TEST: Bowers & Wilkins 702 S3

Den legendariske 800-serien fra Bowers & Wilkins, har helt siden 801 debuterte i 1979, vært synonymt med noe av det beste blant high-end høyttalere. De mindre modellene er vanligvis bare nedskalerte utgaver av stamfaren 801, med den samme teknikken i et mindre kabinett og med færre elementer.

Men selv den minste, kompakthøyttaleren 805 D4, er relativt kostbar. Ønsker man en litt større gulvstående modell, som 804 D4, fyker prisen rett i opp i et sekssifret antall kroner.

Heldigvis finnes det en løsning som sparer deg for penger, og likevel gir deg mye av 800-seriens magi. Nemlig Bowers & Wilkins nye 700-serie.

Den består av sju modeller fra en liten bokhyllemodell til disse: Flaggskipet 702 S3. Som navnet antyder er det tredje generasjon 700-serie vi har med å gjøre, og her er mye av teknikken hentet fra den siste generasjonen 800-serie.

Det skal vise seg å være et sjakktrekk.

De gamle 600-kabinettene som huset forrige generasjon 700-serie, er ikke gode nok lengre. Derfor er den mest synlige endringen fra forrige til tredje generasjon, de nye kabinettene som er blitt slankere og har fått en buet frontbaffel med uniform spredning av lydbølgene. Kabinettene er stivere enn før, og huser nye høyttalerelementer, hvor mye av teknikken er hentet direkte fra flaggskipene i 800-serien.

Blant annet har det nye mellomtoneelement i 700-serien et samme membranopphenget – Biomimetic Suspension – som Bowers & Wilkins bruker i 800 D4-serien. Det nye elementet har også det samme frontopphenget kalt FST, som holder den grå Continuum komposittmembranen på plass.

Færre resonanser og lavere forvrengning

Diskantelementet på toppen er montert i et enda lengre rør. Som er frest ut i ett stykke aluminium. Det skal bidra til å dempe forvrengning ytterligere sammenlignet med det forrige diskantrøret, og bedre avkobling til kabinettet skal eliminere resonanser.

Diskanten bruker B&Ws kjente karbonmembran, men nye ventilerte svingspoler og bedre magneter, har økt den øvre grensefrekvensen til 33 kHz og gitt diskanten en mer lineær frekvensrespons enn før.

På den gulvstående 702 S3 som vi tester her, er bassrefleksporten flyttet fra baksiden til undersiden av høyttalerne. Det gjør høyttalerne lettere å plassere, siden man ikke behøver å ta hensyn til den lavfrekvente energien som kommer ut av en bakmontert port.

Den slanke 702 S3 har også fått en ny og mer stabil plattform med justerbare pigger eller spikes, i M10 størrelse,  De doble kabelterminalene på baksiden, er plassert langt nede på kabinettet. Som kan leveres i sort eller hvit lakk. Eller i en finert utgave i fargen mokka. 

Bedre bassrespons

De mindre 704 og 703 S3, er også treveis gulvstående modeller i 700-serien, med de samme forbedringene som vi finner i 702 S3. Men her får man tre 165 mm basselementer med B&Ws Aerofoil membraner, som er laget i en konveks formet sandwich med tre lag for bedre stivhet og lavere forvrengning. Det vil utvilsomt gi mer energi i bassområdet, og 702 S3 går også dypere i bassen enn sine mindre slektninger. 

B&Ws ingeniører oppgir frekvensresponsen i bassregionen ned til 46 Hz i et vanlig rom, men de er tunet til et frekvensområde som skal være i stand til å gjengi frekvenser ned mot 28 Hz. Under optimale forhold, selvsagt.

Åpent lydbilde og fyldig klang

Vårt testpar kom i glanset sort lakk, og med grå elementer stikkende ut av den buede frontplaten, ser dyrere ut enn de er. Rakettrøret som huser diskanten på toppen, peker nesten rett på ansiktet når vi sitter i Ekornes-møblene på testrommet. De kraftige piggene løfter høyttalerne rett over meteren, så de som sitter i en lav sofa vil oppleve at diskanten peker litt over hodene på dem.

