TEST: Stax SR-009s

Musikk er et fantastisk fenomen. Som forener alle sansene. Gir oss bilder uten syn. Tar oss inn i et helt eget univers. Det abstrakte. Og de aller beste hi-fi-komponentene har en evne til å flytte seg ut av veien, og slippe oss enda lenger inn i denne magiske virkeligheten vi kaller musikk. Hodetelefoner er intet unntak, og her har man dessuten en fordel av å fjerne lytterommets forvrengning fra regnestykket – og i stedet pumpe musikken direkte inn i oss, via trommehinnen.

Går sin egen vei

I et marked som florerer av hodetelefoner er det befriende at enkelte evner å skjære igjennom og si: sånn skal det gjøres. Stax er definitivt blant dem. Den japanske konstruktøren har alltid tenkt annerledes, helt siden man i 1960 lanserte verdens første elektrostatiske hodetelefon. Det er nesten 60 år siden, og fremdeles sverger Stax til det samme prinsippet. Noe må de ha gjort riktig fra begynnelsen av.

I hvert fall om vi skal gå etter mellommodellen SR-L700

Stax’ tidligere toppmodell SR-009 har blitt erstattet og forfinet, og fått en liten s på slutten av navnet. Og siden Stax ikke lager billige hodetelefoner, så blir toppmodellen nødvendigvis en svært kostbar affære. Med bare de beste og dyreste materialer. Og når du har kjøpt hodetelefonene, er du forresten bare halvveis i mål. Elektrostatiske hodetelefoner trenger nemlig en forsterker i tillegg. Og siden bare den beste forsterkeren er god nok, så er totalbeløpet plutselig mer enn doblet når du har dratt kortet på en SRM-T8000 rørforsterker.

Hva er elektrostater?

Hva er så elektrostatiske hodetelefoner? Vel, i motsetning til dynamiske høyttalerelementer, hvor en relativt tung membran er festet til en elektrisk svingspole som skyves frem og tilbake av et magnetfelt, så fungerer elektrostater ganske annerledes.

Membranen i et elektrostatelement er et supertynt ark av termoplast (PET), bare noen få mikrometer tykt. Dette er festet mellom to strømledende plater; en negativ og en positiv. Hele arket drives frem og tilbake med det elektriske signalet, og lager akustiske lydbølger. Der hvor et dynamisk element bruker en strømførende mellommann som igjen drives mekanisk av et magnetfelt, beveger membranen i en elektrostat seg direkte av det elektriske musikksignalet. Ingen mikkmakk her, kortest mulig signalvei er greia.

 

Fordeler og ulemper

Fordi en elektrostat er så lynrask, har den enorme fordeler når det kommer til å gjengi de små, mikrodynamiske nyansene i musikken. Detaljeringsevnen er ekstrem, i forhold til selv meget gode dynamiske hodetelefoner.

En elektrostat slenger seg rundt lynraskt med musikksignalet, med maksimalt veigrep gjennom svingene. Bruker man samme bilanalogi om dynamiske hodetelefoner blir det litt som en luksusbil med myke dempere: behagelig å kjøre, men ubrukelig på Formel 1-banen.

Du må derfor ha oss unnskyldt for å bruke nettopp Formel 1-analogien i vår beskrivelse av de glimrende dynamiske Focal Utopia

Ulempen er gjerne at elektrostater ikke kan drives like langt. De fleste har ikke slaglengde nok til å spille fullt så høyt og kraftig som dynamiske. De fleste.

Trenger egen forsterker

En annen ulempe med et elektrostatisk høyttalerelement er at det krever en helt egen forsterker. Du kan bare glemme å koble slike hodetelefoner til mobilen din, eller noen av dine eksisterende hi-fi-komponenter. En vanlig hodetelefonforsterker er ubrukelig på elektrostater, og likeledes kan en hodetelefonforsterker for elektrostater ikke brukes til å drive vanlige hodetelefoner (det finnes noen hybrider, men de er i virkeligheten to forsterkere i én). Derfor er også pluggen på elektrostatene helt annerledes, i form av en 5-pins DIN-plugg. Slik unngår man å koble feil, noe som kan ødelegge både forsterkeren og hodetelefonene.

Les også: Test av McIntosh MHA150 hodetelefonforsterker – Galskapen fortsetter

Det beste av det beste

I 2011 lanserte Stax toppmodellen SR-009. Dette var for øvrig også den siste flaggskipmodellen de lagde, før selskapet ble kjøpt opp av kinesiske Edifier. De hadde en helt ny, ultratynn (under 2 mikrometer!) membran laget av såkalt super engineering plastics, som er polymerer av høyeste kvalitet hva gjelder slitestyrke og varmetoleranse. Elektrodene var laget så tynne og flate som overhodet mulig, bestående av supertynne lag metall, radert med en nøyaktighet på atomnivå. Hele konstruksjonen var satt sammen i en heftig aluminiumramme. En nydelig hodetelefon på alle måter.

