Når Yamaha trår til, så går de inn med alt de har. For å demonstrere sin lydfilosofi de selv kaller True Sound har de kommet med flaggskipet YH-5000SE. Og disse klokkene er ikke bare dyre; dette er ultra-high-end!
Yamahas filosofi går ut på å gjengi musikken så naturlig som mulig, men ikke nødvendigvis så nøytralt som mulig. Hold på denne tanken, til litt siden. Vi skal nemlig tilbake til dette etter hvert.
I stedet har hi-fi-avdelingen og musikkavdelingen samarbeidet mot et slags felles klangideal, hvor målet er at instrumentene skal fremstå med dype klangfarger i et gigantisk lydbilde, som forhåpentligvis lar lytteren bli oppslukt av musikken.
Inspirasjon fra fortiden
Yamaha har hentet inspirasjon fra teknologien i den planmagnetiske (Orthodynamic) modellen HP-1 fra 1976. Men utseendemessig er det ingenting retro med YH-5000SE. De minner kanskje om en litt mindre utgave av Sennheiser HD 800 S, bare med et røffere utseende i helsvart. Jeg tror jeg aldri har testet et par high-end-klokker som går så bra sammen med et rocka denim-antrekk, som her.
YH-5000SE er håndlaget på Yamahas fabrikk i Japan, hvor de også lager sine dyreste flygler og annet lydutstyr. Det handler om å kombinere ekstremt høy byggekvalitet med fantastisk komfort.
Og, jeg kan allerede nå avsløre, at disse hodetelefonene virkelig er komfortable! Spesielt med de semskede skinnputene. Det følger også med et par i glatt skinn, som jeg føler kanskje klemmer en anelse mer. Vit også at uansett hvilke puter du bruker, så vil det ikke ha noe å si på lekkasjen av lyd ut og støy in: dette er åpne hodetelefoner, med alt det innebærer.
Planmagneter – bare 50 mm
At driverne er av typen planmagneter, betyr at de benytter en tynn og ultralett membran, opphengt mellom to motstående magneter. Denne er bare noen nanometer tynn, som er grunnen til at planmagnetiske hodetelefoner ofte kompenserer med en mye større flate enn på dynamiske hodetelefoner. Men på YH-5000SE er diameteren på membranen bare 50 mm, som får meg til å lure på om den er i stand til å omsette nok energi til lyd, til å kunne spille høyt nok med dyp nok bass.
Yamaha bedyrer på sin side at det er rikelig med dypbass, med «stor transparens».
Passform og komfort
For optimal passform og komfort har man søkt en så lett og samtidig robust hodetelefon som mulig. Derfor er konstruksjonen hovedsakelig i magnesium av samme standard som brukes i fly- og romfartsindustrien, og hele konstruksjonen veier bare 320 gram uten kabel. Til sammenligning veier Focal Utopia 490 gram, Audeze LCD-5 veier 420 gram, og HiFiMAN HE-1000se klokker inn på 440 gram. Bare Audio-Technica ATH-ADX5000 veier mindre enn Yamaha-ene, av alle jeg kan komme på.
Tilbehør
Yamaha YH-5000SE leveres som sagt med to par øreputer; både glatt og semsket kunstskinn. De glatte kunstskinnet er perforert, med et finmasket nett som beskytter driveren mot støv. De semskede putene er av typen Toray Ultrasuede, som jeg må si ligger virkelig behagelig rundt ørene.
To ulike kabler følger med, både ubalansert 3,5-6,3 mm og balansert 4,4 mm Pentaconn, begge med sølvbelagt OFC kobber og en lengde på to meter. Ønsker du en 4-pins XLR-kabel i stedet, kan denne kjøpes ekstra. Som prikken over i-en for ekstra eierglede følger det også med et dedikert stativ i aluminium.
Lyden av Yamaha YH-5000SE
Jeg merker straks at hodetelefonene er temmelig lettdrevne. Med sin følsomhet på 98 dB (1 mW) trenger de vesentlig mindre kraft enn for eksempel Audeze LCD-5. Dessuten er impedansen på 34 Ohm høyere enn på de fleste planmagneter, som gjør at de ikke er like avhengig av en lav utgangsimpedans på forsterkeren. Les: de funker greit med rørforsterkere.
Jeg har selv testet med McIntosh MHA-200, som normalt kler planmagneter dårlig. Men her låter det mye åpnere og mindre forvrengt enn med samme forsterkeren på for eksempel LCD-5.
Det blir likevel en god del bedre med Auralic Taurus. Den har både bedre kontroll i bassen og på transienter, og dessuten mer luft i toppen.
Det første som slår meg med Yamaha-ene tilkoblet Taurus er transientresponsen. Den er virkelig kjapp. Hvert plukk på gitarspillet til Shannon Lay på Nick Drake-coveren From the Morning klirrer ut lekende lett. Stemmen hennes har et godt feste i mellomtoneområdet, og lydbildet har god bredde og størrelse.
Xylofonanslagene i Night av Ludovico Einaudi, som er klippet i og dermed gir ekstra krevende transienter, de smetter ut som ingenting. Igjen er lydbildet bredt, og pianoklangen harmonerer godt med Yamahas egen klangprofil på sine instrumenter. Den ekstra varmen i mellomtonen kler hodetelefonene godt.
Ikke minst når strykerne bygger seg opp i et crescendo rundt to et halvt minutt inn i sangen. Jeg sitter bare og nyter det.
