TEST: Audio Physic Spark

Jeg gikk rundt i huset og drev med helt andre ting enn lytting, og enset ikke musikken i bakgrunnen. Roheys fem år gamle album, A Million Things, fungerer like fint som stemningsfull bakgrunnsmusikk som til konsentrert lytting. Men det var noe med mellomtonen som gjorde at Rohey Taalahs sjelfulle vokal fulgte meg hvor enn jeg gikk.

Tilbake i sofaen demret det for meg. 

Det måtte være Audio Physics spesielle mellomtoneelement som var årsaken til at vokalen lød så ufarget og fri. Klangen i mellomtonen minte meg om mine gamle Quad ESL 63, kanskje ikke med den eksakt samme, vektløse luftigheten, men nært nok.

Det er et anerkjennende nikk til Audio Physics valg av elementer, som det uvanlig nok er tre stykker av her. 

Det uvanlige med Audio Physic Spark, er ikke bare at den er en treveis kompakthøyttaler, med et unikt mellomtoneelement, men at Spark opprinnelig var en slank gulvstående høyttalere. Akkurat hva som skjedde da man bestemte seg for å forvandle Spark til en kompakt modell, skal jeg ikke spekulere i, bare konstatere at det slett ikke var så dumt.

Den nyeste generasjonen Spark har i det minste beholdt Audio Physics karakteristiske kabinettdesign, med en svakt bakoverlent silhuett, og en symmetrisk elementdesign på fronten.

Unikt element

De 48 cm høye Spark, er kanskje ikke veldig egnet til bokhyllen, men det finnes et 20 kg tungt stativ som er laget spesielt for Spark og kompakte høyttalere, som har det samme fotavtrykket som en gulvstående høyttaler.

I følge Audio Physic er mye av teknologien i Spark hentet fra flaggskipet Cardeas.

Det spesielle mellomtoneelementet for eksempel. Det er et 15 cm element konstruert uten senteroppheng overhodet. Normalt er alle dynamiske elementer laget med et oppheng rundt svingspolen. Audio Physic mener det hemmer den kinetiske energien, og gir færre ulemper som farginger eller egenlyd til musikken. 

Jeg kan skjønne hva de mener, for høyttalerne har en sjelden vektløs og luftig mellomtone, som virker ganske ubesværet når den spiller.

Hyper Holographic Cone

Mellomtonene kaller de HHCM SL, og den spiller sammen med en 39 mm domediskant, HHCT III, og et basselement med en 18 cm aluminiumsmembran med et keramisk belegg, og doble oppheng for membranen. 

Audio Physic bruker ifølge dem selv, ikke et konvensjonelt delefilter med faste delefrekvenser, men et filter som gir elementene friheten til å reprodusere alle frekvenser. Det høres merkelig ut, jeg innrømmer det, men det er altså ett av flere ledd i Audio Phyiscs Power Train teknologi, som handler om å slippe musikk fri med færrest mulige inngrep som kan farge lyden.

Honeycomb og glass

Derfor er også kabinettet i en Spark, ikke sammenlignbart med eldre utgaver. De bruker et syntetisk materiale og former de innvendige kabinettplatene med en bikubestruktur, i stedet for MDF eller HDF-plater, som er det vanlige. Det skal gi langt færre resonanser og et større innvendig volum, siden platene kan lages tynnere enn MDF-plater.

Høyttalerne er hvit- eller sortlakkerte, med glassflater utenpå, og en sort glassplate foran som er festet med magneter. 

På baksiden kan man se en horisontal bassrefleksport øverst, og lengre ned et par WBT-terminaler montert på en innvendig dempet plate med filteret på innsiden. Høyttalerne kan leveres med to par WBT-terminaler, for de som ønsker å bi-wire, eller bi-ampe.

Kvalitetsinntrykket er solid, som seg hør og bør i denne prisklassen. Hvor vi også finner svært sterke utfordrere i høyttalere som Audiovector R1 Arreté, som lenge har vært blant våre referansehøyttalere, men også Sonus faber Olympica Nova I og Focal Kanta N°1.

Mega Meta

Det er fristende å konkludere med at mellomtonen er styrken til Spark, og at den klarer seg bedre i akkurat den disiplinen, enn de fleste toveis kompakthøyttalerne gjør. For det unike elementet gjør faktisk noe med måten vokaler, gitarer, treblåsere  og pianoer klinger på, som jeg vanligvis forbinder med dyrere gulvstående høyttalere, med kjempedyre elementer.

De er ikke like overbevisende i dypbassen, rett og slett fordi de ruller av så tidlig – rundt 40-50 Hz – at den laveste oktaven til et konsertklaver, mister litt av tyngden. Men resten av bassgjengivelsen har rikelig med dynamisk kontrast og ikke minst vekt nok, til at en kontrabass kommer ordentlig godt fram i lydbildet.

I den andre enden opplevde jeg at det relativt store diskantelementet, ga strykere og messingblås en nærmest asketisk, men i høy grad kontrollert klang, rikt på klangfarger, men forsiktig porsjonert ut. Jeg hadde en lignende opplevelse da jeg testet Audio Physic Virgo III for fire år siden, men diskantgjengivelsen fra Spark, er luftigere og mer vektløs.

Høyttalerne leverer et virkelig stort, dynamisk og levende lydbilde. I mitt rom med en Yamaha R-N2000A tilkoblet, fikk jeg en enorm dybde i lydbildet. Bassgjengivelsen var kontant, kanskje ikke alt for fysisk, men forbløffende presis.

Lydbildet ble litt mer konsentrert midt midten i vårt mer dempede testrom, og der fikk en Macintosh MA9500 (300 W per kanal), virkelig grep om basselementet. Klangen fra høyttalerne ble varmere, fyldigere og musikk lød mer dynamisk. Men også litt antiseptisk, i mangel av et bedre ord. Noen vil si korrekt, og kanskje i overkant korrekt etter noens smak. Selv på en McIntosh-forsterker som gjerne tilfører musikken mer fest og moro enn en korrekt japansk forsterker, men det er det åpenbare klangidealet til folkene bak Spark.

Den alltid vanskelige klaverklangen får ikke noe hjelp av farginger eller betoninger, som kan tilføre eller endre klangen fra klaveret. Hverken på Leif Ove Andsnes Horizons, eller Keith Jarrett trios Up For It.

Personlig savner jeg litt av livefølelsen på Up For It. Med Spark føles det mer som å sitte i et studio og høre musikken bli fremført foran en.

Konklusjon

Spark har ikke tapt mye i overgangen fra gulvstående til kompakt bokhyllehøyttaler. Ingen av Spark-versjonene har vært konger av dypbassen, men de har alltid levert bass med kvalitet. Det gjør i høyeste grad den nye versjonen, som ellers er bedre på alt annet. Den er uhyre korrekt balansert, med en åpen og vektløs mellomtone som skiller seg ut i positivt forstand. Den gjengir vokaler og akustiske instrumenter med en elektrostathøyttalers presisjon, ufarget, luftig og rik på klangfarger og nyanser. Dette er ikke høyttalerne du kjøper til partyrommet, men høyttalere som er like godt egnet i et eget lytterom, som de er i stuen hvor hele familien kan få glede av dem. De er like godt egnet til bakgrunnsmusikk, som de er til konsentrert lytting.