TEST: Bowers & Wilkins 802 D4

Hva får du når en av verdens ledende høyttalerprodusenter kaster seg ut i et prosjekt for å skape den ultimate høyttalerserien? Svaret er Bowers & Wilkins 800 D4-serien. Hvor toppmodellen 801 D4 er foreløpig siste ledd i arverekken til den ikoniske høyttaleren som tok plass i legendariske Abbey Road Studios for nesten 45 år siden, og med det satte en ny referanse for studiolyd.

Et steg ned fra den gigantiske toppmodellen 801 D4 finner vi 802 D4. Hvor D4 står for fjerde generasjon med diamant-diskant. Mye mindre er den derimot ikke, bare tre millimeter lavere og knapt fire centimeter smalere. Hver høyttaler veier 12,5 kilo mindre, men med en vekt på 88 kilo pr. stykk skal nok ryggen få kjørt seg likevel. Heldigvis står de på hjul, så de kan trilles på plass. Det vil si, jeg ville ikke rullet dem rundt på parkett, da klemskader kan oppstå fra de små hjulene.

Når høyttalerne står på ønsket plassering, kan du skru ned piggene, som allerede sitter på plass i undersiden av høyttalerne. Genialt!

802 D4 står, sammen med sine andre D4-søsken, som inkarnasjonen av B&Ws ultimate ambisjon – å bringe lytteren så nær det originale lydsporet som mulig. For å oppnå dette har B&W søkt mot kanten av hva som er teknisk mulig, og resultatet er en kompromissløs konstruksjon som tåler den mest notoriske granskning. Du vil ikke finne en skjev skjøt eller skrue noe sted, alt er slipt, pusset og sammenskrudd til perfeksjon. 

Kabinettkonstruksjonen

Det første som slår en når man ser 802 D4 er det ikoniske designet. Utseendet er diktert av akustiske hensyn, hvor hovedkabinettet har en nærmest perfekt dråpeform, sett ovenfra. Dette er for å lede alle lydbølger bort fra hverandre og minimere egenresonans.

Inni dette dråpeformede skallet finner vi B&Ws spesialkonstruerte Matrix-skjelett. Dette er et nettverk av intrikate, sammenflettede paneler som styrker kabinettveggene i alle retninger og reduserer resonanser. I tillegg er det forsterket med aluminium på kritiske belastningspunkter. Ifølge B&W er Matrix-oppbyggingen i D4-serien deres mest avanserte noensinne. 

Turbine Head

Over basselementene ruver det separate mellomtonekabinettet, som B&W selv kaller «Turbine Head». Huset er i solid aluminium og har gjennomgått omfattende avstiving og demping for å unngå vibrasjoner og stående bølger. I D4-versjonen har mellomtonekabinettet også fått en enda bedre akustisk frakobling fra basskabinettet.

Helt på toppen troner et skinnende aluminiumsstag som rommer diskanten – en separat enhet som igjen skal isolere den skjøre diamantdomen fra resten av kabinettet. Staget er avsmalende bakover, for å absorbere energi fra membranens bakside, og gi minimalt med diffraksjon.

Video over: Fra fabrikkomvisning under produksjonen av 800 D3-serien. Video: Geir Gråbein Nordby

Egenutviklede elementer

Selve høyttalerelementene i 802 D4 er skreddersydde og dypt forankret i B&Ws ingeniørkunst. Mellomtonen bruker deres unike, egenutviklede Continuum-membran, opphengt i et såkalt biomimetisk dempesystem, det vil si at det har egenskaper som etterligner de man finner i naturen. I dette tilfellet er det snakk om å redusere uønskede lufttrykkforskjeller, som kulminerer i hva Bowers & Wilkins hevder er «den mest realistiske mellomtonegjengivelsen noensinne».

Diamantdiskanten har vært et varemerke for B&W de siste årene, og representerer kanskje den reneste formen for høyteknologi i høyttalersammenheng. Med enestående stivhet og lav masse, skal denne gi en sylskarp, men samtidig ren og ufarget diskant helt opptil 28 kHz, lineært målt med bare -3 dB avrulling.

