: Canton Reference 9.2 DC

Cantons alltid åpne og tonalt ærlige spillestil var en definitiv sterk faktor til at jeg for drøyt tjue år siden ble oppmerksom på betydningen av tilpasset romakustikk. Uansett om det handler om budsjettmodeller til noen tusenlapper eller flaggskip som Reference 1.2 DC er det tydelig at man ikke liker å gjøre kompromisser med tonekurven – på godt og ondt. Den modellen jeg har valgt å teste her er faktisk Reference-seriens minste, men er likevel reell etter kompakthøyttalernes standard. Man kan velge utførelse i hvitt (som testeksemplaret), kirsebær og svart – alle tre i utmerket høyglanslakk.

Teknikk
Som de fleste av Cantons modeller fra 2011/2012 bygger Reference 9.2 DC på bruk av avansert membranmateriale og effektive delingsfiltre. Hovedelementet er på 7” og arbeider i en kasse som er bassrefleksavstemt til knappe 50 Hz. Elementets membranoppheng er av dobbeltbrettet type (såkalt wave-omkrets) – en teknologi som blant annet tjener til å holde forvrengningen nede ved ekstreme membranutslag. En annen teknikk som egentlig burde være praksis å benytte i samtlige konstruksjoner av bassreflekstypen – men som vanligvis bare ses i aktive høyttalere – er patentet DC (Displacement Control). Denne går ut på å filtrere bort toner der bassrefleksprinsippet likevel ikke gir noe akustisk bidrag av betydning. Jo høyere avstemmingsfrekvens man bruker – desto viktigere er det å beskytte konstruksjonen fra toner på omkring halve denne verdien. Ved 3 kHz adresserer konstruksjonens tredje ordnings delefilter signalene videre til høyttalerens diskantelement. Med unntak av de utmerkede seriene GLE og Chrono som gir full valuta for pengene, er denne domediskanten for meg det mest interessante Canton har presentert i løpet av det seneste tiåret. Mens den klassiske domen ”ADT-25” benytter en membran av legeringen aluminium/mangan arbeider man i seriene Reference og Vento med keramisk oksid.

Spesialister
Det å velge en stativhøyttaler ses ofte på som en kompromissløsning. Da dagens gulvmodeller vanligvis er både smale og grunne tar de ofte ikke opp større gulvplass. Det som da blir igjen er prisaspektet og kompakthøyttalernes litt mer smekre utseende. Faktum er at det også finnes lydmessige fordeler ved å velge en stativhøyttaler. Det at kabinettet hos en liten høyttaler kan gjøres mer resonansdødt enn hos en stor er naturlig. Hvor bra toppmodellene i produsentenes serier enn er i seg selv, stiller de også høyere krav til romakustikken enn hva mindre høyttalere gjør. Det vanskelige er å optimere høye frekvenser (over 200 Hz) uten å få problemer med forstyrrelser ved lave frekvenser. Akkurat som man ser i kontrollrommet i lydstudioer er den eneste riktige plasseringen av fullregisterhøyttalere innbygd i vegg. Dette er bygningsteknisk alltid en stor utfordring og er naturligvis sjelden aktuelt i hjemmemiljø. Om man i stedet behandler lave og høye frekvenser separat forbedres utsiktene betraktelig for å få et riktig bra resultat. Lave frekvenser (under 200 Hz) kan optimeres ved å plassere lydkildene meget nære hovedhøyttalernes hjørner. Det å reprodusere høye frekvenser med høyttalere uten spredningskontroll  i reflekterende rom gjøres best ved en så fri plassering som mulig. For å få til dette trenger man et aktivt delingsfilter med timing (forslagsvis Behringer DCX2496 eller DBX DriveRack PA+). I et slikt filter kan man også få tilgang til tilpasning, slik at man kan linearisere tonekurven ved lave frekvenser. Et mindre avansert alternativ er å bruke en flerkanalsforsterker og vanlige subwoofere. Ettersom lave frekvenser da gjengis i mono bør man ikke dele høyere enn 80 Hz. Det skal også legges til at den beskrevne teknikken ikke fungerer dårligere med gulvhøyttalere (tvert i mot avhengig av mulig vertikal retningspåvirkning), men at pris/prestasjonsforholdet tenderer til å bli høyere med små hovedhøyttalere. Som med tidligere testede modeller i serien benyttes høyttalerne her på en helt normal måte – drevet av referanseelektronikk.

