TEST: Bowers & Wilkins 801 D4

Jeg følte jeg sto på en stige høyere enn skyene. Med total utsikt utover hele verden. En musikalsk verden, hvor hvert instrument utfolder seg fritt, i et stort, luftig og tredimensjonalt rom. Nei, et kosmos. Full av dansende filamenter av energi, som vibrerer og sammen skaper musikkens byggesteiner. Kort fortalt: Bowers & Wilkins 801 D4 er ren magi, muliggjort av vitenskap.

Et ikon blir født

Den ikoniske 800-serien har en viktig historie å ta vare på, derfor tuller ikke Bowers & Wilkins når de lanserer en ny og oppgradert generasjon av disse høyttalerne. Det hele startet tilbake i 1979, med selskapets første versjon av 801. Teknikken var absurd moderne for tiden, blant annet med lasermålinger av høyttalerelementenes oppførsel, og av hvordan lydbølgene vandrer langs membranen. Høyttaleren ble laget ut ifra matematiske formler, snarere enn prøving og feiling med lyttetester. Uhørt på den tiden!

Høyttalerne så da heller ikke ut som andre, nesten som byggeklosser stablet oppå hverandre. John Bowers mente nemlig sterkt at lyden ble best dersom mellomtonen, diskanten og den 10-tommers bassen fikk sitte i hvert sitt helt eget kabinett, slik at de ikke påvirket hverandre.

Han fikk nok rett i det, for 801 fant ganske snart veien inn til legendariske Abbey Road Studios i London.

En legendes utvikling

Siden den gang har 800-serien gjennomgått mange endringer og inkarnasjoner. På 1990-tallet vokste 801 seg enorm, med en 15-tommers bass i stedet for den opprinnelige 10-tommeren. En heftig høyttaler, som skulle bli alle hi-fi-spirers drøm om å en dag få råd til.

Nautilus

En større revolusjon skjedde under utviklingen av det avantgarde flaggskipet Nautilus. Et unikum av en høyttaler, hvor hvert høyttalerelement er montert i hvert sitt avsmalende stag, som absorberer all energien fra baksiden av elementet. Stagene er kjempelange, og ser nesten utenomjordiske ut der de strekker seg bakover i rommet. For at staget til basselementet ikke skal bli så langt at det blir en umulighet å plassere høyttalerne, er dette kveilet rundt seg selv som et sneglehus. Derav navnet Nautilus.

De neste 800-seriene som kom etter denne, tok lærdom fra Nautilus-høyttaleren, og har også tilsvarende stag, bare gjemt inne i høyttalerkabinettet. Et høyttalerkabinett som har stadig blitt mer perfeksjonert for hver generasjon.

Siste generasjon

Et steg på veien valgte B&W diamant til membranmateriale på diskantelementene. Superstivt og lett, som skapt for jobben. Derav D i modellnavnene, og dagens D4-serie betyr rett og slett fjerde generasjon med slike diskantdomer.

Kabinettene som brukes i dagens D4-serie er en videreutvikling av forrige generasjon, D3, som da var en helt ny konstruksjon, selv om prinsippet var som før. D3 var på mange måter en revolusjon for B&W, for til denne ble det investert 100 millioner kroner i maskiner alene, for å klare å oppnå det de ønsket. Steget opp fra D2-serien var enorm, blant annet med mye bruk av robotikk i produksjonslinjen, for å perfeksjonere nøyaktigheten på høyttalerne.

Se videoen over, fra Lyd & Bildes fabrikkbesøk under produksjonen av B&W 800 D3-serien.

Perfekt dråpeform

Prinsippet med dråpeformete kabinetter til hvert individuelle høyttalerelement er likt som før, men det var først for D3 at B&W hadde de nødvendige verktøyene for å virkelig lage den formen de selv mener er den optimale. En nærmest perfekt dråpeform, sett ovenfra, hvor alle lydbølger ledes bort fra hverandre, og aldri får lov å kollidere. Et ledd i å skape den reneste lyden noensinne i en høyttaler.

