TEST: Dali Epikore 11

Jeg skulle ikke mer enn å løfte lokkene av flightcasene på Dali Epikore 11, før jeg nærmest ble lamslått av synet. Et par digre, men usedvanlig vakre høyttalere i blankpolert, dyp kastanjebrun treflate lå der med fronten opp. Med flotte kurver, høyttalermembraner med nydelige teksturer, og med det spesielle diskantsystemet hvor en dome sitter under en bånddiskant. Umiskjennelig Dali, men ekstra elegant – og med en større grad av oppmerksomhet rundt de minste detaljene. Her har noen virkelig lagt kjærlighet inn i håndverket.

Hva er high-end?

I hi-fi-segmentet tror mange at high-end kun betyr den beste lyden. Og, ja, den er definitivt viktig. Det viktigste. Derfor må jeg ofte forsvare meg mot folk som sier: «Hvis det er om å gjøre å få så troverdig lyd som mulig, kan du ikke bare kjøpe deg et par Genelec-er?»

Og jeg tar poenget. Og anerkjenner det alltid. Mitt eget poeng blir sjeldnere møtt med samme gest tilbake. For high-end handler om noe mer enn bare lyd. Det handler om eufori. Det er ikke bare ørene som skal bli massert. Man vil bli bergtatt av synet, hvor det er en historie bak enhver lille skrue. Hvor taktile sensasjoner kiler fingerspissene med luksus, når de berører de delikate overflatene. Vekten på utstyret kan gjerne være høy, og kreve to-tre kroppsarbeidere bare for å få godsakene ut av eskene. I high-end-klassen skal man ha opplevelser med hele kroppen. Alle sanseinntrykk skal forsterkes.

Hver lille forbedring koster penger

Som er grunnen til at hver lille forbedring i lyd blir svært kostbar. Og dersom en konstruktør mener å ha dratt lyden så langt man kan, så er det alltids mulig å tyne ut en ekstra oktav i bunnen. Skal du da bevare den samme lydkvaliteten, skal jeg love deg at den oktaven koster penger.

Det jeg prøver å si, er at jeg har stor forståelse for at ting koster det de gjør, og i tilfellet Dali Epikore 11, er ikke dette engang den danske produsentens dyreste høyttaler. Den æren har nemlig den enda større Kore, som slo leir i testrommet vårt tidligere på våren. Men siden det er latterlig få mennesker her i verden som kan skille ut nesten en million kroner for et par høyttalere, så virker det fornuftig å lage noe nesten like spinnvilt, til halve prisen.

Håndlaget kabinett

Selv om det er lett å tolke Epikore 11 som en mindre versjon av Dali Kore, er det noen ulikheter som gjør at den mindre Epikore 11 står støtt på egne bein. Den etteraper ikke flaggskipet Kore, men fyller tomrommet mellom den og Epicon 8.

Dog har den flere likhetstrekk med Kore enn Epicon. Ta for eksempel basselementene, som er plassert i par, et par øverst og et par nederst i kabinettet. Som Kore er også denne en 4 1/2-veis konstruksjon, og det er ingen tvil om at det tekniske her er mer Kore enn Epicon.

Det relativt slanke kabinettet er håndlaget, og kan leveres i en av tre farger. Alle med ekte trefinér, i sort, valnøtt eller dyp kastanjebrun.

Kabinettet er laget av 18 mm MDF-plater som er kurvet, mens frontplaten er laget av 40 mm MDF, og har en støpt ramme hvor mellomtone og diskantelementene er montert. Det 160 cm høye kabinettet hviler på en støpt metallramme, med justerbare pigger i hver ende. Innvendig er kabinettet delt opp i flere seksjoner. Øverst og nederst finner man basskabinettene, som munner ut i hver sitt lange bassrefleksrør bak. Mellomtoneelementet er plassert i et eget 6 liters lukket kabinett, mens de to diskantelementene over, også har sitt eget interne kabinett.

Slik mener Dali at de unngår at elementene påvirker hverandre, og denne inndelingen er en av mange løsninger for å holde forvrengingen så lav som mulig. Spesielt når man spiller høyt. 

Nye elementer

De to EVO-K hybridelementene kjenner vi fra Kore, og de består av en 35 mm dome-membran montert på en støpt metallbaffel, sammen med en 10 x 55 mm bånddiskant, og et nytt mellomtoneelement. Det er 6,5-tommer, og dermed litt mindre enn det 7-tommers mellomtoneelementet som brukes i Kore.

Det har også Dalis magnetsystem med deres andre generasjon SMC-teknologi som skal redusere forvrenging (Soft Magnetic Compound), og en lettvektsmembran bestående av papir- og trefibre i en sandwich.

En 100 mm stor magnet med en 25,4 mm stor svingspole på en kjerne av titan, er benyttet for å unngå dynamisk kompresjon og senke forvrengingen.

