TEST: HiFiMAN HE-1000se

«Jeg våkner og roper etter mer drøm.» Ordene skrev William Shakespeare i Stormen, men de kan også brukes til å beskrive følelsen jeg får hver gang jeg tar av meg HiFiMAN HE-1000se. Et par vanedannende hodetelefoner, som appellerer mer til følelsene enn fornuften. Det gjelder også den økonomiske fornuften, som må ta baksetet når disse hodetelefonene dukker opp på radaren…

I den grad folk synes det er tullete å bruke mye penger på et hi-fi-anlegg, prøv å fortelle dem at du har svidd av 40.000 kroner på et par hodetelefoner! Er du heldig, rister de bare på hodet. I verste fall risikerer du å bli skjelt ut av dine nærmeste venner for å ha «kastet bort pengene på fjolleri.» Dyre hodetelefoner er nemlig ikke så mye et statussymbol, som det er en søknad om innleggelse på psykiatrisk avdeling.

På den annen side er det jo deilig å vite at man tar et helt ærlig valg, bare for seg selv. Man kan godt argumentere for at musikk har dokumentert smertestillende effekt og til og med kan behandle depresjon. Men hvem prøver vi å lure. Her snakker vi om å sette et hi-fi-skudd rett i ørene, i jakten på å stille hungeren etter lydopplevelser. For når du først har fått smaken av ekte high-end, er det ingen vei tilbake.

Arv og miljø

Hvilket bringer oss til galskapen jeg nå har tredd over ørene. Et par svindyre hodetelefoner fra kinesiske HiFiMAN. Nærmere bestemt HE-1000se, den tredje og hittil siste inkarnasjonen av HE-1000. Originalmodellen overtok jobben som fanebærer etter den nå legendariske HE-6, introdusert i 2010. Som var like fantastisk som den var tungdreven. Den var nesten umulig å drive; med drøyt 80 dB følsomhet og 50 ohm impedans må HE-6 nesten drives direkte fra høyttalerterminalene på en 50-watts integrert forsterker. På sitt beste låt den fantastisk, med et bassfundament som gjør de fleste andre hodetelefonprodusenter grønne av misunnelse. Men like fullt svært upraktisk.

Man innså vel det var for drøyt, for HE-6 ble erstattet i 2015 av HE-1000 (nylig er 6-er’n reintrodusert i ny versjon, men det får bli en annen historie). Langt enklere å drive, men også disse krevde en hodetelefonforsterker av det kraftige slaget – gjerne av den analytiske typen – for å få frem attakket. Et annet problem var at de var tunge (480 g), og slettes ikke alle likte komforten. Som banet vei for HE-1000V2 allerede året etter. Med tykkere, mer komfortable puter og lavere vekt. Lydmessig var den veldig lik forgjengeren, som mange syntes låt litt tregt og mørkt. Selv om det har mye med forsterkermatching å gjøre, kommer man ikke bort fra at HE-1000 og 1000v2 er krevende saker.

Nå er altså SE-utgaven her. Den erstatter ikke V2, som fortsatt er i salg. I stedet er HE-1000se en mer lettdreven variant, med høyere følsomhet for å lettere kunne drives av enklere forsterkere. Og der hvor V2 gir en overstadig varm lyd med feil forsterker, skal SE oppføre seg kjappere og mer nøytralt med et større utvalg forsterkere.

Planmagneter

HiFiMAN spesialiserer seg på planmagnetiske hodetelefoner, fremfor tradisjonelle dynamiske. Som elektrostater har planmagneter et tynt ark av vibrerende plastfilm som henger mellom to metallplater. Forskjellen er at mens elektrostater sender strøm gjennom disse, er de magnetiske her. Fordelen ovenfor elektrostater er at de ikke krever ekstern strøm og dermed fungerer med en vanlig hodetelefonutgang. Og at planmagnetene er rimeligere, omtrent på linje med de beste dynamiske elementene.

