: Dali Epicon 6

Hva kjennetegner så en høyttaler uten – eller i hvert fall med usedvanlig lav – forvrengning? I tilfellet Dali Epicon 6, en hel del. Eller veldig lite, avhengig av hvordan man ser på det. Jeg kunne sagt at det betyr en vanvittig dynamisk kontrast, hvor høyttalerne starter og stopper lynraskt med musikksignalet. Hvordan overtonene skildres superluftig, og lydbildet dras ut i det høye og brede. Hvordan basselementene er med på ethvert anslag og skildrer basstonene med en svært kompleks klangstruktur, og dessuten er helt i fase med mellomtonen og begge diskantelementene.

Selv velger jeg å se på det på den andre måten. Den enkle måten. Nemlig hvordan høyttaleren slutter å være en komponent i det hele tatt. Den forsvinner ut av regnestykket. Borte. I stedet sitter jeg og lytter på musikken. Musikken, med sine uendelig mange klangstrukturer, taktskifter og nyanser. Musikken, med sine oppturer og nedturer. Musikken. Vårt universelle språk.

Forvrengning – en uting
Forvrengning er nemlig den store stygge ulven når det kommer til lydgjengivelse. For mye av dette resulterer i en ugjennomtrengelig barriere mellom deg og musikken. I et hi-fi-anlegg er høyttalerne den komponenten med definitivt mest forvrengning. Når elektrisiteten fra forsterkeren skal forvandles til bevegelsesenergi i form av lydbølger, er det mye som kan og vil gå galt.

Sjefsingeniør Lars Worre og hans team har jobbet hardt og lenge med å få bukt med forvrengningen i sin nye toppserie, og har klart å utvikle helt spesielle høyttalerelementer. Hemmeligheten ligger først og fremst i magnetene. I senter av disse har Dali tatt i bruk et materiale de kaller SMC (soft magnetic compound), som likner keramikk. Materialet er først knust til fint pulver, for så å bakes i ovn – hvorpå det stivner og får den egenskapen at det har magnetisme, men samtidig nesten ikke leder strøm i det hele tatt. Andre elementer har jern i midten, som også er svært magnetisk, men også leder strøm. Dette blir litt teknisk, men jern har den ulempen at det leder strøm ulikt ved ulike frekvenser, slik at induksjonen av svingspolen går opp og ned, ujevnt sammen med musikken, og skaper mye av hva vi kaller modulasjonsforvrengning.

Reduserer forvrengning
Det nye materialet sammen med aluminiumsringer rundt den magnetiske polen reduserer og stabiliserer spolens induktans, altså at elektrisk strøm gjennom denne fører til et magnetisk felt rundt den. Og det uavhengig av slaglengden. Kort sagt gir dette optimal konvertering av spenning fra forsterkeren til strøm som går gjennom talespolen.

Eller for å si det enkelt: høyttalerelementene får nesten eliminert 3. og 4. harmonisk forvrengning (kunstige 3. og 4. oktaver av lydsignalet), som er ødeleggende for lydkvaliteten. Også den mindre viktige, men ikke uvesentlige, 2. harmoniske er lav. Dalis sjefsingeniør Lars Worre var meget entusiastisk på presselanseringen i januar, over å endelig kunne skilte med å ha gjort noe virkelig innovativt på teknologifronten. Dali kaller teknologien Linear Force Motor System.

Bånddiskant uten delefilter
I Epicon-serien er det tatt flere andre mål for å optimalisere konstruksjonen. I toppen sitter to diskanter; en dome som gjengir overtoner opp til rundt 15 kHz, og en bånddiskant som strekker seg opp til 30 kHz. Normalt vil man bruke et delefilter som filtrerer bort frekvensene under 15 kHz på bånddiskanten. Dette vil gi en liten faseglipp i overgangen, som ofte har skylda når man føler at bånddiskanthøyttalere har for mye diskant. Dali har i stedet filtrert ut bånddiskantens nedre frekvensområde akustisk med en linse, som hindrer denne faseglippen.

Kabinett
Videre er det passet nøye på at kabinettet ikke har altfor mye krimskrams innvendig. Det inkluderer lite bruk av dempemateriale, som ville gjort at luften beveger seg saktere. I tillegg er det passet på at bassportene sitter rett bak hvert basselement, for å gi luften kortest mulig vei ut av høyttaleren. Alt dette har med timing og fase å gjøre. Det gjelder at tonene fra basselementene treffer øret nøyaktig på samme tidspunkt som mellomtonen og diskanten, for å oppnå et mest mulig sømløst lydbilde, med mye punch.

