk som dette som rettferdiggjør prislappen. Når høyttalerne tar deg med på en slik musikalsk reise, glemmer du alt annet.

Lett å drive

Som sine storebrødre er Epikore 9 overraskende lett å drive. Høyttalerne kan drives til høye lydnivåer selv med moderat forsterkerkraft. Men de trenger noe med kontroll. Rotel Michi X5 Series 2, Hegel H600, McIntosh MA9500 og Naim New Classic 200 er alle kandidater som bør prøves, og eventuelle storebrødre vil bare få høyttalerne til å vokse enda mer.

Men du skal heller ikke være redd for å prøve ut forsterkere med litt mindre strøm, men av samme kvalitetskaliber. Som Devialet Expert 250 Pro (eller etterkommeren Astra), Mola Mola Kula eller Technics SU-R1000. Selv om jeg personlig ville foretrukket muskelbuntene, er Dali-høyttalerne så åpne og lette på avtrekkeren at de virkelig lar kvalitetene til de sistnevnte skinne gjennom.

Det som derimot ikke fungerte så godt, var surroundforsterkeren Denon AVC-A10H i stereo og Pure Direct-modus. Selv uten DSP ble lyden grovkornet og rotete. Skuffende fra en forsterker til 55 000 kroner, men når effekten skal fordeles på 13 kanaler er det kanskje ikke så rart.

Konkurrenter

I denne prisklassen er det flere interessante alternativer å se på. Bowers & Wilkins 802 D4 er en opplagt konkurrent, med fantastisk oppløsning og en enda større og bedre mellomtone. Men den har ikke fysikken i bassen til Dali.

KEF Blade Two Meta er en annen spennende høyttaler, som med sin Uni-Q-driver gir en ekstremt presis stereogjengivelse. Den har enda strammere og mer direkte lyd og enda kjappere bass, men mangler noe av magien og luftigheten som Epikore 9 besitter.

Dynaudio Confidence 50 har en fantastisk mellomtone og går dypere i bassen, men mangler den siste oppløsningen i diskanten og frigjorte dynamikken. Som vanlig anbefaler vi å høre alle disse, og gjerne flere, før du bestemmer deg.

Konklusjon

Dali Epikore 9 er på mange måter en perfekt mellomting. Den er fortsatt en stor høyttaler, og har det meste av kvalitetene til storebror Epikore 11, men i en form som er lettere å håndtere. Ikke minst er den et godt hakk rimeligere. Det er ikke mye fysikk du mister, og i mange mellomstore rom kan Epikore 9 være lettere å få til å låte på sitt beste.

Høyttaleren har teknologien, byggekvaliteten og ikke minst lydkvaliteten som rettferdiggjør prislappen. Og viktigst av alt – den får deg til å glemme teknikken og bare nyte musikken. Uansett lydnivå.

Selv om Epikore 9 kanskje er “lillebror” i Epikore-serien, er den en formidabel høyttaler. Den står fjellstøtt, takler alt den får kastet imot seg, og spiller musikk med både autoritet og finesse. En høyttaler det gjorde vondt å levere tilbake til eieren.