TEST: Dali iO-12

Dali iO-12 er helt nye, men på den danske høyttalerfabrikken har man fulgt den velkjente veien.

Når man bare har en hammer, ligner alle problemene spiker. Og er man høyttalerprodusent, må høyttalere være løsningen på alt. Så hos Dali beskriver man sine hodetelefoner som ”høyttalere til hodet.” Driverne er laget akkurat som høyttalerenheter, med membran i papirfibre, skikkelig svingspole og skikkelig kantoppheng.

Den oppskriften lyktes til fulle i Dalis hodetelefondebut, iO-6 i 2019. Og den brukes igjen nå, nesten akkurat fire år senere.

Magnetteknologi fra topphøyttalere

Da ambisjonsnivået har steget, har Dali lånt teknologi fra sine egne high end-høyttalere i form av SMC (Soft Magnetic Compound), som er et ikke-elektrisk ledende magnetmateriale, utviklet og patentert av Dali. Bruken av SMC nedsetter ifølge Dalis egne målinger forvrengningen i driverne (unnskyld, høyttalerenhetene!) til under en tiendedel i store deler av frekvensområdet.

Om teknologien kan omsettes til hørbar realitet, kommer vi tilbake til.

Dali iO-12 er mer enn dobbelt så dyre som iO-6 og lander dermed i high end-klassen, hvor man kan tillate seg å forvente en eksklusiv finish. Og det leverer iO-12. De store firkantede øreputene og hodebøylen er trukket med skinn i samme sjokoladebrune farge som øreklokkene, og alt oser av diskré luksus. Byggekvaliteten er på høyde med det beste vi har sett.

Justering av lydstyrke og valg av musikkstykker skjer på høyre øreklokke, og Dali har heldigvis valgt å bruke skikkelige, fysiske knapper i stedet for touchforvirring. Tre runde knapper på høyre øreklokke velger ANC, EQ og på/av/Bluetoothparing.

Bare én måte: den riktige!

Dali-folkene mangler ikke selvtillit til sitt eget produkt. Mens de fleste trådløse hodetelefoner i dag tilbyr variabel støyreduksjon til forskjellige bruksområder samt en app med equalizer for å tilpasse lyden etter egen smak, er det en take it or leave it-holdning over Dali iO-12. Det er ingen app, for den ville være overflødig. Og det er bare en ANC-innstilling: den beste.

Folkene på Nørager har imidlertid gått så mye på kompromiss at det aller nådigst har blitt lagt til en knapp som gir bassen ekstra trøkk. Hvis man skulle føle for det! Men for at ingen skal være i tvil om det riktige valget, heter de to innstillingene henholdsvis bass og hi-fi!

Kan også brukes som ”skikkelige” hodetelefoner

Dali iO-12 kan både brukes trådløst og med 3,5 mm analog minijackkabel. Og bruker man kabel, kan man velge å slå av den innebygde elektronikken – og dermed også støyreduksjon og DSP – og bruke iO-12 som passive hodetelefoner.

Passiv drift med kabel er ikke uvanlig på ANC-hodetelefoner. Men der passiv bruk på de fleste trådløse hodetelefoner er en nødløsning, og gjør det mulig å lytte videre, selv om batteriet er tomt, understreker Dali-folkene at iO-12 er avstemt slik at man får akkurat den samme lyden om elektronikken er på eller av. Og dermed uten å ha den digitale signalprosessoren til hjelp. Faktisk i den grad at man hos Dali skråsikkert betrakter iO-12 som kablede hi-fi-hodetelefoner som også kan brukes trådløst!

Bluetooth og direkte digitalt

Som trådløse hodetelefoner vil Bluetooth fortsatt være det innlysende valget for de fleste. Og med protokoller som aptX HD (og AAC som en nødløsning til mobiler uten aptX-støtte) fungerer det også ganske fornuftig.

En fjerde mulighet er kablet digitalt via USB-C. Det følger med en USB-kabel som også brukes til lading. Kabelen er solid, men også litt for kort og stiv til at det er behagelig eller praktisk. Noe som er synd, da man får flere av fordelene fra begge metodene på en gang: tapsfri forbindelse og en rent digital signalvei uten konverteringer underveis. Men det er ingen hindring for å bruke en hvilken som helst USB-kabel man måtte foretrekke – audiofil eller ei.

Lyden av Dali iO-12

Vi er omgitt av lett tilgjengelig musikk døgnet rundt. Millioner og atter millioner av musikkstykker er klare til å bli spilt. Via mobilen, via PC-skjermen, via Sonos-høyttaleren på kjøkkenet eller på TV-en. Som en uavbrutt lydtapet. Og i ganske grei gjennomsnittlig kvalitet.

Noen ganger glemmer man litt hvorfor vi lytter til musikk: for fasinasjonens og følelsenes skyld.

Inntil en opplevelse trenger gjennom lydtapeten og slår de mentale vinduene opp på vidt gap. Og en slik opplevelse er lytting via Dali iO-12.

Klarhet og overblikk

Det er rett og slett flere detaljer i mange av de kjente musikkstykkene enn jeg regnet med. Musikken er naturligvis den samme, og det dukker ikke plutselig opp nye instrumenter på scenen. Men det kommer en klarhet og et overblikk som ikke er der med normalt gode trådløse hodetelefoner. Eller for den saks skyld med høyttalere som koster skjorta.