Det vil si, de kan være rimeligere. Men det er som med alle teknologier: skal du ha det beste ut av dem, så koster det både blod, svette og tårer. Og penger.

Stor, supertynn membran

Membranen på HE-1000se dekker nesten hele øreklokka, som er stor. Vi snakker 60 x 100 mm, mye større enn i en tilsvarende dynamisk hodetelefon. Den er derimot tynnere. Mye tynnere. Den er en film, bare noen nanometer tykk, og er selve nøkkelen til lydkvaliteten i hodetelefonene. I tillegg er magnetene lagt ut slik at de er mest mulig transparent, med lite turbulens og det hevdes at interferensmønsteret som dannes av vanlige planmagneter, idet lydbølgene går gjennom magnetene, er borte her.

Øreklokkene er store, og omslutter hele øret. Putene er dessuten meget komfortable, som sammen med hodebåndet i lær gjør at vekten på 440 gram ikke kjennes tungt.

Ulike kabler

Det følger med tre kabler i esken, som festes til hodetelefonene med 3,5 mm termineringer. En 3,5 mm, en 6,35 mm og til slutt en balansert 4-pins XLR. De gjennomsiktige strømpene gjør at kablene ser brune ut, og det er greit. Men det som plager meg litt, er at de ikke så lett kan kveiles sammen når man skal legge dem bort. De er ganske insisterende på å holde seg i en ukveilet. Det er riktignok en fordel med tanke på kabelkluss, men konsistensen på dem er for min del smått irriterende.

Knirkende hodebøyle

En annen ting som irriterer meg litt er at det knirker smått i hodebøylen når man svinger på øreklokkene, og det piper i metalleddene. Her kunne HiFiMAN godt spandert på seg kulelager i hengslene. Bortsett fra det virker konstruksjonen solid og fin.

Utstrakt og fysisk bass

Hva slags musikkopplevelse får man så av 40.000 kroner. Ikke småtteri. Med en vanlig ubalansert kabel ut fra hodetelefonforsterkeren Auralic Taurus som mottar musikksignalet balansert fra digitalkonverteren Hegel HD30, legger jeg merke til den perfekt avstemte bassen. Den er utstrakt, og gir et superb fundament til kontrabass er og tubaer, og den har dessuten skikkelig dynamikk og gjør at basstromma smeller hardt og fysisk. Til sammenligning er den rimeligere – men likevel knallgode – referansen Sennheiser HD 800 S slankere og mindre engasjerende i bassområdet.

Lydbildet er større enn med HD 800 S, men uten det samme overblikket over det enkelte instruments plassering. Det er litt mer diffust, men gud bedre for et engasjerende lydbilde.

Flygelet til Maurizio Pollini på hans tolkning av Chopins Nokturne i F moll klinger stort ut, og jeg føler meg omringet av tonestrukturer. Det er stor kontrast mellom svake og sterkere anslag, og rommet føles langt større enn med de fleste andre hodetelefoner jeg har hørt.

Men med ubalanserte kabler føler jeg at tonene fra tangentene blør smått inn i hverandre. Lydbildet kunne godt vært bedre fokusert, med tonene bedre atskilt. Det er her den balanserte 4-pins XLR-kabelen kommer inn.

Balansert kabel

Med balansert tilkobling til Auralic Taurus blir det et helt annet fokus på lyden. Tonene fra flygelet separeres i større grad, bakgrunnen føles svartere slik at tonene virkelig smeller ut. Nyansene fra de svakeste tangentanslagene kommer bedre frem, og vi er nå nesten i drømmeklasse. Nesten.

For selv om Taurus fikser biffen 90 prosent, så sitter jeg og tenker at det må være mulig å få dette til å låte enda bedre. Spesielt når jeg spiller høyt med pop og hiphop blir det noe grovkornet i toppen. Som med den aggressive rap-en Cry av Ashnikko med nynning av Grimes i overgangene. Kantslaget på skarptromma blir litt vel krast, og det er som om det går i kompresjon i diskantområdet.

