: Kef M400 hodetelefoner

De senere årene har hodetelefonmarkedet eksplodert, og da er det bare naturlig at produsenter som tradisjonelt er kjent for å lage høyttalere også prøver seg på mer personlig lyd, rett i øret. Vi har sett det fra merker som Bowers & Wilkins, Focal og PSB, og nå er det altså engelske Kef sin tur.

 

M400 er et par sammenleggbare hodetelefoner, som veier lite og tar liten plass i det medfølgende bæreetuiet. I så måte er de som skapt for å ha med seg på reisen. En elektrisk motstand på 32 ohm er ideell for mobiltelefoner og bærbare musikkspillere som ikke har altfor mye kraft, og kabelen har innebygd mikrofon og fjernkontroll for grunnleggende styring av musikk og telefonsamtaler. Det vil si, du kan hoppe frem og tilbake mellom sanger, besvare og avslutte samtaler, og justere lydnivå opp og ned.

Passform

M400 veier som nevnt lite, og kombinert med en meget god komfort merker man knapt at man har dem på seg. Bortsett fra at de ganske effektivt stenger støy ute, og holder musikken inne. De funker dermed greit på trikken, selv om ingenting kan måle seg med aktiv støydemping i så måte. Du slipper også å irritere folk du deler rom med, med musikk som lekker.

 

Dynamisk mellomtone

Lydmessig er den store styrken til M400 dens evne til å effektivt skille instrumenter fra hverandre. Det er ingen problemer å skille ut bratsjene fra fiolinene selv i et stort orkester, og sangstemmer står frem på usedvanlig detaljert vis. Tonene i bassområdet er også lett å skille fra hverandre. Tonestrukturen i bassen er mer differensiert enn en av mine favoritter, Sony MDR-1A, og detaljnivået for øvrig er på høyere nivå. Det er også mer sprut og liv i M400 enn i Bowers & Wilkins P5, som er rundere i klangen og litt slappere i svingene. Kef M400 presenterer akustisk musikk på fremragende vis.

Der hvor jeg føler M400 kunne vært bedre er i dypbassen. Det blir litt slankt der nede, og elektroniske rytmer mangler den nødvendige fylden og tyngden til å underholde nok. Her er Sony MDR-1A vesentlig tøffere, det samme er Panasonic HD10 (test kommer). De mindre kjente DD Audio DBX-03 minner mer om H400 i klangbalansen, men også disse har noe mer fylde i bassrytmene. Og det til nesten halve prisen.

 

Jeg kunne også ønske meg enda luftigere overtoner. Det mangler noe snert i skarptromma, og der man med Sony-hodetelefonene tydelig hører at seiden (fjærbåndet) ligger og dirrer på undersiden av tromma, er ikke dette like tydelig med M400. Det rulles av litt for tidlig i overtonene, som også gjør at de lyseste pianotangentene ikke skinner som de skal, ei heller sopraner og fioliner.

 

Konklusjon

Kefs kompakte hodetelefoner M400 byr på mye bra. Spesielt mellomtoneområdet låter kanonbra, og skiller meget godt mellom instrumenter og stemmer. Bassen er også meget differensiert og tonalt bra. Legg til at hodetelefonene er sammenleggbare, meget kompakte og ytterst komfortable, og det er ingen tvil om at de vil finne veien til mange hi-fi-interesserte ører.

 

Ankepunktet er dypbassregisteret, som blir litt slankt. Elektronisk musikk pumper ikke løs som vi ønsker, og overtonene kunne godt skint mer. Men M400 har gjort oss nysgjerrige på hva de andre modellene har å by på.