TEST: Philips Fidelio T1

Med de helt trådløse øreproppene Fidelio T1 tar Philips opp kampen mot de klasseledende premiumproppene. Det er frisk satsning, for i denne prisklassen finner vi både Bowers & Wilkins PI7, Devialet Gemini og Bang & Olufsen Beoplay EQ. Faktisk koster Philips-proppene 20 prosent mer enn den nyeste toppmodellen fra Sony, WF-1000XM4. Slikt forplikter!

Seriøs støykansellering

En av de største salgspunktene er at Philips har jobbet hardt og lenge med støykanselleringen, som også har en modus for å dempe vindstøy. Dette er det mest krevende en slik støykanselleringsteknologi kan bli satt til å gjøre, fordi det krever at den hele tiden er i fase, klar til å reagere på den kjappeste endring i lydtrykk. Gjør den ikke det, risikerer man i stedet å forsterke støyen! Som blant annet min kollega John Hvidlykke erfarte med de dyre hodetelefonene B&O Beoplay HX.

Alt er stort

Det er ikke bare prislappen som er stor på Fidelio T1. Etuiet er enormt, blant det største jeg har sett, og buler tydelig ut fra bukselomma. Det er ikke bare negativt, for det betyr at det her er plass til et stort batteri, som gir inntil 35 timers ekstra spilletid. Selve øreproppene sitter også i godt voksne hus, antakelig for å få plass til avansert elektronikk i tillegg til å gi nok volum til en kraftig bassgjengivelse. Også her er det nok også relativt store batterier, for å kunne spille musikk sammenhengende i inntil 13 timer, før proppene må lades fra etuiet.

Det følger med et stort utvalg øreputer, blant annet minneskum i tre størrelser, og silikonputer i hele seks størrelser. Det er med andre ord gode muligheter for at ett av parene passer dine ører perfekt, og for min del var det minneskum i størrelse M som gjorde susen. Men husene stikker godt ut av ørene, og jeg skal innrømme dette er ganske langt fra førstevalget mitt om jeg skulle finne på å løpe meg en tur.

Skapt for vellyd

Philips har satset på lydkvalitet med Fidelio T1, som i tillegg til AAC og SBC lydkodeker også er utstyrt med LDAC. Denne er utviklet av Sony, laget for å få ekstra høy båndbredde ut av Bluetooth-tilkoblingen og dermed gi temmelig nært tapsfri kvalitet opp til «CD-kvalitet» (16-bit / 44,1 kHz), og som dessuten støtter høyoppløst lyd opptil 96 kHz. Ikke tapsfritt, vel å merke. LDAC krever en Android-telefon, mens iPhone-brukere får vanlig AAC-lyd. Som heller ikke er dårlig på noen måte.

Laster du ned Philips Headphones-appen kan du velge mellom støykansellering, vindkansellering og omgivelseslyd (kan også gjøres ved å knote rundt med fingeren på selve øreproppene), og her finnes også ulike klanginnstillinger. Bass, Powerful, Voice og Treble gjør akkurat hva du tror de gjør, mens du skrur av funksjonen helt for nøytral lyd. Dessverre finnes ingen manuelle EQ-innstillinger, og hvis Philips leser dette, er det på ønskelisten til en fremtidig oppdatering.

Lyden av Philips Fidelio T1

Philips har åpenbart satset på en fyldig bass og distinkt diskant med disse øreproppene. Tromme- og bassrytmene på Bea Millers Playground fra den glimrende animasjonsserien Arcane dundrer inn i øregangen – her er det dype basstoner!

Lydbildet strekker seg godt ut i bredden, synther er krispe og kontante, og stemmen til Bea er klar og tydelig. Det vil si, den kunne godt hatt mer kjøtt på beinet i nedre mellomtone, den blir litt tynn. Med Voice-modus aktivert får jeg det jeg trenger her, og dette er faktisk den lydmodusen som låter mest lineært da de andre har en litt for dempet mellomtone i forhold til bass og diskant.

Der hvor dypbassområdet er tungt og hardtslående, er mellombassen mer mangelfull. Jeg skulle gjerne hatt mer attakk i midtregisteret på basstromma og tammene, og også tonene i bassgitaren er noe bunntunge. Til slutt er det litt for mye energi midt i nedre diskantområde rundt 5 kHz. Det kan tidvis låte litt hardt og krast.

Klassisk musikk

Klassisk musikk låter definitivt bedre med LDAC enn med både AAC og SBC, som Android-brukere vil prise seg lykkelig over. Det er mer luft i fiolinene på Mozarts konsert nr 21 i C-dur, rommet er større og musikken i det hele tatt mer levende med lengre etterklangstid.

Likevel må Philips se seg slått av både Bowers & Wilkins PI7 og Devialet Gemini, som begge har en varmere lyd. Og jommen om jeg ikke liker Sony WF-1000XM4 også bedre. Vil du komme rimeligere unna, er Nura NuraTrue et funn med en minst like tung bass, men samtidig med enda klarere lyd.

Klasseledende støydemping

Der hvor derimot Philips tar de fleste, er på støydempingen. Denne dempes effektivt, og vindkast blir faktisk godt dempet. I tillegg kan man stille såkalt sidetone, som betyr at man hører sin egen stemme igjennom under telefonsamtaler og digitale møter.

Stemmegjengivelsen under samtalen er også meget god, blant det beste jeg har hørt blant ørepropper. Fidelio T1 har med andre ord livets rett, selv om lydkvaliteten som musikkpropper alene kanskje ikke rettferdiggjør prislappen.

Konklusjon

Philips Fidelio T1 er et par meget påkostede, og veldig store, ørepropper. Ladeetuiet er i største laget for å gå med i bukselomma, men går vel greit i en jakkelomme. Selve proppene er også store, og vil nok ikke passe alle. Selv om det følger med et stort utvalg puter for den beste passformen.

Talekvaliteten er imponerende god, og støykanselleringen funker som bare det. Også vindstøy reduseres.

Lydkvaliteten på musikk er god, og aller best med Android-telefon og LDAC aktivert. Den klareste mellomtonen får du i Voice-modus. Men det låter litt hardt og kaldt, og det mangler litt trøkk i mellombassregisteret for å balansere den tunge dypbassen. God lyd kunne blitt enda bedre om man kunne gjøre manuelle EQ-innstillinger.