Nå er erstatteren her, i form av 009s. Raderingen som jevner ut kantene på elektrodeåpningen er ytterligere forfinet, og reduserer luftmotstand og tillater lyden å slippe enda lettere gjennom. Alt for å minimere forvrengning og maksimere det musikalske utbyttet. De ultratynne elektrodene er dessuten belagt med gull av høyt konsentrat for å minimere resonanser. En bonus med gullbelegget er at den elektriske motstanden er redusert, som åpner for enda bedre hurtighet og detaljeringsevne. Ifølge Stax selv.

I likhet med sin forgjenger bruker 009s en kabel med superrent kobber (6N), belagt med sølv.

Vakre skapninger

Å få 009s på pulten er nærmest et tårevått øyeblikk. Fra den gjennomførte trekassen, til de superbehagelige skinnputene som totalt innkapsler ørene, og hodebåndet i skinn som gir toppen av hodet en god og lun klem. Den knapt halve kiloen føles ikke tung i det hele tatt.

Detaljene i aluminium og nedtonet gull er prima, alt oser luksus. Hele konstruksjonen er uangripelig, bortsett fra på ett punkt: hodebøylen i plast. Riktignok førsteklasses plast, som har fordel over metall ved å være svært resonansfattig. Men likevel, sett i forhold til HiFiMAN HE-1000 v2 med sin aluminiumbøyle (test kommer), gir ikke Stax-bøylen samme luksusfølelse. Nok om det. På tide med en prøvetur.

Verdens kuleste jazzdame

Når det kommer til blues og jazz finner du knapt noen kulere dame enn Melody Gardot. Som kan være sårbar når hun vil, bare hør på Our Love Is Easy, spilt inn i Paris i 2012 og som åpner Live In Europe-albumet som hun slapp i fjor.

I Tidal finnes den i Master-versjon (MQA, 24-bit / 48 kHz). Jeg spiller fra Roon på PC gjennom Hegels high-end-DAC HD30 (støtter ikke MQA, men Roon dekoder og sender ut 96 kHz). DAC-en er tilkoblet Stax SRM-T8000, som igjen driver hodetelefonene. En rigg til over 130.000 kroner før kabler og datamaskin kommer inn i regnskapet. Å, ja, så har jeg også en IsoTek Corvus strømrenser tilkoblet det hele. Ikke le, det funker. Forskjellen med og uten er godt hørbart med Stax-systemet.

Enorm klang

Men tilbake til musikken, som det faktisk handler om. Plukkingen på den akustiske nylonstrengeren, plassert noe til venstre, i begynnelsen av sangen har ordentlig snert, samtidig som tonen fra hver streng er stor. Det låter nesten som en cello spilt pizzicato, jeg måtte faktisk sjekke et amatøropptak på YouTube for å konstatere at det faktisk var Gardots nylonstrengegitar som ble traktert. Etterklangen brer seg utover, og man drukner i et fantastisk veloppløst klangbilde, fullt av farger.

Gitaren får bare spille alene i 15 sekunder, men det føles som et lykksalig år. Deretter kommer Melodis forsiktige nynning inn, og jeg merker hårene står nedover ryggen. Et halvt minutt uti sangen kommer første tekststrofe, og allerede der merker jeg det nesten blir for mye for meg. Jeg begynner nesten å grine, så vakkert låter det. En fantastisk skjør låt, som bygger seg smått opp og opp, men som selv når alle instrumentene har kommet på plass: bassgitar, elgitar (med enorm sustain), trommevisper og saksofon, fremdeles ligger nede og lunker.

Jeg hadde aldri lagt merke til at denne låta har så mange skifter og detaljer, som da jeg hørte den første gang med Stax 009s. Timingen er så bra, lyden så fjærlett og supergjennomsiktig, at jeg nesten tror jeg har fått ny hørsel. Alt henger perfekt sammen, fra dypeste bass (5 Hz!) til de lyseste overtoner.

Eksepsjonell bass

Der hvor elektrostater gjerne har det med å være fantastisk avslørende og gjennomsiktig fra øverste bass og oppover, så mangler de ofte fylde og fraspark nedover i bassregionen. Og som tidligere nevnt kan man ikke spille så høyt på dem. 009s er annerledes. Bassen er så klangrik, samtidig som den er fysisk, at det ikke er noe tema. Og dynamikken er superb, også når man spiller høyt. Ok, så kan du drive et par dynamiske hodetelefoner som Sennheiser HD 800S enda lenger gitt en skikkelig forsterker, men du skal være passe kravstor (eller tett i nøtta) for å trenge å gønne på noe mer enn du kan med 009s. Igjen, det er ikke noe tema.

En låt de fleste av oss er lei av nå, nemlig Norah Jones’ Sunrise, ga meg en skikkelig a-ha-følelse. Nevnte HD 800S gir et av de beste stereoperspektivene jeg har hørt av noen hodetelefoner. Men så kommer Stax 009s og blåser dem overende. Spesielt rundt 20 sekunder uti sangen slår en pianotangent, som med Sennheiser kommer ut på siden. Men med Stax er drar den seg bakover, og med mer luft rundt og imellom tonene. Og det er godt gjort, for det er neimen ikke mange som tar Sennheiser i denne disiplinen.

