TEST: Bowers & Wilkins 702 S2 Signature

Noe måtte være galt. Jeg kikket over alt av kabler, tilkoblinger og sjekket at alle elementene var i fase, enn si koblet til. Lyden fra den sprett nye signatur-utgaven av Bowers & Wilkins 702 S2, lød flat, udynamisk og innelukket. Det var absolutt ikke det jeg forventet da jeg satte de nydelige høyttalerne på gulvet foran anlegget.

Da vi testet originalutgaven for to og et halvt år siden, var vi nemlig overmåte begeistret over lyden, så dette var skuffende.

Jeg bestemte meg likevel for å gi dem en sjanse. 48 timer med innspilling tenkte jeg kunne hjelpe. Ellers fikk jeg bare pakke dem ned og returnere høyttalerne.

To dager senere sjekket jeg at det fremdeles kom lyd i lytterommet, og det gjorde det, men jeg syntes ikke lyden så langt var bedre. Skuffet, igjen.

Jeg lot anlegget stå å spille et par dager til, denne gangen med høyere lyd, og krysset fingrene.

Det hjalp! Lyden hadde åpnet seg merkbart opp, det var plutselig detaljer i lydbildet, og bassen lød strammere og bedre definert. De neste ukene ble en gradvis opptur ettersom høyttalerne ble mer innspilte.

Hvilket forteller meg at B&Ws Signature-utgave av 702 S2, trenger å spilles på en god stund før de er på sitt aller beste. Men da er de også helt i toppen i sin prisklasse, og etter min erfaring en enda bedre høyttaler enn originalen de er basert på.

Tekniske forbedringer

De fleste spesialutgaver har sjelden noe mer enn kosmetiske endringer, og lages gjerne i små serier til høyere pris. Om det er for å tilfredsstille konstruktørens ego, eller regnskapsavdelingens bunnlinje, skal jeg ikke spekulere i, men de har ingen lydmessig verdi som gjør dem verdt å bruke penger på.

Bowers & Wilkins har ikke for vane å lage spesialutgaver av sine høyttalere, hvis det ikke innebærer lydmessige forbedringer. Noen av dem er så spesielle at det ikke finnes en vanlig versjon av dem. Som de sneglehusformede B&W Nautilus, og senere Signature Diamond 40 med en diamantdiskant i et marmorhus på toppen.

Disse er basert på de gulvstående 702 S2, som vi kjenner fra før. Men her har B&Ws ingeniører jobbet med å forfine lyden ytterligere. 700-serien plasserer seg mellom den prisgunstige 600-serien, og high-end høyttalerne i 800-serien. Med kabinettkonstruksjoner fra 600, og mye av det tekniske hentet fra delehyllene til 800-serien.

Kabinettene til de to Signature-utgavene i 700-serien, har fått en ny kabinettutførelse i blanklakkert Datuk trefiner, som ser mye bedre ut i virkeligheten enn på bilder.

Innvendig er delefiltrene oppgradert med bedre kondensatorer, kraftigere kjøling og en ny kondensator for lavfrekvens for den gulvstående 702 S2 Signature.

Den unike diskanten med en komplisert membrankonstruksjon i karbonkompositt, er montert i et elliptisk kammer, laget av et stykke frest aluminium og plassert på toppen av høyttaleren

Den gulvstående 702 S2 Signature har tre 16,5 cm store basselementer med B&Ws Aerofoil-membraner, laget i en konveks formet sandwich med tre lag for bedre stivhet og lavere forvrengning. Mens den sølvgrå 15 cm store Continuum mellomtonen, er plassert helt øverst i kabinettet. Som forøvrig leveres med en plattform som skrus fast på undersiden, og stoffgriller som er festet med magneter.

Nydelig varm klang

Det er ikke vanlig å se diskantelementer plassert utenfor kabinettet på en høyttaler. B&W har gjort det i flere tiår, fordi de mener det er verdt den ekstra kostnaden. Hvis man ønsker oppnås lavere forvrengning og et bedre stereoperspektiv, blant annet.

Vel, det finnes utallige høyttalere, også i denne klassen, som lyder fantastisk med diskantelementet plassert på fronten av kabinettet, men det betyr ikke at det ikke fungerer med diskanten på toppen av 702 S2 Signature.

For det gjør det. Med Hegels briljante H390 som motor, spiller 702 S2 Signature nydelig. De tre basselementene strekker seg godt under Hegel-forsterkerens kyndige regi, og basskvaliteten er sjokkerende god. Kontrabasser lyder så godt definert og dybden i bassklangen er så deilig realistisk, at jeg aldri savnet en subwoofer eller en større høyttaler.

Mellomtonen er åpen og rik på detaljer, det er luft mellom tonene, og vokaler har så fyldig klang at vokalistene høres skremmende nære ut. Med kombinasjonen av McIntosh C2700 og MC312, får jeg enda mer kontroll, og lydbildet vokser mer i dybden. Man trenger ikke 300 W for å drive et par 702 S2 Signature, en 30 W Rega io klarte det utmerket, men en kraftig motor gir deg bedre kontroll over bassen, dynamikken, og perspektivet.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, må det være den ekstremt nøytrale diskanten. Førsteinntrykket er at den ruller av veldig tidlig, at den har en tilbaketrukket rolle i musikken. Den har ikke helt den samme energiske oppløsningen som AMT-diskanten i en Audiovector-høyttaler, men er heller ikke like innesluttet som diskanten i en Audio Physic kan være.

Hvis man hører etter, mangler det ingenting i strykerklangen på klassisk musikk, i kantslagene på en skarptromme, eller i overtonene fra messingblås eller fløyter. Man legger bare merke til det når det faktisk er der, når det trengs.

De ser ikke bare pene ut, 702 S2 Signature kan også rocke rommet bedre enn de fleste, og de tre basselementene setter mye luft i bevegelse når man drar opp volumet. Det samme kan den vanlige utgaven av 702 S2, men Signature-versjonen lyder mer raffinert, den får frem flere nyanser i musikken, og høyttalerne slipper frem litt flere detaljer i lydbildet.

Bare husk å gi dem rikelig med innspillingstid.

Konklusjon

B&W-høyttalerne er sånne som omfavner deg med varm klang, sjenerøs bass og mer innsikt og nyanser enn høyttaleren den er basert på, 702 S2. Signature-versjonens oppgraderte kabinett-utførelse er nydelig, man hører mer av musikkens nerve og sjel her, og med den rette forsterkeren tar den et steg i retning ytelsen til B&Ws dyrere 800-serie. Det er ikke mange høyttalere i samme prisklasse, som er så anvendelige, og så pent kledd som 702 S2 Signature. Få matcher den på lyden, som er perfekt til nesten alt man ønsker å spille.