Hi-Fi-testklassikerne låter selvfølgelig himmelsk. Men de største overraskelsene kommer i de mindre kjente stykkene som jeg setter på som oppvarming eller i pausene i den egentlige lyttetesten.

Dali iO-12 utmerker seg spesielt med en veldig ren og uforvrengt klang, som lar instrumentene komme til sin egen rett. Det merker man best på gode akustiske opptak. For eksempel Mormor med trioen Dreamers’ Circus. Her kan man høre hver klanglignyanse fra trioens samling av uvanlige strengeinstrumenter, som står luftig over en synthesizerbunn. Jeg har hørt det stykket mange ganger, både til test og fornøyelse. Men aldri med så god bunn som her!

Et stykke som Pirate Jenny fra Marianne Faithfulls Kurt Weill-album Seven Deadly Sins låter som oftest tørt og lettere kjedelig. Men ikke på Dali iO-12, hvor man oppdager hvor mye arbeid det er lagt ned på detaljene i opptaket. Plutselig blir en ydmyk triangel en fornøyelse å lytte til. Og hvert åndedrag i Marianne Faithfulls sprøe gammelkonestemme oser av Jennys hat.

Jeg kommer ofte tilbake til Afenginns Klingra-album og nummeret Skjálvtin, som innledes med et piano i et stort lyst rom. Her hører man ikke bare anslagene, som står distinkt, men fornemmer også den dempede lyden når hver tangent går opp igjen.

Et ekstra skudd bass

Bass-innstillingen gjør det man forventer: hever bassen og fjerner lyden fra hi-fi. I de fleste tilfellene er det etter min smak for mye av det gode. På den andre siden kan en ekstra skuffe kull være akkurat det som skal til på et gammelt opptak. Led Zeppelins Stairway to Heaven er udiskutabelt en udødelig klassiker, men låten er mikset i en tid hvor man måtte skru ned bassen under mastringen for å gjøre det mulig å skjære platene. Med basstilskuddet slått på, kommer tingene i balanse.

Dynamikk

Ved siden av renheten er det dynamikken som imponer på Dali iO-12. Hodetelefonene setter en lupe på nivåforskjeller og transienter. Et skarptrommeslag eller anslaget på en gitarstreng er ikke bare lyden av impulsen, men også stillheten før og etter den.

MTV Unplugged-utgaven av Eagles’ Hotel California er en fest av håndspilte congas og akustiske gitarer. Som jeg for sikkerhets skyld var nødt til å høre mange ganger.

USB-kabel

Et skifte fra Bluetooth og aptX HD til USB-kabel utgjør ikke all verdens forskjell, men de gode sidene blir så mye tydeligere, og det kommer litt mer fasthet over bassgjengivelsen, som på ingen måte var dårlig fra før.

Som passive hodetelefoner

Dali har dristigheten til å hevde at iO-12 er minst like gode når de brukes passivt via en hodetelefonforsterker som når de brukes med den innebygde elektronikken tent.

Og jeg må innrømme at de faktisk har rett. Selvfølgelig må man unnvære støyreduksjonen i den situasjonen. Men uansett om den er god, slår man likevel alltid ANC av når man skal lytte til avslappet hi-fi hjemme.

Og selv om den innebygde forsterkeren i iO-12 er god, kommer det litt mer oppløsning og renhet enn det som allerede var i overmål.

Og selv om Dali iO-12 på ingen måte er overdådige i bassen, blir det enda fastere og kontrollert i bunnen når en solid forsterker settes på oppgaven.

God ANC – men bruk den med måte

Dali iO-12 er støyreduserende hodetelefoner, og den rollen fyller de glimrende. Støyreduksjonen er i seg selv like effektiv som hos Bose eller Sony. Det er et bevisst valg, da man heller har ofret litt dB-demping fremfor å risikere negativ påvirkning av lydkvaliteten.

Det har lyktes. Støyreduksjonen er fortsatt effektiv nok til å fjerne det meste av støyen fra omgivelsene, og de tykke skinntrukne øreputene demper i seg selv inntrengende lyd. Det betyr også at den passive dempingen oftest er nok til å sikre freden uten å slå på ANC. Og selv om Dalis støyreduksjonsalgoritme (som er kjøpt hos Sony) er blant de minst destruktive og ikke har ”garderobeskapseffekt”, blir dynamikken fortsatt litt komprimert med ANC slått på.

Konklusjon

Dali iO-12 er støydempende hodetelefoner i en prisklasse som nærmer seg hybris. Du kan få utmerkede ANC-hodetelefoner til under halvparten. Faktisk har vi bare testet to andre trådløse hodetelefoner i samme prisklasse, Focal Bathys og Mark Levinson No. 5909. Det er fremragende konkurrenter, der Dali nok ligner Focal Bathys mest i sin evne til å gjengi dynamikk. Vi har ikke testet de to direkte opp mot hverandre, men iO-12 står tilbake som noe av det reneste og mest uforvrengte jeg har hatt på hodet. I hvert fall hvis vi avgrenser feltet til trådløse hodetelefoner, og dermed utelukker de vanvittige Sennheiser ”Orpheus” HE1, som man ikke engang har råd til å drømme om.

Evnen til å spille enda bedre med kabel – og best med alt slått av – er et uventet trumfkort, som gjør Dali iO-12 til mer enn ”bare” fremragende trådløse hodetelefoner.