TEST: Philips Fidelio X3

Det er lett å tenke at fire tusen kroner er mye penger for et par hodetelefoner. Spesielt når de ikke engang er trådløse, eller har aktiv støydemping.

Men selv om jeg personlig elsker hodetelefoner med god støyreduksjon, så er det ikke slike jeg bruker når jeg i ro og mak skal nyte musikk for meg selv. Da vil jeg nemlig ha best mulig lyd, som utelukker de aller fleste trådløse hodetelefoner. Med mindre du er villig til å doble prisen Philips krever for Fidelio X3. Ikke det? Det var det jeg trodde. Dessuten er åpne hodetelefoner mye mer behagelig i lengre lyttestunder enn lukkede – og åpne hodetelefoner finnes knapt i trådløs form.

Hvilket bringer oss til nettopp Fidelio X3. Egentlig ble hodetelefonene lansert allerede i januar, og skulle komme i handelen rundt påsketider. Men som så mange andre produkter ble Fidelio X3 forsinket av koronaviruset.

High-end for massemarkedet

Philips kaller Fidelio X3 for «mass market high-end», altså high-end for massemarkedet. Priset til rundt 4.000 kroner er de midt i smørøyet for den seriøse premiumklassen blant hodetelefoner, og her er konkurransen hard. Forgjengeren X2 kostet rundt 3.000 kroner, og var blant klasselederne i segmentet. Med prisstigningen på X3 øker også kravene.

For å understreke at Fidelio X3 er i premiumsegmentet, har Philips denne gang bekledt klokkene med mørkegrå tekstil fra den danske stoffleverandøren Kvadrat. Meget smakfullt. Forgjengerne hadde til forandring metallgitter på utsiden av klokkene.

Klokkene har puter i velur, som sitter behagelig mot hodet. De klemmer litt fastere enn enkelte andre, som HiFiMAN Sundara og Sennheiser HD 660S, men det betyr også at de bedre tåler at man beveger hodet mens man lytter. Headbanger, kjenn din besøkelsestid!

Hodebåndet er ikke den mykeste skinnimitasjonen jeg har kjent, men noe problem er det ikke. Passformen må sies å være komfortabel.

Bestykning

Philips har utstyrt hodetelefonene med 50 mm store høyttalerelementer, altså større enn mer vanlige 40 mm elementer. Dette for å kunne gi mer energi i bassregisteret, uten å bli trege. Og for at man ikke skal trenge en altfor stor og dyr forsterker å drive dem med, er impedansen på hyggelige 30 ohm. I utgangspunktet en grei last for bærbare musikkspillere, men følsomheten på beskjedne 100 dB gjør at man likevel trenger litt kraft for å blåse liv i dem.

Ut fra utgangen på en vanlig mobiltelefon er det ikke sikkert lyden blir høy nok, og selv med den bærbare musikkspilleren Philips har sendt med hodetelefonene til test, Cowon Plenue D2, spiller jeg på full guffe hele tiden og synes vel egentlig at det er litt for lavt. Selv bruker jeg Sennheiser HDV 820 og Auralic Taurus, men det finnes andre rimeligere hodetelefonforsterkere som kan anbefales. Audioquest Dragonfly Red og Schii Audio Heresy, for eksempel.

Det følger med to kabler, begge er tre meter lange: en ubalansert med 3,5 plugg og overgang til 6,3 mm, og dessuten en balansert kabel med 2,5 mm plugg i enden. Vær oppmerksom på at hvis du ønsker å kjøpe en tredjeparts balansert kabel med XLR, så er polariseringen i termineringen ulik de fleste. Jeg har for eksempel en kabel jeg bruker med mine HiFiMAN / Drop HE4XX og som dessuten også passer Sony MDR-Z7M2, men denne passer ikke til Fidelio X3. Selv om termineringen på hodetelefonenes side av kabelen er av samme type (3,5 mm).