Plassering
For å få vite hvor høye stativ som er passende for Reference 9.2 begynner jeg med å gjøre en hurtigmåling på tre meters avstand. Som ventet ser man at konstruksjonens bratte delingsfilter får høyttalerelementene til å samarbeide godt innenfor et sjenerøst stort vertikalt vindu. Det beste resultatet fremkom litt nedenfor diskantelementet, noe som ved en meters lyttehøyde betyr et stativ på sytti centimeter. Plassert på denne måten havner konstruksjonens hovedelement åttiseks centimeter fra gulvet. For å spre ut nærliggende romoverflaters avbruddsfrekvenser velger jeg 1,27 ganger større avstand til sideveggene. Dette betyr samtidig at høyttalerne står ved omtrent en femtedel av rommets bredde, som er fordelaktig (om enn ikke like optimalt som ved en tredjedel). Med tanke på høyttalernes størrelse estimerer jeg at de kan trenge litt støtte under 50 Hz eller der omkring. Da avstanden mellom høyttalernes bakvegg og den motsatte er drøyt fire meter, gir mitt rom vanligvis omkring fordoblet opplevd nivå omkring 40 Hz. Man kan regne med effektiv aktivering av stående bølger når lydkildens veggavstand er en fjerdedel (eller mindre) av romdimensjonen det gjelder – i mitt tilfelle altså en drøy meter. Jeg velger en avstand tilsvarende basselementets høyde over gulvet dividert med 1,27 som gir sekstiåtte centimeter. I jakten på en omtrentlig likesidet stereotrekant viser det seg at lytteposisjonen havner nær veggen bak – noe som ytterligere favoriserer de lave frekvensenes effektivitet. Med en mengde av andre akustiske fenomener tilstede, er alle slike plasseringsstrategier langt fra vanntette, men jeg synes likevel det er til hjelp å ha et sannsynlig fordelaktig utgangspunkt og så finjustere ut fra det.

Lytteinntrykk i et vanlig rom
Med tanke på hvordan flertallet av eksklusive høyttalere har klart seg i min normalt møblerte stue sitter jeg i helspenn og venter på den vanlige krasjen ved ørets ekstremt følsomme område straks over 2 kHz.

Jeg går direkte på den velmiksede – men krevende – And one och spåret ”Dein ende” fra albumet ”Bodypop” 2006. Det tar ikke lang tid før jeg kan slappe av. Selv om det skjer med hjelp av stående bølger og hjørnelading er det imponerende at 9.2-ene klarer å gjengi melodibass ved D1 (37 Hz). Basstrommen har sin hovedsaklige energi i samme område, men fortsetter faktisk ytterligere hele to oktaver, noe man naturligvis ikke merker her. Hva man derimot merker er at DC-teknikken fungerer og holder nede membranenes nødvendige slaglengde. Om jeg sammenligner utbyttet av denne lyden med hva som er mulig å få til med lignende høyttalere i et lydtilpasset rom (eller utendørs) savner jeg fremfor alt dynamikk – så vel klanglig som for romfølelsen. Midtsentrert lyd fyller hele området mellom høyttalerne og stereopanorert lyd blir værende i midten. Til tross for dette er jeg overbevist om at testseriens tjuende par høyttalere er de som leverer den beste lyden hittil.

Over til svensk musikkproduksjon når den er som best og Alexander Bards BWO. Ikke uventet har vi Ronny ”Thunder” Lahti å takke for leveringen av enda en utmerket tight miks. Albumet ”Prototype” har flere spor som er i stand til å gi fine lytteopplevelser. Jeg velger sporet ”Voodoo magic” som kanskje kan være ekstra passende for å vurdere nettkabler og lignende med – avgjør selv. Akkurat som tidligere testmateriale gjengis BWO klanglig velbalansert med en bra bunn og sjenerøst grunntoneregister. Låtens kor oppleves litt fremhevet, noe som kan antyde at høyttalerne har problem i oktaven 500-1000 Hz. At det like gjerne kan handle om romproblem er imidlertid åpenbart. To ting jeg savner er kontrastene av produksjonens meget spesielle strykeeffekter samt måten som det andre versets varme og herlige store kor kan gjengis helt fritt.

