TEST: Dali Epicon 8

Epicon er den siste serien fra Dali, og samtidig firmaets serie med de høyeste ambisjonene rent lydmessig. Det betyr at det ikke er billige høyttalere, men er de billige i forhold til prestasjon? Det anser jeg selv da jeg testet minstemann Epicon 2 sist år, og kollega Geir Nordbys test av Epicon 6 medførte at Lyd & Bilde kåret den til Årets high-end høyttaler.

Det utløste en del rynking på nesene i bransjen. Dali? High-end? Jo, så absolutt, og den europeiske EISA-juryen backet opp med å gi Epicon 8, testobjektet denne gangen, prisen som årets high-end høyttaler. Selv hadde jeg for mange år siden en helt suveren high-end opplevelse med Dali Megaline, så at firmaet ikke er fremmed for hva high-end angår visste jeg fra før.

Storebror er størst
Epicon 8 er seriens storebror og den er på alle måter en fullvoksen høyttaler. Det pleier å bety at den også krever godt med plass for å kunne prestere sitt beste. Men, Epicon 8 er faktisk konstruert for også å kunne stå ganske nær en bakvegg, så nærme som 35 cm oppgir man i spesifikasjonene. Imidlertid innebærer det ikke at den kan plasseres hvor som helst, den krever faktisk et stort rom for å komme helt til sin rett. Og den kunne uten problemer spille opp mine 58 kvadratmeter uten å bli stresset på noen måte.

Det er et stort kabinett, høyttaleren er ca. 123 cm høy. Front, sider og topp har blitt formpresset i en varmelamineringsprosess for å gi en hvelvet form som skal kunne redusere resonanser i kabinettet. I og med at Dali benytter så lite som mulig av dempemateriale, det skal bare være der det i virkeligheten gjør nytte for seg, uttaler man, stiller det også krav til kabinettets formgivning og stabilitet.

Selv finishen er i særklasse med høyglanslakk i ti lag, det gir et hele 2 mm tykt lakklag, som også hjelper til med både stabilitet og å ta livet av resonanser. Begge basselementene har hvert sitt kammer med hver sin bassport på baksiden. Delingsfilteret sitter i sitt eget separate kammer i bunnen for ikke å bli mekanisk påvirket av lydtrykket. Og terminalene er helt enkelt kanonbra!

Innovativ teknikk
Epicon 8 inneholder en hel del elementteknikk som er både ny og innovativ. Høyttaleren er spesifisert som en 3,5-veiskonstruksjon. Bassen tas hånd om av to 8” elementer og mellomregisteret av et 6,5” element. Disse tre elementene er med membran av Dalis vanlige blanding av trefiber og papp, samt den nye oppfinnelsen til Epicon-serien, det såkalte Linear Drive Magnet System.

Det innebærer både et nytt magnetmateriale (SMC) og en ny form på magnetmotoren, da materialet kan støpes i ønsket form. Dette gir noen enorme fordeler ifølge Dali, men det er heller ingen spesiell billig løsning. Det gjør at vi nok ikke, i hvert fall ikke i overskuelig fremtid, får se konseptet satt ned i firmaets billigere serier. SMC bygger på presset jernpulver med lineære magnetiske egenskaper i hele frekvensområdet. Det gjør at forvrengningen kan reduseres – og det kan høres!

Dessuten gir aluminiumringer omkring polstykket mer stabile elektriske egenskaper i talespolen. Utover lav forvrengning skal Linear Drive også gi høyttalerelementene en jevnere og mer forsterkingsvennlig impedanskurve, sier man fra Dali, uten dypp og andre vanskelige fasevinkler. Hvordan det enn er gir det en meget tiltalende og lettflytende gjengivelse, med en etter min mening, usedvanlig renhet. Det låter helt enkelt meget naturlig og ”stressfritt” fra høyttaleren.

På diskantsiden benytter man Dalis egen ”dobbeltdiskant” som består av både et bånd og en dome, uten delingsfilter mellom – som både kompletterer hverandre og tar hånd om hver sin del av diskantområdet. Magnetsystemet har sammenlignet med tidligere, blitt større med ventilert polstykke, stort bakkammer og avansert demping. Hos Dali mener man at hybriddiskanten kombinerer fordelene fra dome- og båndprinsippene slik at man ”både får høy belastningsmotstand, stor horisontal spredning samt en silkeglatt og luftig diskantgjengivelse”.

Stor – og liten
”Her finnes ingen imponeringseffekt, bare en utrolig ren lyd”, skrev Geir Nordby om Epicon 6 – ja, alt som Geir skrev i vår test av Epicon 6 gjelder faktisk også for Epicon 8, du får liksom bare mer av alt. Meget mer faktisk, ifølge min mening. Det er en større høyttaler, og den låter også større. Det virker som det er hvor mye kraft som helst, og jeg har ikke savnet lydtrykk – on the contrary!