Forsterkerbytte: Lyden av en drøm

Igjen finnes det en løsning. Ved å skifte ut HD30/Taurus-riggen til Sennheiser HDV 820 skjer det ganske store saker. Det åpner seg mer i toppen, lyden blir enda renere, og endelig blir lydbildet også bedre fokusert. Vi er nå på et nivå som best beskrives som sterkt vanedannende.

Bassrytmene i Röyksopps Oblique Thrills (Lost Tapes) er dype, samtidig som tonestrukturene er fantastisk veldefinert. Lydlandskapet med synther som flyter rundt, de krispe og luftige cymbalene som svever i toppen av frekvensområdet, og med perkusjon så ryddig og stram. Det er rett og slett glimrende levert.

Og best av alt er at det ikke blir analytisk og kjedelig, selv om Sennheiser-forsterkeren kan oppfattes slik med feil hodetelefoner (for eksempel foretrekker jeg Taurus enn HDV 820 på Sennheisers egne HD 800 S). Sammen med HE-1000se blir det bra partyfaktor med komprimert pop, som The Sounds’ Safe and Sound. Jeg kan dra opp lyden så høyt jeg gidder, uten at det låter anstrengt.

Konkurrenter

Så er spørsmålet: Skal du kjøpe HE-1000se? Hvis du ønsker den aller beste lyden, så kanskje. Man kan riktignok spille enda høyere med dynamiske hodetelefoner som Sennheiser HD 800 S og Audio-Technica ADX5000, og du får enda mer laserslipt presisjon på stereoperspektivet, om man kan bruke det ordet på hodetelefoner. Du kommer også langt billigere unna. Men den fjærlette diskantgjengivelsen og det gigantiske rommet plasserer HE-1000se i en annen klasse likevel. Dessuten er bassen større og mer fysisk. Og hodetelefonene er krispere, kjappere og mer detaljert enn andre planmagnetiske hodetelefoner jeg har hørt, noe som inkluderer HE-1000v2 og dessuten Dan Clark Voce.

HE-1000se er mer vanedannende enn Focal Utopia og stiller seg i klasse med elektrostater, som Stax SR-009s. Stax-ene har enda mer lydmagi i seg, men de koster også enda mer. Sammen med en passende elektrostatforsterker ser du plutselig raskt på 100.000 kroner. Det er spinnvilt! Da er planmagnetene enklere å hanskes med, og du kan komme langt med en forsterker til 10.000 kroner, selv om du nok bør vurdere å doble det. Men så er du heller ikke låst til akkurat den forsterkeren som du er med elektrostater. HE-1000se kan jo drives av det meste. Har du halvkjip forsterker eller en hvilken som helst hodetelefonutgang på jobbkontoret er det ingenting som hindrer deg fra å bruke hodetelefonene der. Så kan du nyte virkelig fantastisk lyd hjemme på fritiden med din egen favorittforsterker.

KonklusjonHvis du skal ha den beste lydopplevelsen og ikke trenger å dele den med andre, så kan du vurdere å koste på deg et par griseheftige hodetelefoner, som HiFiMAN HE-1000se. At folk tror du er gal, får bli deres egen sak, når du ler hele veien til hi-fi-asylet!

Med disse hodetelefonene blir du sittende timevis i strekk, fenget av nye detaljer du ikke har hørt før. Lydbildet er enormt, klokkeklart og med en hurtighet som du bare får med planmagneter eller elektrostater. Lydmagien er et faktum.

Det er mer luft og detaljer enn med andre planmagnetiske vi har hørt, inkludert de to andre HE-1000-versjonene. Og SE er mer tilgivende på forsterker, selv om heller ikke disse er ukritiske.

Dette er rett og slett noe av det mest vanedannende du kan ha på hodet. Og selv om noen konkurrenter er bedre på enkelte ting, så er det totale inntrykket tett på fullkomment.

Så får vi tilgi dem for litt knirking og piping i metallhengslene.