Både høyttalerelementer og delefilter, og i det hele tatt hele konstruksjonen, har forbedret seg opp igjennom årene, hvor man har fått ny lærdom, bedre måleutstyr og nye maskinverktøy. Målet er alltid det samme: Hold forvrengningen nede!

801 D4

801 D4 er den største og dyreste høyttaleren i den nye serien, men i stedet for å ligne på noen av 801-kreasjonene siden 1990-årene, har man nå i stedet tatt utgangspunkt i 800 D3 og forbedret den. Denne har to 10-tommere i stedet for en 15-tommer, og det er logisk med tanke på å forene best mulig faserespons, slagkraft og dypbass. Men det fjerner også en viktig del av det som gjør 801 spesiell. For hvor mange high-end-høyttalere har 15-tommers bass? Så godt som ingen.

Samtidig er det sant at da 800-modellen først ble introdusert (Signature 800 kom i 2001), var den en bedre og mer korrekt høyttaler enn 801. Så det er ikke merkelig at Bowers & Wilkins har beholdt det konseptet som flaggskipet i dag. Det er bare litt merkelig at man har valgt å kalle den 801 D4, i stedet for 800 D4. Jeg forstår det ikoniske navnet, men da skulle den kanskje også hatt den ikoniske formen og bestykningen. Meg om det.

L&B-video: B&W 801 D4 er tung, men lystrer heldigvis på kommando…

The Ultimate Matrix

Matrix er navnet på B&Ws innerkabinetter. Skjelettet som det ytre er bygget på. I sin siste utgave har man brukt sammenflettede paneler for å styrke kabinettveggene i alle retninger, og dermed redusere resonanser. Panelene er forsterket med aluminium-avstivinger på viktige belastningspunkter. Produsenten mener helhjertet at Matrix-komposisjonen i 801 D4 er deres beste hittil, og jeg har ingen grunn til å betvile det.

Diamantdiskant

Diamantdiskanten på toppen er en videreutvikling av den helt nye diskanten som kom med D3-serien. Den sitter i et eget, dråpeformet kammer, frest ut av en massiv blokk av aluminium. I motsetning til tidligere generasjoner, som ringte som en bjelle om man slo på kammerets metall, er det her så å si helt resonansdødt.

Mellomtone i dråpeformet kabinett

Mellomtonekabinettet på toppen av hovedkabinettet har også en nærmest perfekt dråpeform. B&W kaller den Turbine Head, for den drar også assosiasjoner til en jetmotor. Kabinettet er i ren aluminium, med meget effektiv demping og avstiving, og forhindrer turbulens og stående lydbølger både innvendig og utvendig.

I D4-utgaven har mellomtonekabinettet enda bedre frakobling fra basskabinettet enn tidligere, for enda renere lyd. Sammen med det resonanskansellerende Continuum-elementet, opphengt i en Biomimetic Suspension som reduserer uønskede lufttrykkforskjeller, lover Bowers & Wilkins “den mest realistiske mellomtonegjengivelsen noensinne”.

Aerodynamiske bassmembraner

De heftige 10-tommers basselementene har membraner i en kompositt ”sandwich”-konstruksjon, med karbonfiber utenpå et stivt skummateriale. For å komme nærmest mulig en ren stempelbevegelse, med minimalt med oppbrytning langs opphenget idet membranen beveger seg ut og inn, er membranen tykkere på midten enn ute i kantene. Skjærer du et tverrsnitt av membranen og ser den fra profil, vil formen ligne den til en flyvinge. B&W kaller derfor bassmembranen Aerofoil. Denne kom først i 800 D3-serien, og har tidligere imponert oss med superren bassgjengivelse ved alle lydtrykk.

Delefiltrene

Til slutt er delefiltrene oppgradert siden sist, og i 801 D4 er de dessuten mer avanserte enn i den noe mer plasseringsvennlige 802 D4. I den største høyttaleren sitter Supreme-kondensatorer fra verdens mest berømte leverandør av delefilterkomponenter, nemlig Mundorf.