Jeg foretrakk å vinkle høyttalerne mot meg, fordi det ofte fungerer best i vårt relativt godt dempede testrom. Det gjorde det også med 702 S3, som ble plassert 80 cm fra bakveggen og koblet til Hegels livlige H95, som med sine 60 energiske watt effekt, ikke hadde noe problem med å drive høyttalerne.

B&W oppgir følsomheten til 90 dB, motstanden til 8 Ohm og aldri under 3,1 Ohm, som er grei skuring for de flere fleste forsterkere. 

Mens H95 som nevnt ikke hadde noe problem med 702 S3, ble det naturligvis enda mer energi, spesielt i bassen, da de massive Hegel H30A ble koblet til. 2 x 300 W eller 1 x 1100 W når de kjører i mono, gjør noe med kontrollen over høyttalerne, som de små forsterkerne ikke lykkes like godt med.

Men uansett hva som drev høyttalerne, var det liten tvil om at B&Ws nye 700-serie er et godt stykke opp i lydkvalitet sammenlignet med forgjengerne. Så langt har vi bare testet de små 705 S3, og disse, men selv de meget fine 702 S2 Signature må gi tapt for den mer raffinerte og åpnere lyden fra tredje generasjon 700-serie.

Ikke for det, hvis man tar utgangspunkt i 702 S2 Signature, så er det klare likheter mellom den og 702 S3. Men det er tydeligere fokus på den nye utgaven, spesielt i diskanten, hvor jeg opplever S3-versjonen som åpnere og luftigere. Det er mer atmosfære på opptaket med Sondre Bratlands O Sanctissima spilt inn i fødselskirken i Betlehem.

Klangen vibrerer mer i rommet, og det er mer dybde i opptaket. Men den generelle klangkarakteren er lik. Denne fornyede åpenheten som 702 S3 byr på, slipper gjennom flere nyanser og klangfarger. I bassen betyr det at kontrabassen til Arild Andersen både lyder fyldigere og bedre definert. Plukking på strengene er tydeligere i lydbildet, og slagverk har enda mer vekt, spesielt gjelder det stortrommer. Som oppleves som mer fysisk enn på Signature-versjonen. 

Den største forskjellen mellom forgjengeren, Signature-versjonen inkludert, er hvor lett og uanstrengt høyttalernes dynamiske kontrast er. Særlig når man spiller høyt. Hvilket de gjør med glede. Den lille H95 fikk ikke til den samme basskontrollen som H30A fikser når man skrur opp volumet, men med nok dreiemoment fyller man enkelt et stort rom med lyd fra disse høyttalerne.

Mellomtonen er fremragende fokusert, og gitarer og piano mangler ingen ting av den varmen som gir klangen realisme. Enkelte vokaler kan oppfattes som litt tørre, andre vil si nøytrale, men det skinner ikke på samme måte i mellomtonene som det kan gjøre fra en KEF-høyttaler med nyere UNI-Q-element.

Konkurrenter

Hvilket leder oss til konkurrentene til 702 S3. KEF R7 Meta er egentlig nærmere den mindre 703 S3, for den direkte konkurrenten vil være den større R11 Meta. Som vi ikke har testet. Men vi har testet Audiovector QR7, som er morsommere på for eksempel rock. De  svært forseggjorte Sonus faber Sonetto VIII, er et spennende alternativ med kraftfull bass og nydelig varm klang. Men de kan lyde litt tørrere og mer behersket når man spiller høyt blant annet. PMC Twenty5.24i går dypere i bassen, og er litt mindre og enklere å plassere, men de får ikke til den samme skalaen som B&W-høyttalerne.

Konklusjon

B&Ws nye 702 S3 har gått opp mye i pris, og det er ikke sikkert eiere av den tidligere generasjonen, deriblant Signature-versjonen, finner det interessant å oppgradere til S3-serien. Men mange av dem med eldre 700-høyttalere, eller eldre høyttalere generelt, vil finne en uvanlig balansert og velspillende musikkformidler i 702 S3. Matchet med en seriøs forsterker, og en upåklagelig signalkilde, er jeg sikker på at det vil gå mange år før lysten på å oppgradere melder seg igjen. Det eneste vi skulle ønske oss, er at B&W hadde laget også 702 S3 i den samme oppgraderte kabinett-utførelsen som Signature-versjonen kom i.