De fire 8-tommers basselementene i Epikore 11 har også Dalis andre generasjon SMC-teknologi, og hvert par er plassert i hver sine 64 liters bassreflekskabinetter. De fire basselementene er like, med en ny 38 mm ventilert svingspolekjerne, en kombinasjon av aluminium og kobber for å redusere induktans – og et nytt magnetsystem.

I liket med Kore er delefilteret et såkalt soft crossover-design, med SMC-KORE spoler, som er en type keramikk og som i motsetning til spoler viklet på en kjerne av jern, har lavere induktans. Ifølge Dali reduserer det harmonisk forvrengning med 3,5 ganger.

Frekvensområdet er oppgitt til 29 Hz – 34 kHz, ± 3 dB, og delefrekvensene er 170, 370, 3100, og 12.500 Hz.

FRC

Som man ser av delefrekvensene, spiller ikke de fire basselementene i det eksakt samme området. Det skyldes blant annet at Dali har ønsket å kompensere for refleksjoner fra spesielt gulvet, i de lave frekvensene. De kaller det Floor Reflection Control, og plasseringen av basselementene spiller en vital rolle for at FRC skal fungere.

En høyttaler med ett eller flere basselementer plassert nederst i kabinettet, kan ifølge Dalis ingeniører, kansellere frekvenser i området 250-300 Hz, som skaper et ‘hull’ i høyttalerens reproduksjon av musikken.

Det skjer hvis de frekvensene som kommer rett fra membranen, kanselleres av refleksjonene fra gulvet. Som trenger lenger tid på å nå lytteren enn lyden fra membranen, og det mener Dali at de har løst i Epikore 11.

Her deles de lave frekvensene mellom basselementene, slik at de to øverste som leverer frekvensene litt forsinket sammenlignet med de to nederste, eliminerer refleksjonene fra gulvet. Og dermed unngår at lyden mister energi rundt 250 Hz. Hvor gitarer og strykere har mye av sin fylde og varme, og hvor skarptromma er på sitt mest kjøttfulle. Med andre ord ikke et frekvensområde du vil ha fjernet.

Bedre enn Kore?

Jeg har fortsatt de ekstreme Kore ferskt i minnet, og jeg husker at selv om de virkelig låt fantastisk, så tok jeg meg i å savne mer storhet i mellomtonen, og jeg hadde trodd at de to massive 11,5-tommers basselementene skulle slå enda hardere. Det viste seg at det var plasseringen, for rommet vårt slukte for mye energi der høyttalerne var nødt til å stå. Lyden satt derimot fjellstøtt, ved å trekke høyttalerne langt ut fra sin bakvegg, og dessuten trekke sittegruppen langt ut i rommet, temmelig nært høyttalerne. Med andre ord, en nærfeltsplassering. Som så temmelig dustete ut, med så digre høyttalere.

Og her kommer poenget. Selv om Kore kanskje er blant de aller beste høyttalerne som finnes, er det ikke sikkert de er det i ditt rom. Derfor er det ikke bare å bruke masse penger, og forvente paradis. Det er ikke sånn det funker.

Epikore 11, derimot, er enklere å få til å spille i vårt rom. Også her bør man selvsagt teste seg frem til den beste plasseringen, men det skal ikke like mye til før det låter knall.

Lyden av Epikore 11

Med høyttalerne vel plassert på gulvet i testrommet, er det bare å la de magiske opplevelsene strømme på, som perler på en snor. Først med Hegel H600, tilkoblet med Tidal Connect.

Infinite Voyage, et helt nytt klassisk album fremført av Emerson String Quartet og sopran Barbara Hannigan, låter fabelaktig bra, hvor dynamikken er på plass i godt monn, samtidig som instrumentene er godt separert i miksen. På Melancholie, Op. 13 komponert av Paul Hindemith står strykekvartetten fjellstøtt, fiolinen og bratsjen leker seg i toppen, mens den kraftfulle stemmen til Barbara Hannigan er akkurat i et register der man er redd for at diskanten skal bryte opp i forvrengning.

Det skjer ikke her. I stedet strømmer musikken lekende lett – og meget massivt – ut av høyttalerne. Fyller rommet og sjelen med den vakreste musikk. Alt i lydbildet er totalt separert, slik at man hører nøyaktig hvordan lydbildet er bygd opp. Men uten at det låter analytisk og kjedelig. Bare fantastisk.

Jeg kjenner gåsehuden reise seg på begge armene, og kjenner jeg blir rørt ned til det dypeste indre.

Tøff pop

Caroline Polachek lager musikk i avant-pop-sjangeren. Helt sant, du skjønner det når du hører det. Her blandes det nyskapende (avantgarde) med velkjente pop-elementer, som på sitt beste funker som snus. Noe den nyeste singelen Dang er et kroneksempel på. Et ryddig og velprodusert spor, med spennende samplebasert perkusjon og mye trøkk i den viktige basstromma. Og med et klart og gjennomsiktig lydbilde, med Polacheks stemme i midten av det hele.