Akustisk musikk som Mark Knopflers album ”Shangri la” fungerer ikke uventet galant. Vokalen i for eksempel ”Postcards from Paraguay” kommer unektelig ut for en del stygge stående bølger i grunntoneregisteret 100-200 Hz, men gjengivelsen holder seg i det minste varm og behagelig. Med høyttalerne lenger ut i rommet forbedres så vel det øvre bassregisteret som lydbildet, men helheten oppleves enda dårligere ettersom bassgjengivelsen ikke gir samme støtte. Av øvrig testet materiale fungerte det meste nytbart utenom musikk fra sjangre som trance, metal og visse typer av pop. Jo mer kompleks musikk – desto mindre plass for ytterligere rominformasjon. Klanglig betyr samtidig topper på 6-10 dB i lytteposisjonen at det hugger til i ørene nå og da.

Lytteinntrykk i lydtilpasset rom
Lyttingen i lydtilpasset rom innledes med Beth Nielsens fint arrangerte ”Trying to love you” fra albumet ”Look” 2004. Produksjonens meget tørre basstromme forblir slik uten merkbart etterslep. Grunntoneregisteret hos låtens akustiske gitarer, så vel som vokalens bunn er fyldig. Til tross for disse utmerkede klangegenskaper er det likevel en del igjen å ønske seg. Når klangen stemmer, men man allikevel sitter og funderer på hvordan det egentlig låter er grunnen ofte tidsfeil og/eller manglende punkformighet. Da disse parameterne har forsvinnende liten betydning i vanlige rom – og vanligvis fører til klanglige skader ved optimalisering – finner jeg Cantons kompromiss helt riktig med tanke på forventede forhold.

Over til neste testlåt og Mariah Careys pene ”Petals” fra albumet ”Rainbow” 1999. Mariahs fantastiske overtoneregister tenderer å bli myket opp av mange høyttalere slik at s-lyden og luftigheten tar helt over. Hos Canton har man aldri tolerert svakheter i området 2-5 kHz, og jeg synes ikke Reference 9.2 utgjør noe unntak. Men like aggressive som tidligere Karat og Ergo er de imidlertid ikke, noe som nok er en uønsket utvikling. Mest verdifullt av alt er at vokalen er befridd fra den boksaktige klangen som ni av ti udempede rom tilfører disse grundtoneregistre og frekvenser omkring 200 Hz.

For å prøve hvordan mer komplekst materiale fungerer velger jeg sporet ”Gold in the pyramid” fra Pharaos første og prosjekttitulerende album. Denne låten kan virkelig gi store opplevelser når alt stemmer. Blant annet elsker jeg måten som låtens båndpassfiltrerte strykere dukker opp uten å ta plass i første vers. Til tross det meget lave nivået oppfattes de helt stabile og pent skilt fra låtens øvrige lyd. Den mest betydelige forskjellen av å skifte fra referansesystemet til 9.2-ene er at de ikke plasserer lyden ut i rommet på den samme selvklare måten. Klanglige avvik kan også oppfattes, men skrittet til nære lineær frekvensgang er imponerende lite.

Konklusjon
Reference 9.2 byr på en utmerket velbalansert og boksfri klang. Bassgjengivelsen er kraftfull og samtidig nivåbestandig takket være Cantons teknikk – DC. Det hadde vært ønskelig med mindre ekstreme filtre når det gjelder lydbilde og naturlighet, men det hadde samtidig gjort høyttalerne mindre passende for normalt hjemmemiljø. Om man prøvelytter og liker 9.2, men har et rom med ekstra ulykkelig akustikk (spartansk innredning osv.) skal man kanskje titte på alternativet Vento 830.2.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Impulsrespons (avvik RMS) 46 %
Frekvensgang (200-20000 Hz) +/-2,5 dB
Nedre grensefrekvens (-6 dB) 47 Hz
Spektralstøy (200-20000 Hz) 0,9 %  (20-200 Hz) 2,0 % / 2
Forvrengning (2. + 3. overtone) se figur
Punktformighet (ved tre meter) 3,0 grader

Anbefalinger
Forsterker (0,1-1 kHz) >23 W / kanal for 90 dB / 3m
Lyttehøyde (ved tre meter) 25 cm opp på høyttaleren noen grader horisontalt
Høypassfilter – / Inkludert i konstruksjonen (12 dB / oktav ved 20 Hz)