TEST: Sony WH-XB910N

Sony WH-XB910N kan lett forveksles med toppmodellen WH-1000XM4 utseendemessig. Hvis du da ikke velger blå farge, som ikke finnes for storebroren. Ellers er den som snytt ut av nesa. Passformen er meget god, med puter som omslutter ørene og ligger behagelig mot hodet.

Den største forskjellen, bortsett fra prisen, er at XB910N er myntet på de som er glade i bass. Bassen er nemlig dratt opp noen hakk her, og den er fyldigere enn vanlig. Derav også tilføyelsen XB i navnet, for eXtra Bass.

Støykansellering og omgivelseslyd

Sonys rimeligere hodetelefoner koster omtrent halvparten, og har både aktiv støykansellering og omgivelseslyd, som betyr at hodetelefonene fanger opp lyder utenfra gjennom mikrofonen og gjengir dem gjennom høyttalerelementene. Det motsatte av støykansellering, med andre ord, og noe som kan komme godt med om du skal høre hva noen sier til deg, eller om du er i trafikken og vil høre hva som skjer rundt.

Du kan velge støykansellering eller omgivelseslyd manuelt, eller la XB910N velge automatisk etter hva den tror du holder på med. Har du på lærefunksjon, vil den også kunne lære seg hvordan du normalt har den stilt inn ut på gitte geografiske plasseringer. Da må du dele mobilens GPS-plassering med den, noe vi har forståelse for at ikke alle vil.

Funksjonen som mangler er såkalt Speak-to-chat, hvor hodetelefonene setter musikken på pause og slår automatisk over til omgivelseslyd, når de registrerer at du prater til noen.

Multipunkt

Hodetelefonene har Bluetooth versjon 5.2 og støtter såkalt multipunktstilkobling. Det betyr at de kan kobles til f.eks. mobilen og PC-en samtidig, slik at du kan bruke PC-en til musikk og videokonferanser, og telefonen til mobilsamtaler, uten å bryte tilkoblingen underveis.

Har du Android-telefon, parer den seg enkelt til XB910N, bare ved å ha hodetelefonene i umiddelbar nærhet. Apple-brukere må koble til på vanlig vis. 

Talekvalitet

Og talekvaliteten gjennom Sony-mikrofonen er klart godkjent. Stemmen din vil oppfattes stor og tydelig av mottakeren, spesielt i mellomtonen. Overtonene er alltid en utfordring, og diskantområdet kunne nok vært enda litt klarere. Men X910N står ikke tilbake fra storebror 1000XM4 her.

Støykanselleringen

Sony WH-XB910N har bedre støykansellering enn veldig mange andre i denne prisklassen. Den undertrykker bakgrunnslyder meget godt, også på fly, i bil og på tog. I tillegg fungerer den bedre utendørs enn flere andre, inkludert den rimeligere Altec Lansing Excellence, selv om vindkast suser greit også gjennom Sony-ene.

Lyden

Lyden rett ut av esken er meget bassrik, som forventet. Hiphop og elektronisk pop dundrer inn i ørene, og jeg skjønner godt at mange vil like dette. Det eneste som mangler er at mellomtoneområdet følger på.

I appen sitter en 5-bånds grafisk equaliser. For å være sikker å på å få hodetelefonene til å spille høyt nok også på svake innspillinger (for eksempel klassisk musikk) drar jeg faktisk opp alle frekvensene fire hakk, før jeg drar opp ytterligere to hakk ved 1 kHz og 16 kHz. Den litt harske frekvensen 6,3 kHz tar jeg ett hakk ned. En Clear Bass-funksjon man kan bruke til å sminke bassen enda mer, lar jeg være på 0.

Popmusikk

Resultatet er at man bevarer den tøffe bassen som Sony har siktet seg inn på, samtidig som det låter bedre balansert. Rytmene på Adeles nye sang Oh My God, som er langt mer elektronisk og upbeat enn tidligere låter fra den kanten, smeller meget bra fra seg. Samtidig står stemmen hennes godt ut, der hvor den druknet litt for mye uten toneinnstillingene.

Sweet Dreams and Dynamite av Seeb, med gjestevokalist Nina Nesbitt, har et driv som gjør at jeg får lyst til å finne et vorspiel et sted. Det blir ikke noe mindre tøft med rytmene på club-låta Out of Sight, Never Out of Mind av Bendik HK akkompagnert av den fantastiske stemmen til ARY. Og Aurora har aldri hørt tøffere ut enn på låta Paramour av Sub Urban. Dette er steintøft, og jeg tar meg i å spille meg gjennom den nyeste listemusikken, som jeg sjeldent ellers hører på. På mange måter liker jeg faktisk XB910N bedre enn de dyrere 1000XM4!

Akustisk

Hva så med krevende akustisk musikk? Ja, hva med litt opera? Cecilia Bartolis nyeste utgivelse Unreleased har noen elegante stykker, som åpningssatsen Ah Perfido! av Beethoven. Hun trøkker til på kjent vis, og jeg må si Sonyene klarer seg overraskende bra. Riktignok er det litt vel mye energi i kontrabassene og tubaene, mens fløytene nok godt kunne skint enda bedre.

Men det er kvaliteter her, og der hvor andre billige hodetelefoner gjerne mangler de beste lydkodekene men nøyer seg med standard (SBC), gir XB910N ganske så god kvalitet gjennom AAC-kodeken. Jeg tenker likevel at Sony godt kunne inkludert sin egen LDAC-kodek også, som gir nesten ukomprimert lydkvalitet over Bluetooth. Man kunne kanskje fått litt mer luft i toppen da.

For XB910N har ikke diskanten som sin største styrke, selv etter jeg har dratt den opp ganske kraftig. Men den er god nok, og hvis du hører mest på elektronisk rytmemusikk, men også nyter en og annen Kings of Convenience-låt, har Sony skutt blink med XB910N.

Bedre enn konkurrentene

Lyden fra disse hodetelefonene er den beste jeg har hørt under 2000 kroner. Det inkluderer de 500 kr rimeligere Altec Lansing Excellence, som også er meget gode til prisen. Men Altec Lansing har ikke mulighet for å justere lyden, og er heller ikke i nærheten av denne tunge bassen. Som hos Sony låter meget bra om man temmer den litt. Men også fordi oppløsningen i diskanten er bedre. Det er mer luft og rom hos Sony.

Sony WH-XB910N: Konklusjon

Sonys nyeste hodetelefon i «bass-klassen», WH-XB910N, er lett å ta tett til brystet. Rett ut av esken er lyden riktignok i overkant bassrik og likeledes mellomtonefattig, men noen krise er det ikke – og det er ikke så veldig mye justering i appen som skal gjøres før det blir kanontøft.

Bassen masserer øregangen og blåser friskt liv i rytmene, samtidig er det kvaliteter oppover som også kommer akustiske instrumenter til gode. Listepopen har sjeldent lått så bra som her, og ett og annet klassisk orkesterstykke funker også

Støykanselleringen er god, det samme er talekvaliteten. Selv om sistnevnte har enda et lite hakk å gå på i diskanten.