Lyden av Fidelio X3

Philips forklarte under lanseringen på nyåret at lydfilosofien er å ha kvalitet over hele toneregisteret, med en stram og saftig bass, en varm og fyldig mellomtone og luftige overtoner. Og et stort lydbilde. Og hvem vil vel ikke det?

Man har jobbet med å balansere dypbass med hurtighet; man ønsker så dyp bass som mulig, men går den for dypt kan den bli for pløsete. Philips har jobbet med å finne «den perfekte balansen» mellom disse. Så har man dratt på litt i mellombassområdet for å gi en saftig punch, mens mellomtonen er dratt ørlite ned for å gi varme.

Klassisk

Og jeg kunne ikke beskrevet det bedre selv. Bassen har bra med klangfarger, en kontrabass låter troverdig og stort, og musikken låter svært innbydende. Hør bare Felix Mendelssohns Op. 26 Hebridene i H-moll (B minor). Bassinstrumenter av messing og stryk har en meget behagelig varme, og storheten kommer godt frem. Samtidig svever fløyter og andre lystklingende instrumenter fint. Man blir nærmest bergtatt!

Metal

Det en stram levering av rytmene på Nine Inch Nails’ We’re In This Together, som jeg på det varmeste kan anbefale i høyoppløst versjon (den følger med om du kjøper vinylen på nettsiden deres). Det tilhører sjeldenhetene, men her er faktisk den remastrete utgaven enda litt bedre, med smådetaljer i lydbildet mer tydelige. Veggen av vrenggitarer har enda litt mer luft i seg enn på den originale utgivelsen. Og med Fidelio X3 blir det faktisk aldri skarpt og masete. Stemmen til Trent Reznor er klar og tydelig, uten å bli pågående, og trommene smeller bra fra seg.

Om noe kunne jeg ønsket mer fraspark nederst i bassområde. Selv om jeg ser poenget med at slankere bass er ryddigere bass, så blir basstromma aldri så saftig og stor som med de aller heftigste kon

Om diskanten

Også litt mer detaljer og luft helt i toppen er ønsket. Cymbalene låter distinkte og fine, men de kunne svevd ørlite mer. En kontroll på frekvenskurven viser at Fidelio X3 har en forsterkning ved 8 kHz, som regnes som cymbalenes overtoneområde, men de har også mer informasjon lenger opp som ikke kommer like godt frem. Mange lysere kvinnevokaler har ofte sibilanter rundt 8 kHz, som gjør at s- og kj-lyder blir i overkant fremtredende.

Det samme med de lyseste tonene i et piano. De er distinkt nok, men de mest luftige overtonene kunne vært mer fremtredende. Dette ville også gitt et enda bedre definert lydlandskap. Lydbildet med Fidelio X3 er stort, bare ikke fullt så stort som med HiFiMAN Sundara, og heller ikke like definert og punktartet som med Sennheiser HD 660S.

Dempingen i øvre mellomtone (2-5 kHz) gjør også at man blir skjøvet litt lenger unna musikken. Messingblåserne blir litt lite aggressive, og det samme med det midtre registeret i et piano. Det mangler litt attakk.

Konklusjon

Philips Fidelio X3 låter som de ser ut: lekkert. Man blir aldri lyttetrett med disse, som har en varm og innbydende lyd du kan lytte til timevis i strekk.

Enten du liker rock, akustisk eller klassisk musikk, er det kvaliteter med disse hodetelefonene som er vanskelig å mislike. Dette er ekte hi-fi, med klanglagene i tonene distinkt og atskilt, og det er en nærhet i vokaler, strykere og blåsere – og elektriske gitarer – som er umulig å mislike.

Dypbassen er ikke den mest energiske, mellomtonen kan bli noe tilbakelent, og aksenten ved 8 kHz gjør diskanten distinkt, men da mistes samtidig de luftigste svevene lenger opp.

Men det blir småpirk, for Philips Fidelio X3 er virkelig gode hodetelefoner. Det er bare at de har flyttet seg opp i en prisklasse siden sist, hvor konkurransen er beinhard.