Høyttalerne er laget for å tåle ekstremt høy belastning, inntil 1000 watt i korte intervaller. Fordi dette fort kan skape høy varme i spolene, har B&W utstyrt høyttalerne med et bakstykke i solid aluminium, med utfreste kjøleribber som leder varmen ut fra de indre delene. Hvor enn avansert resten av kabinettkonstruksjonen er, så er bakstykket den dyreste enkeltbestanddelen på hele kabinettet.

Plassering

Tilbake til rommet og musikken. For det første var det en tomannsjobb å få høyttalerne inn på testrommet vårt, selv om utpakkingen faktisk gikk lekende lett. Emballasjen er satt sammen av mange sammenbrettede flak, som man lett kan ta av, hvor til slutt høyttaleren står igjen. En kile i esken klikkes på og skaper en rampe, som høyttaleren kan rulles ned fra.

Har du et gulv du ikke er redd for, kan høyttalerne rulles på plass på de innebygde hjulene i bunnen. Men pass på, de veier drøyt 100 kilo – hver – så de vil lage stygge spor i parketten! Vegg-til-vegg-teppe og betong går nok greit, men ellers bør man være minst to, helst tre eller flere, personer for å løfte høyttalerne på plass.

Når du har funnet den beste plasseringen, kan piggene (spikes) skrus ned i gulvet fra toppen (verktøy medfølger). Vipps, er høyttalerne på plass.

Ren magi

For anledningen står høyttalerne tilkoblet Devialet Expert 250 Pro, som er en virkelig fantastisk forsterker. Denne har innebygd filter for veldig mange høyttalermodeller der ute, men ennå ikke D4-serien til B&W. Da kunne man fått tvunget enda mer bass ut av dem, og korrigert for noen impedansproblemer som er uunngåelig i ethvert passive delefilter. Et savn jeg uansett ikke kjenner på, etter å ha hørt høyttalerne i sin egen nakne fremtoning.

Hør bare på sangen Allthetimeevenwhen av soulfunk-bandet Fieh, spilt gjennom Roon (forsterkeren er Roon Ready). Lydbildet minner mye om Jaga Jazzist, ikke så rart med tanke på at Lars Horntveth fra nettopp Jaga har tryllet frem lyden på singelen.

Her er det luft og varme fra både Mellotron, flygelhorn og klarinett, og til og med kantslaget på skarptromma har fullt av undertoner. Stemmen til Sofie Tollefsbøl er nærmest trolldomsaktig der den henger i lufta som et spøkelse. Det er så mange lag her, og ingen toner krangler med hverandre.

Dynamikken kunne man skrevet et eget kapittel om. Hvert eneste skifte i lydstyrke sanses, og hver gang en blåser omplasserer munnstykket mot leppene, er det så nærværende at gåsehuden melder seg.

Fjellstø bass

Dypbassen her kjenner nesten ingen grenser. At den på papiret strekker seg ned til 15 Hz med god linearitet, virker ikke å være noen overdrivelse. For, makan, for en dypbass!

Halseys People Disappear Here groover sånn at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Den fjellstø bassen, den tøffe trommebeaten og synther som vrenger, alt går opp i en enhet som gjør at jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn musikken.

Dypere mannsrøster sitter også som et skudd. Som Sivert Høyems myke, store croonerstemme på Madrugadas Ecstasy. Omringet av piano, synther, strykere og en lavmælt basstromme som lusker på dypet. Klokkerent. Vanvittig.

Krafthungrig

Høyttalerne ber om en belastning på 50-1000 watt. Et temmelig stort spenn, spør du oss, men at alt under 100 watt er en ren nødløsning må det vel gå an å påstå. Devialet-forsterkeren, oppgitt til 250 watt i 6 Ohm og kan brokobles til 1 x 1000 watt, har faktisk litt knapt med muskler her, til tross for at høyttalerne har en sjenerøs følsomhet på 90 dB (1 W / 1 m).