Bruk putene til tuning
Vær oppmerksom på at lyden er ørlite annerledes med de to ulike puteparene. Glatt lær gir en liten anelse mer bass i forhold til mellomtone. Derimot er det litt mer luft i overtonene fra de semskede putene. Men det er langt fra natt og dag, bare nok til at du nok vil ha en preferanse etter du har prøvd.
Spiller «høyt nok»
Når ting låter spesielt bra, får jeg alltid lyst til å dra opp lydnivået. Men det skal sies at det var noen ganger jeg opplevde problemer. For eksempel med A Little Shy av Marie Noreger, med tøffe rytmer med mye dypbass. Her kunne jeg ikke spille spesielt høyt før YH-5000SE sa ifra – ganske stygt.
Stort sett går det helt fint, men noen kruttpakke er Yamaha-ene likevel ikke. Jeg mistenker at 50 millimeter rett og slett er i minste laget for planmagneter.
Sibilanter
Det er bra med detaljer i toppen, og en virkelig god innspilling har både rom og mange klanglag. Også oppover. Det er derimot litt vel mye energi i sibilantområdet, som ikke kler alle innspillinger like godt. Spesielt flate popproduksjoner, som ofte allerede har mye energi i det området. Et eksempel er Alone av Kim Petras og Nicki Minaj, som gjør meg ganske lyttetrøtt.
Skjev frekvensrespons
Og her kommer jeg tilbake til det jeg ba deg huske på helt i begynnelsen av artikkelen. Nemlig at Yamaha ikke har søkt etter at det skal låte så nøytralt som mulig, men heller så «musikalsk» som mulig. Det innebærer at man heller bruker ørene enn målinger når man finjusterer. Som er bra, det er jo ørene vi lytter med. Men siden det er forskjell fra innspilling til innspilling, kan det fort bli slik at hodetelefonene låter fantastisk på noe, og mindre bra på noe annet. Som er akkurat slik jeg opplever disse.
Ikke dypbass
Bassen mister energi under 30 Hz, som både får bassen til å fremstå som veldig ren, men det betyr også at du ikke får skikkelig energi i dypbassområdet. Videre er det en generell heving, som topper seg rundt 70 Hz, men som faktisk strekker seg over hele bassområdet. Det gir mer energi i mellombassen, som gjør at bassinstrumenter ikke låter slankt selv om de altså mangler skikkelig dypbass.
Tilbakeholden øvre mellomtone
Yamaha har valgt å dempe energien i presensområdet rundt 3 kHz. Det er her røykvarslertonen ligger, og ved å dempe dette området, blir stemmer og instrumenter mindre skarpe. Men de kan samtidig bli litt vel tilbakeholdne, så det gjelder å ikke overdrive. Jeg synes Yamaha har truffet bra i dette området, det låter vesentlig bedre enn det ser ut som på grafen.
Men sibilanter rundt 7 kHz er altså ganske kraftig forsterket, og mangler også luft i området over 13 kHz. Et voksent menneske hører ikke veldig mye over det, men frekvensene er med på å skape ekstra luft rundt detaljene.
Ser man i forhold til mine personlige favoritter, LCD-5, så måler disse som en rak pil i forhold. De har en mer fremtredende mellomtone, hvor stemmer og instrumenter kommer tydeligere frem. De har kanskje ikke like bredt lydbilde, men de oppleves som både luftigere og enda bedre oppløst enn Yamaha-ene. Og uten plagsomme sibilanter.
HiFiMAN HE-1000SE er også blant mine favoritter. Med en anelse slankere mellomtone enn LCD-5, og kanskje litt mer utsatt for sibilanter. Men mindre enn YH-5000SE. Begge evner å spille høyere, og har dypere bass.
Konklusjon
På sitt beste er Yamaha YH-5000SE fantastiske. Det er et eminent stykke håndverk i utgangspunktet, og med et utseende journalisten kunne dødd for. De veier nesten ingenting, og er derfor en drøm å ha på hodet, også over lengre økter.
Lydmessig er de klart high-end-stempelet verdig. Musikken strømmer ut med en masse klanglag, og transientleveringen er så kjapp som noe annet. Lyden er klar, og med akkurat passe glød over seg.
Bassen kunne likevel gått dypere og slått hardere. Diskanten kan oppleves som i overkant energisk på enkelte innspillinger. Mye hjelper med en god lydkilde, og jeg ville kanskje styrt unna den flateste listepopen.
Alt i alt et par veldreide hodetelefoner. Men jeg synes de er i dyreste laget, for det finnes andre hodetelefoner med minst like god lyd til mindre penger.
La oss håpe Yamaha neste gang kommer med noe med større membraner og som tåler mer bevegelse i bassen, og det skader ikke om prisen også kommer noe ned.
Les videre med LB+
Black Week Tilbud
70% På LB+ Total i 12 måneder! (Spar 1665,60,-)
LB+Total måned / 185,-
Tilgang til ALT innhold i 1 måned
LB+ Total 12 mnd / 156,-
Tilgang til ALT innhold i 12 måneder
- Tilgang til mer enn 7500 produkttester!
- Store rabatter hos våre samarbeidspartnere i LB+ Fordelsklubb
- Ukentlige nyhetsbrev med siste nytt
- L&B TechCast – en podcast av L&B
- Deaktiver annonser