I bunnen finner vi to 8-tommers basselementer med B&Ws egenutviklede Aerofoil-membran. Denne har en sandwich-konstruksjon med karbonfiber utenpå et stivt skummateriale, og en kurvatur som skal minimere resonanser og sikre en renest mulig stempelbevegelse.

Det hele toppes med et spesialtilpasset delefilter med skreddersydde kondensatorer fra Mundorf. Disse sitter på innsiden av et solid aluminiumbakstykke med kjøleribber, for å holde delefilterkomponentene på en stabil temperatur. 

Lyden av B&W 802 D4

Og hvordan låter denne teknologiske tour de force-en? I ett ord: lytefritt. Et frekvensomfang som strekker seg lineært fra 17 til 28.000 Hz og en følsomhet på hele 90 dB, vitner om at dette er en svært stabil og effektiv konstruksjon, som ikke burde trenge mange forsterkerwatt for å vise et godt snev av hva de kan.

Jeg har hatt høyttalerne stående en god stund, og rukket å få ulikt utstyr inn og ut døra i testperioden.

En interessant elektronikkombinasjon jeg fikk testet med var musikkstrømmeren Gold Note DS-10 EVO, med separat strømforsyning og med sin variable lydutgang direkte tilkoblet den eksepsjonelt rentlydende effektforsterkeren Mola Mola Perca (test kommer).

Lyden med dette oppsettet er forbilledlig ren, som om den er skåret med laser. Perfeksjon uansett hvor i lydbildet man fokuserer, aldri harskt eller grovkornet. Detaljrikdommen i Madonna-coveren Like a Prayer fremført av King Hannah er til å gå i gulvet av. Stemmen hennes står ut av høyttalerne, som totalt forsvinner. Som et hologram som henger foran meg i rommet. De droneaktige basstonene plassert mot høyre i lydbildet, er så detaljert og så velklingende at det føles som om basstonene nærmest er vevet lag for lag.

Perkusjonen gjengis med en sånn snert og åpenhet, spesielt i mellomtoneregisteret, men sammenhengen mellom frekvensområdene er da også upåklagelig.

Det eneste jeg ønsker meg, er mer trøkk og dynamikk, da det tross alt er svære høyttalere som bør klare å hamre løs når de skal (selv om det å lytte til musikk som regel dreier seg om helt andre kvaliteter, som disse høyttalerne virkelig besitter).

Med Naim

Et elektronikkbytte til Naim Classic 300-serien gir vesentlig bedre fysikk. 175 watt ville kanskje ikke sagt så mye, om det var hva som helst annet enn Naim. Men når vi vet at Naim med 90 watt får til hva de fleste konkurrentene trenger 200 watt til (Naim har gjerne en enorm peak-effekt, som absolutt er relevant), så blir det klart at mono-effektforsterkeren NAP 350 har kraft så det monner.

Naim-oppsettet med en separat strømforsyning til streameren NSS 333 koster omtrent det samme som et par 802 D4, så prismessig er det en god kombinasjon.

Og det er det definitivt også lydmessig. For når man tar den ekstreme oppløsningen og tilfører en god dose mer fysikk, så blir det noen ganske andre rytmer på Lola Youngs triphop-låt Stream of Consciousness. Perkusjonen får en helt annen fysikk, og stemmen til Lola tilføres mer «kjøtt på beinet» nedover i toneregisteret.

Med Hegels dyreste

Sammen med Hegels dyreste forsterkersett P30A og H30A ligger alle forutsetninger for en enda mer dynamisk og fysisk gjengivelse av lydbildet. Og det får man også. Samtidig blir det også klart at høyttalerne har en innebygd bremsekloss i bassen. Nærmere bestemt mellombassen. For mens høyttalerne går unektelig dypt, og bassen gjengis med en detaljrikdom man knapt trodde var mulig, så er høyttalerne ganske langt unna å formidle en skarptromme med samme magespark som for eksempel KEF Blade One Meta er i stand til. Den ekstreme fysikken i rytmene de skapte i testrommet for to år siden, er en følelse jeg har jaget siden. Og når man forventer litt mer trøkk i mellombassen med såpass store og tunge høyttalere som 802 D4.

