De som pakket ned disse hodetelefonene måtte ha hatt det veldig morsomt, og innen jeg lyktes med å få løs hodeletefonene fra forpakningen hadde de grå hårene blitt enda et par strå ekstra… Fullstendig unødig. Etter å sagt dette, vil jeg gi skryt for en pen og gjennomtenkt design. Bøylene du legger rundt øret er meget myke, og det gjelder at du virkelig får inn proppene i øret for at de ikke skal skli av. Sonys konstruksjon er også litt slapp, men takket være at man der kan regulere ledningen selv, vinner den over Sennheiser. Til hodetelefonen får man et etui til oppbevaring og det er alltid et pluss – selv om materialvalget ikke er like gjennomtenkt for akkurat en treningshodetelefon, som hos en del av de andre i testen.

Savner spillegleden
Lydbildet er meget nøytralt og stikker ikke i vei i noen retning. Mellomregisteret gjengir stemmer på en naturlig måte og her gis det godt med rom både i topp og bunn uten at det blir for dårlig eller for tungt. Trommer, elgitarer og raspete stemmer samarbeidet på en måte som gir meg rytmer i bena og ståpels langs ryggraden. Jeg kjører gjennom hele repertoaret med pop, rock, house, viser, klassisk og elektro pop/rock, og man kan bare si at lyden er detaljrik og får karakteren meget godkjent. Ikke for mye, ikke for lite, bare meget passende og nøytralt. Kjedelig og upersonlig sier noen, avslappende og skjønt mener andre.

Konklusjon
Her er en treningshodetelefon hvis lydbilde ikke stikker i vei i noen retning. Vel balansert, full av detaljer og passende avveid i både topp og bunn . Den kan bli litt uengasjert og en anelse kjedelig etter en stund, da den virkelige spillegleden ikke kommer. Om det er bra eller dårlig er naturligvis en smakssak, men for meg havner det på minussiden. Bare du selv vet hva som passer deg, og er du ute etter akkurat dette lydbildet vil du ikke bli skuffet. Passformen er bra, men det er avhengig av at du får bøylene på plass og proppen ordentlig inn i øret, ellers risikerer du at den faller av.

Også i denne testen: