test: ATC SCM11

I hi-fi-verdenen er ATC et navn få har hørt om, og enda færre har et forhold til. Spør du derimot en lydtekniker, vil han nikke bekreftende. I studiobransjen er nemlig ATC, eller Acoustic Transducer Company, godt kjent for sine korrekte monitorhøyttalere, da først og fremst av det aktive slaget. Altså med forsterker innebygd i høyttaleren. Men de lager også hi-fi-høyttalere, som de kompakte og passive SCM11.

Dynamikk og lydtrykk

ATC har en ganske typisk historie som vi har hørt noen varianter av i hi-fi-bransjen. Administrerende direktør Billy Woodman var en pianist, som savnet å få høre et piano i sin fulle dynamiske skala gjennom datidens hi-fi-høyttalere. De var rett og slett ikke bra nok til å gjengi dynamikken fra et piano eller et orkester. Han så da til USA, hvor kraftige PA-høyttalere hadde fått fotfeste i konsert- og kinosaler. Dessverre låt de forferdelig. Woodman var fast bestemt på at det måtte gå an å kombinere de to, altså god lyd og stor dynamisk rekkevidde.

I 1974 grunnla han ATC, og startet arbeidet med å utvikle sine egne høyttalerelementer. Høyttalerelementene fant raskt vei inn i studiobransjen, hvor behovet for ærlig lyd med god dynamikk var spesielt stort. Band som Pink Floyd og Supertramp var tidlige kunder, og de er ikke akkurat kjent for dårlige innspillinger.

Ingen forskjell på studio og hi-fi

De første komplette ATC-høyttalerne så dagens lys på 1980-tallet, og den dag i dag produseres alle høyttalere med samme filosofi: gjengi den innspilte musikken på ærligst mulig vis i sin fulle, dynamiske prakt. Det gjelder like mye for hi-fi-modellene som for de som er tiltenkt studiobruk. Ingen ulik justering av lyden den ene eller andre veien.

– Vi gjør ikke forskjell på de to områdene. Vi har fokusert på ingeniørskapen, og når den sitter får du et godt produkt. Lydfilosofien er å gjenskape musikken slik den er spilt inn, både med full dynamikk, timing og frekvenslinearitet. Dette passer både til hi-fi- og studiobruk. Til hi-fi kan nok høyttalerne av noen oppleves som litt for ærlige, men skal du ha de beste innspillingene til å låte på sitt ypperste, kan du ikke gjøre kompromisser, sa salgssjef Ben Lilly til meg i en telefonsamtale.

Kompakt men traust

SCM11 er ingen ny høyttalermodell. Den første utgaven så dagens lys i 2005. Med et firkantet, klosset kabinett med dobbel frontplate, som mer enn noe annet så ut til å være limt på som en ettertanke. Dagens versjon kom i 2013, med en ny og forbedret silkediskant og tilpasset delefilter. Kabinettet er nå mer avrundet, noe som stiver opp og gjør den ekstra frontplaten overflødig. Utseendet er dermed mer strømlinjeformet, men fremdeles ser den tradisjonell og traust ut, satt opp mot for eksempel Audiovector QR1, Scansonic MB-1 eller for så vidt erkekonkurrent PMC Twenty5.21. Frontgrillen er usedvanlig lite tiltalende med sine store, røffe masker, og ser nesten ut som den er hentet fra en kullgrill. Hvis du ikke absolutt føler behovet, kan den fint legges tilbake i esken. Heldigvis er den festet med magneter, så du slipper stygge plugghull i frontplaten.

Innsiden teller

Som med så mye annet er det innsiden som teller. Her finner man blant annet en 15 cm mellomtonebass av CLD (constrained layer damping), hvor to stive og lette membranlag bekler hver sin side av et dempende lag. Dette for å gi både økt stivhet og god demping, altså en pose-og-sekk-løsning for best mulig musikkgjengivelse.

 

Både diskanten og bassen er utviklet og produsert av ATC, og man har jobbet hardt med delefilteret for å få en flatest mulig impedanskurve, for å gjøre høyttaleren lett å drive for de fleste forsterkere. Skjønt, med en følsomhet på 85 dB trenger man litt effekt for å vekke liv i dem. Du skal ikke ha noe særlig under 100 watt, om du foretrekker noe annet enn bakgrunnsmusikk.

Enormt piano

Og hvis du tror bakgrunnsmusikk er noe SCM11 trives med, så må du tro om igjen. La deg ikke lure av størrelsen, for lyden som kommer ut av de kompakte høyttalerne har en skala som er lenge siden jeg har hørt fra slike.

For å ta ren pianoklang, som var så å si hovedgrunnen til at ATC ble startet opp, så er det bare å spille After Bach av Brad Mehldau, fra Tidal i MQA, 96 kHz oppløsning. Pianoet, som spilles både jazzy og klassisk på én gang, har et sånt attakk som jeg sjeldent har hørt. Høyttalerne har timing så det holder, hvor under- og overtonene på hvert tangentanslag kommer samtidig. Klangfargene kommer frem i bøttevis, og lydbildet henger i lufta, mellom høyttalerne. Og det er dybde her, en tredimensjonalitet av det sjeldne. Det er vitterlig som om pianisten sitter i rommet.

 

For ordens skyld er høyttalerne plassert der hvor vi har målt vårt testrom til å låte best med de fleste høyttalere, som er ca. 110 cm til sidevegg målt fra midten av diskantelementet, og med frontplaten ca. 170 cm til bakveggen. Kilden er min MacBook med Roon, koblet til den integrerte T+A R 1000 E via nettverket.

Orkester overbeviser

Hva med et stort orkester? Ja, hva med det. Førstecellist Alisa Weilerstein har i hvert fall ingen problemer, som sammen med Tsjekkisk Filharmonisk Orkester fremfører Dvoraks cellokonsert i B moll. Holdt i ørene av dirigent Jirí Belohlávek. Høyttalerne holder fokuset på celloen, som er langt fremme i lydbildet, akkompagnert av resten av symfoniorkesteret som er mer nedtonet og fjernt. Det er likevel enkelt å høre lagene i strykere og messing, og det er noen partier med fullt trøkk som andre høyttalere sliter mer med, når man skal spille høyt.

 

Et eksempel er XTZ 99.36 Beryllium, som har en fabelaktig oppløsning spesielt i diskantområdet. Og som låter nydelig på alle måter, men som ikke har det siste ordet hva gjelder dynamikk. ATC låter på en måte litt mørkere, ved at detaljene i diskantområdet ikke spretter ut av elementene på samme måte. Men de er der, det er bare at de henger så perfekt sammen med resten av toneområdet, at man ikke sanser det som diskant. I stedet er det som om man sitter i konsertsalen og hører orkesteret fremfor seg. Så sammenhengende er det, og med en dynamikk så naturlig og selvsagt, at man kan skru opp lyden ganske så høyt uten at det låter noe mer mettet. Det blir bare høyere, mens stereoperspektivet bevares intakt.

 

Når jeg skifter forsterker til den mye dyrere Hegel H590, som blir nokså overkill med en prislapp på nesten 100.000 kroner, så kommer lydbildet enda mer ut, samtidig som bakgrunnen blir stillere. Denne dekoder også MQA hele veien, og kan ha noen fordeler der i gården. Men den låter også bedre med vanlig CD-kvalitet. Ikke minst fordi den har over 300 watt pr. kanal!

Ikke ekte dypbass

Har høyttalerne noen svakheter? Vel. Det er ikke ekte dypbass her, så selv om man hører klangstrukturene av kontrabassene, så skjønner jeg godt folk som ønsker større høyttalere. Man kan sette høyttalerne lenger inn mot veggen, da får man mer fylde i bassen, men da mister man også noe av den fantastiske tredimensjonaliteten i lydbildet. ATC selv vil da også helst at folk skal kjøpe en av treveishøyttalerne deres, som gir enda mer av alt.

 

Flate popproduksjoner

Men foruten bassregisteret, så avslører høyttalerne nådeløst forskjellene mellom gode og dårlige innspillinger. Mye av dagens poputgivelser går nesten ikke an å høre på, og ATC-ene understreker dette til de grader. Både Alan Walkers Diamond Heart og Panic! At The Discos High Hopes er horrible produksjoner, som låter så skarpt og slitsomt at jeg orker bare ikke. Men så kommer Lil Wayne og Post Malone med What About Me og viser oss at også listepop kan låte helt ok. Da kvitterer ATC SCM11 med en rytmisk og tøff lyd, som gjør at man blir sittende.

Konklusjon

ATC SCM11 er en sjelden perle av en kompakthøyttaler. Den tar alt den får kastet etter seg på strak arm, og gjengir musikken med en timing vi sjeldent hører maken til, kombinert med en tredimensjonalitet som normalt tilhører langt dyrere prisklasser.

Stemmer og instrumenter låter fantastisk. Det mangler ekte dypbass, og det finnes høyttalere med enda mer detaljer helt i toppen av overtonene. Men helheten skal du høyt opp i pris for å slå.

Jeg kan ikke komme på noen annen høyttaler under 20.000 kroner som jeg heller ville hatt. Hvis du da kan se bort fra det trauste utseendet, og at forsterkerbudsjettet bør være noe høyere enn høyttalerbudsjettet.