Den fornuftige modellen i midten?

Også den mye dyrere storebroren 801 D4 har litt samme tendens, selvsagt i mindre grad. Og under har vi jo 803 D4. Som igjen har en ørlite lysere bass enn 802, men som ellers klarer seg veldig bra. Og som for meg fremstår som det mest fornuftige kjøpet av de tre, men har du et større rom så er 802 D4 ikke prosentmessig så mye dyrere. Med samme magi i hele toneregisteret, bare ikke med de aller dypeste frekvensene i bassen. Men heller ikke noe spesielt mindre trøkk i mellombassområdet.

Men la det ikke være noen tvil: Uansett hvilken høyttaler i 800 D4-serien man skulle valgt seg, så kommer musikken ut med en ekstremt lav forvrengning, som lar musikken puste fritt gjennom de mest komplekse passasjene. Man hører nye nyanser og detaljer ved hver lytting. Dette er virkelig vanedannende saker.

Konkurrenter

Hvis du er heldig nok til å være i dette prissegmentet når du skal finne dine neste høyttalere, så står 802 D4 selvsagt ikke uten konkurranse. KEF Blade Two Meta, lillebroren til Blade One Meta, koster det samme. Hvis brutal dynamikk og kraftige magespark er det du søker, så vil de være et bedre valg. Der får du også en enormt bra spredning, slik at lyden er veldig homogen uansett hvor du sitter i forhold til høyttaleren. Men 802 D4 har et klart forsprang når det kommer til luftighet, gjennomsiktighet og oppløsning. KEF-ene har også et aksentuert presensområde, som kan bli skarpt på nasale sangstemmer.

Så har vi Focal Sopra No3, som låter storvokst og potent. Mer potent i mellombassen enn 802 D4, men mer overdrevne sibilanter.

Audiovector R6 Arreté er også en høyttaler å vurdere. De låter eminent bra, samtidig er de enda mer lettdrevne enn 802 D4. Langt fra samme inntrykk av byggekvalitet, men en fabelaktig høyttaler likevel.

Så Vivid Audio Kaya 90, da. Med sitt spesielle avrundede utseende, og med flere likheter med Bowers & Wilkins enn ulikheter. Selv om de visuelt sett er veldig forskjellig. Sjefskonstruksjonen Laurence Dickie hadde nemlig ansvaret for B&Ws snegleformede Nautilus-høyttaler tilbake i 1993, og kom opp med prinsippet om avsmalende rør bak høyttalerelementene. Det samme prinsippet brukes i Vivid Audios høyttalere, bare formet annerledes på innsiden av kabinettet.

Kaya 90 låter da også like klokkerent som homogent. Den er mye lettere av vekt enn 802 D4, men lydmessig er de ikke så ulike. B&W-høyttalerne går riktignok vesentlig dypere i bassen, men jeg ville absolutt også lånt ørene til Kaya 90. 

Konklusjon

Er B&W 802 D4 den perfekte høyttaleren? Vel, det spørs om noe slikt eksisterer. Jeg mener det ikke gjør det. Men det som er sikkert, er at den tøyer grensene for hva som er mulig å oppnå innen høyttalerdesign i dag. Spesielt når det kommer til renhet og åpenhet. Høyttaleren kombinerer B&Ws mest avanserte teknologi med materialvalg fra øverste hylle, og en særegen design hvor funksjon og form går hånd i hånd.

802 D4 er kanskje ikke høyttalermodellen for alle. Både pris og størrelse henvender seg til de mest dedikerte entusiastene. Men for de som søker det ypperste av høyttalerkunst, og har midlene til å realisere det, representerer 802 D4 noe av det beste du kan få. En høyttaler som ikke bare spiller musikk, men som fyller sjela med den.

Personlig savner jeg mer trykk og energi i mellombassregisteret. Men jeg åpen for at det er meg det er noe galt med.