Men i likhet med både stativhøyttaleren Epicon 2 og Epicon 6 kan den også spille lavt med den største balanse. Jeg fremhevet det i min test av Epicon 2, og storebror er definitivt ikke dårligere på dette punktet. Og det er etter min mening, et meget viktig kriterium for en bra høyttaler. Det betyr at du kan nyte av en helstøpt gjengivelse selv på lavere volum sene kvelder i en leilighet hvor resten av familien sover. Det er en meget positiv egenskap Epicon-serien har, en egenskap som man virkelig lærer seg å sette pris på.

Ellers er det verdt å notere at høyttaleren ikke er spesielt vanskelig å plassere. Jeg har for det meste hatt betydelig lenger til bakveggen enn de 35 cm som anbefales, uten overhode å savne bass. Høyttaleren presenterer en kjapp, tørr bass med presis rett fyldighet etter min smak. Jeg liker ikke basstunge høyttalere som legger et tykt ullent teppe i bunnen hele tiden, når det skal være bass skal den komme med akkuratesse. Og bass kan Epicon 8 spille så det kan skremme livet av deg med sin rene og kjappe bass. Litt elektronika i spilleren og det låter bare helt rett. Jeg liker virkelig denne høyttaleren!

Til min overraskelse
Noe jeg plutselig la merke til og noe som jeg absolutt ikke hadde regnet med, var at stabelen av plater som jeg spilte inkluderte plater jeg aldri noensinne normalt spiller på høyttalere jeg har til test. Det er musikk jeg sparer ”til meg selv”, musikk som jeg bare vil spille når det låter riktig bra, når jeg skal nyte av musikk jeg liker og når høyttalerne kan plukke frem all den informasjon som kreves for at musikken skal få den behandlingen den fortjener.

Slik oppdaget jeg til min overraskelse at jeg satt og spilte Frank Zappas Apostrophe, den krever normalt virkelig sitt anlegg for at jeg skal spille den. Man må behandle sine guder ordentlig. Det her er musikk der det hender noe hele tiden, og det blir bare mer spennende jo flere detaljer man får. Normalt er den forbeholdt mitt eget anlegg, så det er definitivt en meget god attest for Epicon 8 at platen ble satt på.

En annen eiendommelighet: Jeg spiller i prinsippet aldri hi-fi-demomusikk. Ofte er hi-fi-demo et over- og sukkerprodusert blandingsverk uten noe nevneverdig musikalsk innhold. Feilaktig satte jeg på en demoskive for Sennheiser 800 hodetelefoner, uten å vite hva som var på platen. Som spor to kom et av mine virkelige hatobjekter, No Sunctuary med Chris Jones. Til min store overraskelse viste det seg at låten via Epicon 8 faktisk kunne gi en musikalsk opplevelse, borte var den overbetonte bassen som i stedet bare var tung og kompetent, stemmene var kjøtt og blod, og Chris selv sto som en påle mellom høyttalerne i en tørr og krisp utgave. Det er helt utrolig så mange dårlige gjengivelser av denne låten jeg har blitt terrorisert med på messer. Ikke å undre seg over at man blir trøtt i blant. Jeg liker fortsatt ikke låten, men nå vet jeg i hvert fall hvordan den kan låte, noe som også en etterkontroll med mitt eget anlegg bekreftet. Og skal jeg være helt ærlig så syntes jeg faktisk den låt marginalt bedre med Epicon 8…

Verdt prisen?
Ja, alt er jo relativt. Om jeg sammenlignet, noe jeg jo bør gjøre her, med andre ”high-end” høyttalere i sammenlignbar prisklasse og derover, så ligger Dali Epicon 8 virkelig høyt på skalaen. Så høyt at jeg uten tvil vil si at den unektelig er meget prisverdig. I faktoren lyd per krone er den ekstremt vanskelig å slå. Det lyder kanskje latterlig for den som mener at et par høyttalere ikke skal koste mer enn et par tusen, men ikke mindre er det et faktum. Du sammenligner vel heller ikke en Suzuki Alto med en Porsche?

Hva angår faktoren musikkopplevelse er den skyhøy. Det er en høyttaler som er i stand til å få frem kvalitetene, men kanskje også påpeke når det hele ikke er så velprodusert som det kanskje burde. Moderne komprimert popmusikk låter også komprimert, og forskjellen når du spiller mindre komprimert musikk gjør at du legger enda mer merke til det.

Men du får også vite at det er akkurat komprimeringen det er snakk om, noe som etter min mening gjør det lettere å holde ut med moderne produsert popmusikk. Låter det merkelig? Tja, jeg har i hvert fall lettere for å akseptere feil når jeg vet hvilke feil det er og hva de medfører.

Jeg har vanskelig for å si annet enn at dette er en topphøyttaler. Låne den et øre og avgjør selv, men etter min mening blir det ikke mye bedre for disse pengene. Anbefales!