TEST: Audiovector R1 Arreté

Gode høyttalere finnes i alle prisklasser, men hvis man er over snittet interessert i musikk, er man gjerne villig til å legge mer penger enn vanlig i høyttalerne.

Men så var det dette med plassproblemene da. Si for argumentets skyld, at plassen er begrenset, og at høyttalerbudsjettet ikke strekker seg til stratosfæriske nivåer. Da anbefaler vi ofte små høyttalere. Enten på stativer, eller montert på veggen. Noen kan også få plass i bokhyllen.

Man skal bare være klar over at kompakthøyttalere, har én begrensning. Egentlig har de flere enn én, som begrenset lydtrykk, men heng med litt til. Dypbass. Finnes. Ikke. Det kan avhjelpes med en subwoofer, og for noen er det både en ønsket og vellykket løsning, mens andre ikke vil kludre til interiøret med enda en kasse.

Da må man kompromisse, men helst ikke for mye.

Løsningen er å lete etter en litt større kompakthøyttaler, for fysikk trumfer som kjent teknikk når det kommer til kombinasjonen av lydtrykk og brukbar dypbass.

Som man skjønner, er det mange kompromisser man må inngå når man skal finne et par gode høyttalere. For den kompromissløse høyttaleren er ennå ikke laget.

Det finnes måter å unngå for mange kompromisser. Noen av dem involverer eksotiske membranmaterialer, dyre kabinettmaterialer, omfattende delefiltre og litt voodoo – i hvert fall kan det av og til virke sånn, men den beste løsningen er oftest å gjøre det så ordentlig som man kan innenfor budsjettet.

Det er hva teamet hos Audiovector har forsøkt, med den nye R-serien. Som tross at de ligner den utgående SR-serien – som de deler den grunnleggende malen med, er en ny konstruksjon.

Den gulvstående høyttaleren i R-serien, finnes i tre utgaver: R1 Signature, R1 Avantgarde, og R1 Arreté, som er den mest påkostede utgaven. Det er valget av høyttalerelementer, kabler, delefilter, demping og jording som i vesentlig grad skiller dem fra hverandre.

Som alltid med Audiovectors dyrere høyttalere, kan man også her oppgradere f.eks. en Signature, til Arreté-nivå når man ønsker.

Arreté

Velger man Arreté-utgaven, får man den samme typen basselement som de andre i serien. Membranen bruker flettet karbonfiber støpt inn med trefibre, montert på en titanspole, og paret med en Air Motion Transformer. Dr. Oscar Heils egen variant av bånddiskanten, med en brettet mylar-membran ikke ulikt belgen på et trekkspill.

Her er bånddiskanten åpen både foran og bak, med forstørrede luftspalter og neodymiummagneter. Audiovector har forsøkt å gjøre høyttaleren så effektiv som mulig, med minimalt med fysisk motstand, og her kommer blant annet titanspolene og den åpne bånddiskanten inn.

Høyttalerelementene er montert på en smal frontplate med buede sider, for minst mulig diffraksjon, best mulig stereoperspektiv og demping av stående bølger. Innvendig er det brukt vibrasjonsdempere mellom elementene og kabinettet, delefilteret er fryst ned til -238ºC for å dempe motstand, og Nanopore er brukt som dempemateriale innvendig. Men det er ikke alt.

Freedom Grounding

Det som gjør Audiovector-høyttalerne virkelig unike, er Freedom Grounding. Jording av basselementet. Det sitter nemlig en ekstra kontakt på karbonfiberplaten som kabelterminalene er montert på.

Jordingskabelen til 6.000 kr er kostbart ekstrautstyr, men løfter lyden fra høyttalerne til et nytt nivå.

Den plugges i jordingskontakten på høyttalerne, og i en jordet stikkontakt. Det er forresten bare jord som er tilkoblet, pinnene på støpselet, er der bare for å holde kabelen fast i nettkontakten.