Klassisk

For å få dette ytterligere bekreftet tar vi steget inn i klassisk. Nærmere bestemt Tjajkovskijs Svanesjøen, spilt inn i 1997 av Boston symfoniorkester under dirigent Seiji Ozawa, og siden remastret i MQA 24-bit / 48 kHz masterkvalitet. Jeg sier dette så du skal kunne finne den, for den er utsøkt.

Spor 5, introduksjonen til første akt, har både harpe, strykere og messing. Alt i et lydbilde som er mer romslig og omsluttende enn jeg tror jeg har hørt fra noen hodetelefoner før. Hvert harpeplukk og tverrfløyteblås har sånn perfekt stopp og start, og hvert instrument er så fantastisk bra plassert, at magisk er det nærmeste jeg klarer å beskrive det.

Rock

Kan så Stax spille rock? Lett. Nine Inch Nails’ hardtslående Please er et godt eksempel på at det ikke er noe galt med rockefoten. Trommene smeller så hardt at skallen får grisebank, samtidig er lydbildet så ryddig, luftig og oppløst at jeg også med den heftige industrial metal-sjangeren sitter og lytter til detaljer jeg ikke har lagt merke til før.

Det er som om man trodde man fra Oslo visste hvordan stjernehimmelen så ut, for deretter å slå telt ute i Atacamaørkenen i Chile, og se hvordan stjernene virkelig kan åpenbare seg, uten sløret av lysforurensning. Stax-hodetelefonene er virkelig så gode.

Svakheter?

Har så Stax noen svakheter? Vel. Noen vil kanskje mene Staxene låter lyst. Og riktignok stiger de gradvis oppover i styrke til 1 kHz. Altså har de kanskje litt lite energi i bunnoktavene. Men med elektrostater er det smart, da for mye energi i bassområdet ville gjort at det generelle lydnivået kunne blitt for lavt. Og jeg kan faktisk ikke si jeg opplever at det er lite bass her. Det er plenty.

Det kompenseres dessuten ved å trekke ned det skarpe midtre diskantområdet, slik at det aldri blir hardt og plagsomt å lytte til. Ser man på frekvenskurven, er derfor 009s ikke de mest lineære vi har sett, men Stax har fått helheten til å sitte så bra, at hodetelefonene likevel oppleves nesten så perfekt som det er mulig å komme. Ikke minst på grunn av eksepsjonell timing.

De konkurrerende elektrostathodetelefonene MrSpeakers Voce (test kommer) låter varmere og fyldigere, men også mørkere, mindre oppløst og uten samme stereoperspektiv. Og også langt mer tungdrevne. Dynamiske hodetelefoner kan spille høyere og kraftigere gitt en kraftigere forsterker, men som jeg ser det er det ikke nødvendig. Stax går mer enn høyt nok. Du får dynamiske hodetelefoner med heftigere bass (Sony MDR-Z1R er blant de mer ekstreme tilfellene), men de er ikke i nærheten av presisjonen til Stax. De eneste hodetelefonene jeg har hørt som nok er enda bedre, er Sennheiser HE-1. Men de teller ikke, for de koster 600.000 kroner …

Overpriset forsterker?

Det eneste jeg setter spørsmålstegn ved, er forsterkeren T8000. Visst pokker er den bra, men mon tro om den er en smule overpriset til 50.000 kroner? Man kunne kanskje sagt det samme om hodetelefonene, men med tanke på hvor magisk de låter – og bedre enn noe stereoanlegg jeg noensinne har hørt – mener jeg faktisk Stax har truffet bra på prispunktet. Jeg har ikke rukket å få inn noen konkurrerende forsterker å sammenligne med, all den tid ingen vanlige hodetelefonforsterkere kan drive elektrostater. Men jeg venter inn en AudioValve Luminare som til 32.000 kroner sies å kunne gi Staxen konkurranse. Vi får se.

Konklusjon

Stax SR-009s er – med et altfor dyrt unntak – det beste jeg noensinne har hatt æren av å ha på hodet. Komfortmessig er de helt i toppsjiktet, og lyden er helt hinsides! Hver eneste mikrodetalj smetter ut, hvert plukk, pling og popp er så krispt, og så godt plassert i et tredimensjonalt lydbilde, at det nesten blir tøvete å snakke om. Lyden er naturlig, superoppløst, rett og slett fantastisk. Så har hodetelefonene dessuten en god del kraft og guffe å by på, som gjør at de ikke går av veien for rock og metal.

Du finner nok mindre overprisede forsterkere enn toppmodellen Stax tilbyr. Og som vil fungere brillefint med disse hodetelefonene. Men hvis du av en eller annen grunn har et budsjett på 100.000 kroner, så sørg i hvert fall for at hodetelefonene heter Stax SR-009s.