Dali-høyttalerne kan spille høyt. Veldig høyt. Men enda viktigere er at det er klokkerent. Det har aldri vært enklere å høre teksten, høyttalerne tegner opp et fjellstøtt stereo lydbilde, hvor det er særdeles mye action mellom kanalene. Deilig. Fantastisk. Vidunderlig.

Fetere elektronikk

Med Hegel H30 (vi måtte dessverre nylig levere tilbake H30A) tilkoblet den aldeles glimrende musikkstrømmeren Auralic Altair 2.1 er vi mer i den klassen høyttalerne fortjener. Og du kan tro lyden vokser! 

Caroline Polachek får en større klang i stemmen, og det er enda bedre kontroll på perkusjonen. Strykekvartetten med sopran Barbara Hannigan i sentrum kommer også enda mer til live. Også når man spiller lavt til «normalt» lydnivå.

Det er en ren maktdemonstrasjon av et oppsett, med Epikore 11 som helten som får det siste ordet på lydbildet. Høyttalerne viser virkelig hvor skapet skal stå. Dynamikken føles nærmest komplett, og Epikore 11 øker dynamikken etterhvert som man skrur opp lyden. Akkurat som det skal være. Lyden blir høyere og høyere, uten å gå i kompresjon. 

Lett å drive

Jeg lar meg overraske og imponere over hvor enkle Dali Epikore 11 er å drive. De er såpass ærlige at de lar hvilken som helst forsterker få vokse, så du kan bruke den forsterkeren du selv liker best, og høyttalerne vil bare kvittere, og la forsterkeren – og lydkilden – yte sitt aller beste.

Høyttalerne fortjener selvsagt det beste du kan gi dem av elektronikk. De vil bare vokse med oppgaven, og du vil aldri angre på å gå for det beste.

Du kan derimot faktisk til nød komme langt med en Bluesound Powernode-forsterker (jeg har prøvd), uten at jeg på noen måte anbefaler den kombinasjonen. Men forsterkeren har nok aldri lått bedre, og du får kontroll nok til å sette pris på det du hører. Følsomheten på 89 dB gjør også at høyttalerne kan spille høyt med en forsterker uten mange watt. Du mister en god del oppløsning, og det magiske rommet i musikken som strømmer ut er ikke der i samme grad. Skulle bare mangle.

Poenget med et sånt skjevt budsjett er at middelklasse-entusiaster ved å la være å kjøpe en bil i halvmillionersklassen, i stedet kan unne seg et par Epikore 11, og drive dem med det man har for hånden. Inntil man en vakker dag får råd til å oppgradere elektronikken. Ja, jeg vet. Ingen kommer til å gjøre det på den måten. Jeg prøver bare å se muligheter, der andre bare ser uoppnåelige drømmer.

Konkurrenter

Om du skal handle i denne prisklassen, er det et par viktige konkurrenter å være oppmerksom på. Som Bowers & Wilkins 801 D4, med en dypere – men faktisk ikke like hardtslående – bass som Epikore 11. 801 D4 har derimot en større mellomtonegjengivelse, Dali-ene fremstår som litt slanke i forhold til disse. Men de står ikke tilbake med tanke på luft og dynamikk, faktisk synes jeg Epikore 11 fremstår som hakket mer løsslupne.

KEF Blade One Meta er en annen sterk konkurrent. Her får du en særdeles utagerende og rytmisk lyd, med en beinhard bass og utømmelige mengder dynamikk! Spredningen på disse er utsøkt, så du vil høre det samme om du står rett foran høyttalerne eller til siden for dem. Og siden de for alle praktiske formål er en punktkilde, så er fasen nærmest perfekt i hele frekvensregisteret.

Blade One Meta er enda mer hardtslående – og kanskje også dermed underholdende – enn Dali Epikore 11. På den andre siden har KEF-ene en skarphet i presensområdet som gjør at spesielt nasale stemmer (Steve Winwood!) blir for mye av det gode.

Konklusjon

Dali Epikore 11 er et unikum av en høyttaler. Ikke bare er den stor, tung og dyr. Veldig dyr. Men den er også fordømt vakker. Og den låter like fordømt bra. Et par av disse er mye enklere å plassere i rommet enn storebror Kore, og de kan stå i et mindre rom. De er også langt mindre kravstore på elektronikk, selv om de fortjener det beste. Bare da får du høre hva Epikore 11 virkelig er i stand til. De låter veldig bra med billigere ting også, men minner da mer om et par gode høyttalere, i stedet for et par fantastiske drømmehøyttalere.

De aller færreste av oss har råd til noe som Dali Epikore 11. Men det betyr ikke at du ikke skylder deg selv og dra et sted og høre dem. Bare forbered deg på at det meste kommer til å låte grått etterpå.