Det er slettes ikke at ikke høyttalerne kan spille høyt nok med Devialet-en, men jeg savner litt storhet i mellombassområdet. Området som fillerister mellomgulvet når man dundrer på med harde rytmer. Og som selvsagt kommer godt med ellers også.

Rotel Michi X5

Inn på teppet ruller Michi X5. Michi er Rotels high-end-merke, og X5 er en integrert kraftkar på 2 x 350 watt i 8 Ohm, og som med sine 44 kilo ser ut som en tanks i forhold til den minimalistiske Devialet-forsterkeren på under 10 kg. Den låter sånn også.

For nå snakker vi! Michi-forsterkeren forvandler høyttalerne til noen virkelige beist, som tar tak i kroppen og mørbanker den. Og forsterkeren koster faktisk bare halvparten av Devialet-en, men har så mye mer autoritet at den slettes ikke låter slik.

Når rytmene setter inn på Uffies merkelige synthpoplåt Cool, risikerer man å bli kvalm dersom man ikke passer på lydnivået! Likevel er det så klokkerent og åpent, at tankene aldri går mot PA eller partyhøyttalere. Her er nemlig ingen partypukkel i bassen, den er bare naturlig hardtslående når den skal, og oppløsningen i høyttalerne er så absolutt som jeg tror jeg har hørt noen gang.

Klassisk

Man kan ikke ha et høyttalerpar som dette på besøk, uten å spille klassisk musikk. Gjerne i timevis om gangen. For måten fløytene danser i luften på, på Timenes dans av Ponichelly er nesten uhørt. Jeg liker å spille ganske høyt, for å få med de stilleste partiene. Og da blir mange høyttalere anmassende når de kraftigste utblåsningene kommer. De takler ikke dynamikken. 801 D4 er derimot så totalt avslappet og selvsikre, at de tar alt på strak arm.

Scenen tegnes opp med både bredde og dybde, med hvert instrument plassert pinlig nøyaktig. Ingenting stikker seg ut når det ikke skal, her er det plass til alt. Og det låter så ekte, at man må klype seg i armen.

Konkurrenter

400.000 kroner for et par høyttalere er vanvittig, og noe bare svært få mennesker har råd til. Men det finnes likevel flere høyttalere som er mye dyrere enn disse. Raidhos TD-serie starter på denne prisen for de minste gulvstående (TD-2.2), mens de største TD-4.8 koster halvannen million! Magico M3 koster 1 million, og listen fortsetter. Jeg er fristet til å påstå at 801 D4 er bedre enn dem alle sammen. I hvert fall når man snakker ekte troverdighet, hvor høyttaleren er 100 prosent sannferdig i presentasjonen.

Dynaudio Confidence 60 er i samme prisklasse som B&W-høyttalerne, og heller ikke de spiller like frigjort og dynamisk. Dynaudio-ene krever også mye mer av forsterkeren før det musikalske rommet åpner seg, så totalen blir fort mye dyrere. For så bra B&W-ene låter med en forsterker til under 100.000 kroner, kommer du ikke i nærheten av med Dynaudio-ene, uten å nærme deg 200.000 eller mer i forsterkerrigg.

Konklusjon

Bowers & Wilkins 801 D4 er et unikum av en høyttaler. Den er stor og ruvende, men likevel vakker på sitt eget ingeniørkunstneriske vis. Og den låter virkelig fantastisk.

Det er ikke ofte vi blir fuktige i øyekroken av å høre på hi-fi. Men med disse høyttalerne ville ikke gåsehuden gi seg. Journalisten følte han skulket jobben, til tross for at det faktisk er dette han er ansatt for. Storheten, slagkraften, luften. Dette er høyttalere vi kan dø med.

Er 801 D4 billige? Selvsagt ikke. Men det du får for pengene, er noe av det nærmeste perfeksjon vi har hørt.