Lydopplevelsen
Så tilbake til det viktige, nemlig lyden. I vårt testrom er førsteinntrykket det samme som da høyttaleren først ble demonstrert hos Hi-Fi Klubben i januar. Nemlig at her er ingen imponatoreffekt, bare utrolig ren lyd. Den gang ble høyttalerne demonstrert med elektronikk fra Classé. I testrommet vårt står en noe rimeligere rigg, med diskspilleren EMP 2 fra Electrocompaniet (22.000 kr) koblet digitalt til den nye integrerte Hegel H300 (30.000 kr). En meget vellydende kombo, og plenty med forsterkerkraft.

Funk
Bare hør på George Bensons funky tolkning av Donny Hathaways ”The Ghetto”, med meget livat og dynamisk perkusjon og rene, dype toner fra bassgitaren. Dali-høyttalerne forsvinner i lydbildet. Lyden fra hvert instrument er meget frigjort, og takket være en ekstrem holografi, plasseres de meget nøyaktig i lydbildet. Som er stort. Vokalen er plantet i midten, med en stor og luftig klang rundt seg. Og mens jeg må innrømme at jeg synes enkelte Dali-høyttalere har en litt soft bassgjengivelse, også i Helicon-serien, er Epicon-bassen stram som en gardist. Trommene smeller ut, med undertoner like hurtige som overtonene. Bassgitaren låter virkelig som om en funky afroamerikaner står i rommet vårt og groover.

Klassisk
På det nye albumet ”Souvenir” av Trondheimsolistene gitt ut på 2L, separeres fiolinene fra celloene lett som en plett, og den flotte romklangen fra Selbu Kirke flyttes inn i vårt ellers ganske døde lytterom. Takket være et meget godt samspill mellom alle høyttalerelementene, en ekstrem faserespons og meget lav forvrengning, låter det hele svært levende og ekte. Høyttalerne minner oss også om at klassisk kan være brutalt, med krevende fortissimopartier med fullt av trøkk, og med strykere som virkelig kan bite en i øret. Det skal være sånn.

Lett å drive
Det slår meg også at høyttalerne har nøyaktig samme lydbilde uansett om man spiller lavt eller høyt. En klar styrke. Videre trenger de ikke mye kraft for å spille opp til et ganske høyt lydnivå, og takket være en jevn impedanskurve (vi har ikke målt, så vi må prisgi Dalis eget utsagn på denne) spiller de fint med en enkel forsterker. Hegel H300 er kraftig og veloppløst, og høyttalerne får frem det beste i denne. Men de kvitterer med enda bedre lyd om man går enda et hakk opp.

Min egen integrerte Chapter 250S koster mer enn det dobbelte av H300, men er da også verdt det. Enda bedre oppløsning, og en vanvittig dypbasskontroll gjør denne til en drøm for høyttalerne.

Enda mer forsterkerkraft
Og vi kan ikke stoppe her. Høyttalerne må få bryne seg på noe enda grommere. En telefon, og inn på teppet ruller Hegel P30 og to H30 monoforsterkere. Disse skal selvsagt brokobles til 1.100 watt hver! Forsterkersettet koster temmelig nøyaktig 200.000 kroner, og er raffinert galskap.

Etter å ha koblet det opp, setter kollega Audun Hage på Kari Bremnes’ ”Månens kraft” fra Kirkelig Kulturverksteds samle-CD ”30 Years of Fidelity”. Jeg sitter og fikser med noe annen elektronikk like foran høyttalerne, og er ikke klar for det som skal skje. For låta starter med meget forsiktig perkusjon. Det jeg ikke vet, og ennå ikke hører, er at Audun har skrudd lyden vanvittig høyt. Plutselig smeller et trommeslag, jeg skvetter til og får nesten hjerteinfarkt! Audun ler seg nesten i hjel… mens jeg sitter og forbanner meg på hele familien hans. Den drittsekken.

Hva høyttalerne gjelder, vokser de klart med oppgaven. Lydbildet er enda større, mer oppløst, og med en vanvittig kontroll på perkusjonen! Bassen gjengis med utrolig mange klangfarger, og det ryddige lydbildet er langt mer storvokst enn vi på forhånd trodde høyttalerne var i stand til. Stemmen til Kari gjengis med klanglag på klanglag, samtidig som den virkelig står ut av høyttalerne, med mye trøkk.

