Den er riktig nok flott! Bower & Wilkins 705 S3 Signature har samme mål og vekt som standardversjonen, men man har jobbet for finish og detaljer i en nesten hysterisk grad. Noe man også kan tillate seg å forvente når prisen er mer enn en tredjedel høyere.

Kabinettet på testparet er finert med en mørk tresort kalt Datuk og høyglanslakkert til pianofinish. Det ser veldig eksklusivt ut. Vil man imponere naboene på en mer sprelsk måte, fås signaturmodellen også i en blå metallakk.

Bass/mellomtoneenheten er som i standardutgaven fremstilt av det såkalte Continuum-materialet, hvor den vevde membranen forebygger oppbrytning og stående bølger i membranen. Den eneste forskjellen her er at metallringen, som enheten er montert i på den buede frontplaten, er sort med en smal gullstripe som dekorasjon.

Diskantenheten er den samme fine karbondomen som også brukes i normalversjonen. Imidlertid er beskyttelsesgitteret utført i tynnere tråder. Og også her er det tilføyd en skrytestripe av gull rundt enheten.

Baksiden, som også er finert, har samme type bassrefleksport som standardmodellen. Og de samme fire skrueterminalene som stort sett var umulige å åpne. Det er bare et problem første gang, men personen som har funnet på den designen burde tvinges til å løsne samtlige skrueterminaler manuelt før de forlater fabrikken.

Plasseringen av høyttalerne var den samme for begge utgavene, altså på stativ med en halv meter til bakveggen og litt over en meter til hjørnene.

Lyden av Bowers & Wilkins 705 S3 Signature

Hva som rent teknisk skiller signaturmodellen fra standardutgaven, er ikke Bowers & Wilkins spesielt åpne om. Vi får opplyst så mye som at det er brukt mer utsøkte komponenter i delefilteret. Men akkurat hvor mye mer man har søkt spesifiseres ikke, akkurat som graden av utsøkthet på delene på standardutgaven heller ikke utdypes.

Men det er ikke ren salgsgimmick. For det er en markant lydmessig forskjell!

Jeg var litt spent på hvordan det ville være å teste to nesten like par høyttalere. Og jeg hadde forberedt meg på at forskjellene i beste fall nok ville være subtile.

Selvfølgelig har B&W 705 S3 Signature de samme grunnleggende karakteregenskapene som standardutgaven. Det gjelder både den særdeles veloppløste diskantgjengivelsen og den flotte og veldig rene mellomtonen. Alt det som gjorde 705 S3 til en god høyttaler, er fortsatt der.

Men lydbildet er mye større. B&W 705 S3 hadde et fremovervendt og nærværende perspektiv, og det var flott i seg selv. Men den scenen som signaturmodellen fremmaner, er mye bredere. Og illusjonen av å lytte inn i et stort rom bak høyttalerne er langt mer overbevisende. Hvis man forestiller seg at høyttalerne er et vindu inn til konsertsalen eller innspillingsstudioet, er dette vinduet blitt pusset langt renere med 705 S3 Signature.

Opplevelsen av rom er omtrent like god som på DALI Rubikore 2, (som er ganske fantastiske på nettopp dette punktet), men kombinert med den virkelig høye oppløsningen har vi å gjøre med en høyttaler som låter nesten like imponerende som den ser ut.

Konklusjon

Med Bowers & Wilkins 705 S3 Signature har man tatt en allerede glimrende høyttaler og gitt den en finjustering på flere punkter. Ikke helt ulik den forfinelsen som nå avdøde Ken Ishiwata i sin tid presterte med sine KI-utgaver av utvalgte Marantz-produkter.

Resultatet er over forventning. At høyttaleren er visuelt pen, er i seg selv en nytelse. Men det B&W-ingeniørene har foretatt seg med delefiltrene burde gjøres obligatorisk i begge modeller. For man har oppnådd en langt mer sammenhengende og homogen gjengivelse samtidig med et langt større perspektiv. Tenk om man kunne få den lyden til en pris som var nærmere dagens standardmodell!

Også i denne testen: