: Amphion Argon 7L

Det finske høyttalerfirmaet Amphion har blitt kjent for sine estetisk tiltalende høyttalere med en, om man kan kalle det sånn, type nordisk klang. Med det mener jeg både renhet og pondus, styrke og raffinement. Vi snakker ofte om engelsk, tysk eller amerikansk lyd, men jeg synes at vi like gjerne kunne legge til nordisk lyd.

Det er også en lyd som normalt tiltaler oss her oppe i kulden, og som også finner inntog verden over takket være sin mulighet til å faktisk gjengi det som er innspilt. Det er en gjengivelse hvor høyttalerne setter et meget lite eget fingeravtrykk på den musikken som skal gjengis.

Anssi Hyvönen, Amphions sterke mann, har også stor fokus på dette. Han har innledet et samarbeide med flere innspillingsstudioer og også YLE (offentlig finsk TV). Anssi mener at jo mer produsentene og ikke minst mastringen hører av det de gjør, desto bedre kommer musikken til å lyde hva du enn spiller den på. Og han har fått meget fint gehør for sine synspunkter. Det handler mye om å komme bort fra å bare lytte til monitorhøyttalere i nærfeltet.

Til det har han for eksempel skapt et par egne monitorer som vi hadde mulighet til å lytte til på den seneste Stockholms-mässan. Et par monitorer som også kunne skape en soundstage, det er noe!

Argon 7L
Testobjektet denne gangen er ytterligere en i Argon edelgass-serien og har fått navnet 7L. Det er den største av de ”nye” Amphionhøyttalerne, det er bare modellen Krypton, som nå finnes i sin tredje inkarnasjon, som er større.

Sist år testet jeg modellen Helium 520 – med godt resultat – og Argon 7L ser egentlig ut som en 520 som har vokst seg til. Høy og slank, to bass/mellomregister med aluminiummembran sitter i en D’Appolitokonfigurasjon (de to elementene sitter symmetrisk omkring diskanten og spiller eksakt det samme) rundt en diskantdome utrustet med en waveguide. Utseende er i høyeste grad elegant og testeksemplarets lekre matthvite lakk gjør den til en usedvanlig enkel høyttaler å plassere i hvilket som helst miljø.

Med tanke på størrelsen er WAF-faktoren skyhøy. Amphion har en klar designlinje som også den indikerer en nordisk tone, om du så vil. Rene og klare linjer, men likevel med pondus og styrke.

Mye går igjen
Når jeg studerer mine notater fra Helium-testen ser jeg at det er mye som samsvarer også her. Det begynner med en lang innspillingstid.

Historien er at jeg skulle begynne med å prøvelytte hos en kollega som hadde dem oppstilt. Men til tross for at de sto oppkoblede med en Hegel-forsterker (Amphion kamperer gjerne sammen med Hegel på utstillinger, og de pleier å fungere aldeles utmerket sammen) låt det ikke bra. Ikke i det hele tatt. Høyttalerne var langt fra innspilte, og det kunne høres. Ingen av de kvalitetene jeg har hørt på en tidligere utstilling var tilstede.

Kollegaen tok på seg arbeidet med å spille inn høyttalerne, og etterhvert kom den ventede samtalen – ”nå har det hent noe! Nå låter det som du sa det burde gjøre”. Han hadde dessuten hengt på en større Hegel og benyttet nå vesentlig bedre kabler, noe som unektelig utgjorde en positiv forskjell. Og det var jo en annen av de noteringene jeg hadde fra Helium-testen, det at høyttalerne var kresne med både forsterkere og kabler. Ikke noe nytt her. Men høyttaleren er også ganske følsom med sine 93 dB, så det er ikke bare rå styrke, men mer generell kvalitet vi snakker om.

Men den tredje anmerkningen, at Helium hadde en slank fremtoning, stemmer ikke riktig på Argon 7L. Her er det betydelig mer kropp og fylde. Ikke slik at det går ut over klangen som helhet, her er bare mer kjøtt og blod, mer pondus og den går også vesentlig dypere. Det er en stor høyttaler også lydmessig.

Musikalsk alteter
Det er meget artig å lytte til musikk på Amphion Argon 7L. En gjennomgående positiv opplevelse, noe annet kan man ikke si. Og det virker ikke som det spiller noen større rolle hvilken musikk du foretrekker, Argon 7L er usedvanlig mye av en alteter.

Egentlig var det bare når jeg spilte litt eiendommelig produserte innspillinger at høyttaleren protesterte litt, som om den ville si at det der kan du ikke mene at du vil spille, men ok – jeg gjør det så godt det lar seg gjøre innenfor mine rammer. Og det er gjennomgående for høyttaleren, den virker som om den gjør sitt beste hele tiden. Elektronika spiller den med all den renhet og raskhet som sjangeren krever. Mine standardtester her med Leftfield og Trentemøller ble spilt med all akkuratesse og den raskhet som kreves for at sjangeren skal komme til sin rett.

Jeg hadde en innspilling av den mest engelske av de engelske salmene av alle salmer, Jerusalem, med kor, orkester, orgel og alt du vil. Det hender massevis hele tiden, og orgelet går så langt som et orgel egentlig kan gjøre. Jo, mine Wilson går unektelig enda dypere her, men Argon 7L klarer det virkelig bra og uten å gjøre hele salmen til en grøt som så mange andre høyttalere tenderer til å gjøre. Og her har også dyrere høyttalere vært ute på veldig glatt is. Meget bra! Et tredje eksempel er en eldre innspilling med Eric Burdon live et eller annet sted i Tyskland. Plateselskapet er In-Akustik, et firma som også produserer kabler og annet. Her finnes masser av livefølelse, og høyttalere med bare litt for mye egen vilje pleier å sende Erik et stykke i bakgrunnen og miste umiddelbarheten i gjengivelsen. Slik er det ikke her, det føles som om man er på plass og det hele er meget livaktig. Meget bra og en meget ærlig gjengivelse.

Konklusjon
Amphion Argon 7L er ren edel edelgass og har flere utmerkede meritter. I tillegg til at den ser uvanlig frisk ut i en hvilken som helst omgivelse, kan den også by på en både ærlig og kompetent gjengivelse som mer enn vel motiverer prisen. En meget vellykket høyttaler på flere plan.