Selv om Dali Epicon 6 faktisk er ganske lett å drive, og en vanvittig dyr og eksklusiv forsterker er ikke nødvendig, er det verdt å vite at de virkelig gir valuta for pengene når de får skikkelig elektronikk å bryne seg på.

Flat pop
Jeg vil komme med en advarsel. For med så ærlige høyttalere som her, kan man gå på en smell med dårlige, kontrastløse innspillinger. Rihannas ”Where Have You Been” er et perfekt eksempel på dette. Med middelmådige høyttalere kan man få inntrykk av at innspillinger som denne har trøkk, men sannheten er at bassen er særdeles slank, og perkusjon og synth låter spisst, i et forsøk på å gi inntrykk av klare overtoner fra lydkilder som ikke er i stand til å gjengi dem skikkelig. Dessuten er det knapt dynamikk i det hele tatt, alt er like høyt hele veien. Resultatet er at det er gørr kjedelig å høre på. I motsetning til med et litt tøffere høyttalerpar som fra for eksempel JBL, som feiter opp mellombassen og mellomtonen noe, og gjør det mer underholdende å høre på slike innspillinger.

Det betyr ikke at ikke popmusikk kan være tøft. For sett på Eminems ”My Name Is” fra 1999 eller Dr. Dres ”Still D.R.E.” fra 2001, og det er langt mer futt og fart. Her er det en mer fornuftig komprimering, altså er det fremdeles komprimert i popens navn, men det er mye mer informasjon i lydbildet enn i det meste av dagens utgivelser. Og da kvitterer Epicon 6 med å sende henda våre i været og ”wave them like we just don’t care”.

Svakheter?
At høyttalerne ikke farger lyden i det hele tatt (og dermed til og begynne med kan gi inntrykk av en litt slank mellomtonegjengivelse) kan ikke sees på som en svakhet, men det er virkelig uvant, og høyttalerne kan fort ødelegge noen innspillinger man før trodde låt bra. Men når det gjelder svakheter, er det bare to. Og de er små. Den ene er at bassregisteret ruller av ved 35 Hz, noe som er dypt, men likevel ikke ekte dypbass (en større gulvmodell er derimot på vei). Den andre er at selv om høyttalerne har en vanvittig dynamisk kontrast, finnes det andre som kan spille høyere og dunke hardere. Dersom det er viktig for deg. Eksempelvis kan nevnes JBL 4429 (50.000 kr). Eller hva med da vi hadde Wilson Audio Sasha i hus. En høyttaler som spilte vanvittig høyt og gikk avgrunnsdypt i bassen. Og med høyere følsomhet enn Dali Epicon 6. Og en latterlig mye høyere pris, 265.000 kroner. Men poenget er at det finnes mer ekstreme saker. Epicon 6 er ingen direkte partyhøyttalere, selv om jeg sterkt vil fraråde å spille på full guffe om du bor i blokk.

Er du derimot ute etter en høyttaler som tar vesentlig mindre plass i stua, fungerer i flere rom (35 Hz funker i de fleste stuer) og som faktisk har bedre overtoner enn Wilson-høyttalerne (Wilson var litt overdrevne i toppen), lov meg at du ikke kjøper noe før du har hørt Dali Epicon 6.

Konklusjon
Dali har implementert nyskapende teknologi for å få forvrengningen i Epicon 6 til et absolutt minimum. Og det høres. Den er så fordømt fri for forvrengning at man kommer langt tettere på musikken. Dynamisk kontrast er ekstrem, oppløsningen er i særklasse, og lydbildet er stort og presist.

Dette gjør også at man blir mer oppmerksom på lydkvaliteten på selve innspillingen. Høyttalerne avslører også elektronikken, og det kan godt hende du opplever at du sitter med en forsterker du trodde var fantastisk, men som plutselig nå virker grovkornet. Ikke høyttalernes feil.

Høyttalerne favoriserer ingen type musikk, bare innspillingen er god og dynamisk. Da fyller de stua med et virkelig stort og deilig lydbilde! Vær oppmerksom på at det her ikke finnes noen imponatoreffekt eller ”morofaktor”. Ønsker du dette, kan det løses med elektronikk.