Forbløffende leken

Den nye R-generasjonen ser bedre ut enn sine forgjengere. Kvalitetsinntrykket er tillitvekkende, og våre testeksemplarer i valnøttfiner hadde high-end møbelkvaliteter. De unike skruene holder elementene på plass på bare tre steder, og terminalene på baksiden forteller at her er det ikke spart på noe.

Det fine med disse og mange andre av Audiovectors høyttalere, en slags signatur om man vil, er at de er veldig lettdrevne. En liten 40 W Naim Uniti Atom hadde null problemer med å drive høyttalerne. Selv når jeg spilte høyt. Den matchet også godt med Hegels 60 W H90, men det ble virkelig moro da jeg spente opp den 200 W kraftige McIntosh MA7200.

Med jordingskabelen tilkoblet, strammes lydbildet opp, detaljene blir bedre fokusert, mer potent og det virker som om lydbildets dybde blir bedre.

Da vokste også lydbildet merkbart, bassen ble strammere og dypere, og jeg fikk mer varme i klangen. For eksempel på Frank Sinatras You Make Me Feel So Young, hvor vokalen og strykerne lød enda fyldigere. Det ble nesten i overkant bevegende å høre Leonard Cohens Lullaby, fra Old Ideas, for den mørke vokalen krøp virkelig under huden på meg.

Høyttalerne har en enestående formidlingsevne på vokal, som minnet meg om en god elektrostathøyttaler. Men de taklet også langt mer dynamisk og kompleks musikk. Ouverturen fra Puccinis La Boheme for eksempel. Spiller man høyt, kan enkelte høyttalere lyde skarpe i toppen, og noen kan ha problemer med å henge med i bassen når orkesteret virkelig trykker til. Ikke disse. Godt hjulpet av McIntosh-forsterkeren selvsagt, men høyttalerne viste gang på gang at de hadde stålkontroll, og elsket å spille høyt. Det er ikke vanlig for så små høyttalere.

Klangbalansen er relativt nøytral, med et strøk av varm glød i klangene. Noe som kledde Keith Jarretts Køln-konsert perfekt. Her kom klaverklangen ut i rommet med praktfulle klangfarver, og akkurat så mye fylde at klaveret lød naturlig, i stedet for litt slankt. Som ofte kan skje.

Selv om bassen er svært presis, som et stempel på en bokser-motor, er det mellomtonen som virkelig skinner her. Særlig på vokaler, men også på akustiske instrumenter. John McLaughlins særegne gitarklang lød perfekt fokusert, og den gnistrende dynamiske kontrasten, fikk meg til å hoppe i sofaen.

Høyttalernes AMT-diskant merker man nesten ikke, før strykerne plutselig setter inn, og viser hvor luftig og ekstremt nøytral diskantgjengivelsen faktisk er i Audiovector-høyttalerne.

Konkurrentene

Den større Dynaudio Contour 20 går litt dypere i bassen, men den har ikke den samme åpne klangen i mellomtonen som R1 Arreté. I en direkte sammenligning, er Dynaudioene mer behersket, litt mer nøytrale, men også disse har en enestående luftig diskant.

De håndbyggede Sonus faber Olympica I, for øvrig i ferd med å erstattes av Olympica Nova (ikke testet), lyder varmere og har en litt mørkere klang med litt mer dempet diskant, men fyldigere bass. Et par Bowers & Wilkins 805D er betraktelig mer tungdrevne, men leverer et svær lydbilde med kanskje den aller fyldigste bassen i denne klassen.

Konklusjon

De små R1 Arreté fra Audiovector, er kanskje de beste blant kompakte høyttalere i denne prisklassen. De har utfordret våre referansehøyttalere fra Dynaudio (Contour 20), og på enkelte områder er Audiovector-høyttalerne å foretrekke. Høyttalerne er enklere å finne plass til, de trives på de fleste forsterkere, og spiller langt over sin størrelse. Det er ikke mye dypbass her, og vi mener at jordingskabelen er dyrt ekstrautstyr, spesielt siden den er nødvendig for å få høyttalerne til virkelig å skinne. For med Freedom tilkoblet, er R1 Arreté det beste kjøpet i denne klassen.