TEST: Valco VMK20 Wireless ANC Headphones

Ryktene ville ha det til at det fantes en ukjent, finskutviklet hodetelefon som lød bra, og kostet lite. Til å begynne med var det ingen av oss som engang husket hva de het, men ved den tilfeldighet dukket navnet Valco opp i en diskusjon på sosiale medier.

Det var da jeg kom på det. De het Valco, og laget ett par hodetelefoner, som fikk gjennomgående god omtale av brukerne. Under normale omstendigheter ville jeg avfeid dem som bare ‘nok en hodetelefonprodusent’, og latt det være med det.

Men så klikket jeg meg inn på nettsidene til Valco.

Der møtte jeg en uvanlig, og frisk tilnærming til hvordan man utvikler hodetelefoner. Nettsiden var fullstendig blottet for PR-språk og overdrevne vendinger om hvor revolusjonerende akkurat disse hodetelefonene var.

For en som leser pressemeldinger forfattet av markedsavdelinger med hybris daglig, var Valcos nettsider en oase av nøktern, finsk humor (ja det finnes), med vendinger som du aldri vil finne hos noen andre hodetelefonprodusenter. 

Selv bruksanvisningen er som å lese en novelle av Arto Paasilinna, hvor man blir sittende å humre over hvor lite selvhøytidelig det går an å være i hi-fi-bransjen.

Developed in Finland

Hodetelefonene kalles Valco VMK20 og er utviklet i Finland, og ligner mye på Bose QC35, men de lyder slett ikke som et par Bose, hvilket er bra. Støydempingen er heller ikke på samme nivå, hvilket jeg ikke er like begeistret for.

De små øreklokkene er helt tette, og legger seg fint rundt øret. Øreputene i kunstskinn former seg komfortabel til hodet, og knappene er plassert akkurat der du venter å finne dem. På et par Bose QC35.

De skiller seg dog fra andre hodetelefoner ved at man ikke blir møtt av en dempet damestemme som sier powwa onn, med aksent, men en grov mannsstemme som hvisker power on, connected, også det med aksent. Men finsk aksent.

Men innvendig mener Valco at de har lyktes godt med å skape den lydsignaturen de liker. De har brukt masteringstudioet Kesthouse som sparringspartner på lyden, og Bluetooth-kretsen kommer fra Qualcom og støtter aptX HD og AAC. Mens støydempingen er besørget av Analog Devices.

Fire mikrofoner brukes for å måle støyen på utsiden, og jada, det er også håndfri samtalemikrofon for telefonering. Det følger også med et etui, med plass til ledninger, og den medfølgende flyadapteren.

Man kan også bruke hodetelefonene med ledning (følger med), og støydempingen kan slås av og på.

Med og uten

Disse må brukes som trådløse med støydempingen på. For med støydempingen av, blir lydbildet slankere, og bassen kommer ikke særlig godt frem. Det funker bedre med 3,5mm minijack-ledning, og på en Fostex HP-P1 DAC, ble lydbildet stort og fyldig.

Men altså, trådløst rett fra mobilen eller laptopen, det er da de lyder på sitt beste. Det er forresten ingen grunn til å bekymre seg over batteritiden. Regn med drøye 40 timer med musikk på én lading. Det holder til en tur/retur-reise til den amerikanske vestkysten.

Lydkvalitet

Likheten med Bose er på alle måter utilsiktet. Et par QC35 har bedre og mer effektiv støydemping. Ikke sånn å forstå at den er dårlig på VMK20, men de slipper inn litt mer lyd. Den er dog bedre enn på Urbanista Miami, som koster omtrent det samme, og lavfrekvent rumling (tog og t-bane), dempes bedre på VMK20 enn på Miami. Men som nevnt ikke like godt som på QC35.

Men lyden er klart bedre.

Med støydempingen på, får man et varmt, fyldig og behagelig lydbilde. Det er ikke blottet for detaljer, men de er litt mer dempet enn på et par Sony WH-1000XM4, som dog stiller i en mye høyere prisklasse.

Bassen på Silk Sonic/D-Nice, Ne-Yo og Kent Jones No Plans for Love, skygger nesten for vokalen, men skru opp lydene litt så kommer mellomtonen – og diskanten, bedre fram i lydbildet. Basstrommen og bassgitaren dominerer lydbildet på akkurat det sporet, men et bytte til John Mayers Wild Blue, som har et J.J. Cale-esque driv og arrangement, viser at hodetelefonen lett får fram nyanser i gitarsoloen midtveis i låten. Uten at det lyder ullent eller dempet i forhold til bassen.

Tamburinklangen på Lauren Housleys This Ain’t The Life, kommer også godt fram i lydbildet, og hodetelefonen viser seg fra sin aller beste side på pop, rock, blues, hip hop, R&B, og musikk med utpreget mye perkusjon og rytme.

Man kan selvsagt nyte en vakker ballade fra feks. Adele, men jeg savnet mer klang og flere nyanser i klassisk musikk. Verdis (Messa da) Requiem lød svært, massivt – og orkesteret under Riccardo Muti, klang med en tyngde som fikk Confutatis – Dies Irae til virkelig å høres ut som om døden stod bak skulderen.

Men korets klang lød for grunt og litt flatt.

Et bytte til Keith Jarrett trio, fungerte bedre. Klaverklangen harmonerte fint med kontrabassen og trommenes vekt og dynamikk.

Konklusjon

Valco VMK20 var et ubeskrevet blad for oss alle, men man skal ikke underslå sosiale mediers påvirkningskraft. Uten den hadde vi neppe endt opp med å teste Valco-hodetelefonene. Det hadde vi kanskje angret på. For Valco VMK20 er virkelig et par gode, trådløse hodetelefoner. Med velfungerende støydemping. Best av alt, de lyder bedre enn forventet, og er etter vår mening de mest vellydende blant de rimeligere hodetelefonene med støydemping. Den lange batteritiden er en velkommen bonus, men disse skal man først og fremst kjøpe hvis man er over snittet interessert i god lyd, og liker varm og fyldig klang bedre enn slank og analytisk.