TEST: Meze Audio 109 Pro

Meze Audio har laget hodetelefoner i rundt 10 år, og der hvor enkelte går etter et moderne uttrykk, søker Meze i stedet etter det tidløse. Som med de lukkede 99 Classic, som med sine treklokker langt på vei imponerte kollega John Hvidlykke med sin dype, deilige bass og varme klangbalanse. Riktignok på bekostning av en litt tilbakeholden diskant.

Nå er 109 Pro her, hvor den mest åpenbare forskjellen er en åpen utførelse mot lukket for 99 Classic. 109 Pro er over 100 gram tyngre, og tynger vektskåla med 375 gram. I denne prisklassen er det likevel i den lette enden, for det er slettes ikke sjeldent at hodetelefoner veier både 400 og 500 gram.

Komfort

Meze 109 Pro er veldig komfortable å ha på seg. De klemmer kanskje litt vel fast mot kinnbeinene, men de myke velurputene veier opp for dette. Dette sammen med det åpne kammeret gjør at hodetelefonene puster, slik at man slipper å bli klam i ørene. 99 Classic har ikke sjans i disiplinen komfort.

De åpne kammerne er tunet av Mezes egne ingeniører, hvor målet har vært en tonestruktur som griper lytteren med både detalj, klarhet og «akkurat riktig mengde trøkk».

Ny driver

Driveren, eller høyttalerelementet, på 109 Pro har en diameter på 50 mm, som er 10 mer enn standard. For å oppnå maksimal balanse mellom masse og stivhet har valget falt på en kompositt av plast og papir, til slutt bekledt med et lag superstivt og -lett beryllium.

I kjernen av driveren er en kraftig neodymmagnet, for best mulig kontroll.

Lyden av Meze Audio 109 Pro

Det er meget lett å like 109 Pro. Eva Weel Skrams stemme på balladen Vi Lovar, som er hennes norske coverversjon av svenske Oscar Danielssons Besvärjelse, kan lett bli litt krass og hard på grunn av sibilanter. Dette er kraftig nedtonet gjennom 109 Pro, men uten at klangen i det hele tatt føles lukket. I motsetning til 99 Classic er diskanten her både åpen og luftig, men den trenger seg aldri på.

Billie Eilish’ The 30th låter meget bra, og gitarkroppen er stor og deilig. Strengeinstrumenter kommer frem med en sånn varme og ynde, at når jeg ikke sitter bergtatt, forsøker jeg i stedet å gjette hvilket treverk gitaren er laget av.

Klassisk musikk låter også innbydende, hvor instrumentene i mellomtoneregisteret, som celloer, tromboner og klarinetter, står fyldig frem med flotte tonestrukturer. Man føler seg bare litt lenger unna orkesteret enn med enkelte andre, som Sennheiser HD660 S2.

Konkurrenter

Og det er det som er både styrken og svakheten til 109 Pro. For, mens man godt kan dra frem floskler som «musikalsk» og «organisk», så kommer all denne varmen og ynden på bekostning av dynamikk. Som jo ikke er en helt uviktig del av musikken.

Man kommer langt med en kraftig nok forsterker. FiiO K9 Pro ESS, for eksempel. I testperioden har jeg selv for det meste brukt Sennheiser HDV 820, som virkelig får frem kvalitetene. Likevel er ikke transientene så brått og lynkjapt levert som med de dyrere Audeze LCD-X, og også Sennheiser HD 800S har en mer finslipt gjengivelse. Nevnte HD660 S2 oppleves også mer dynamiske enn 109 Pro, mens de også har mye av den samme varmen i mellomtonen. Men det er noe med den smøraktige gjengivelsen gjennom Meze som bare griper meg. Den passer ikke all musikk like godt, men noen sanger låter så fantastisk at det er verdt det.

Konklusjon

Meze Audio 109 Pro er et par meget velskapte hodetelefoner, som tegner opp et lydbilde så fullt av glød og varme, at man blir dratt inn i musikken på en måte som få andre kan. Alt virker samstemt.

Hodetelefonene har Pro i navnet, men skulle jeg skrudd lyd til en musikkinnspilling eller podcast, så ville jeg nok hatt noe mer nøytralt. Det hadde heller ikke skadet om dynamikken var bedre. Også innspillinger med en i utgangspunktet kraftig basstromme kan fremstå som litt tamme her.

Jeg er ikke sikker på om jeg ville hatt dette som mitt eneste par hodetelefoner. Men det de gjør bra, det gjør de så fantastisk at du i det minste bør låne ørene til dem.