: Audio Technica ATH-DSR7BT

Bluetooth-hodetelefoner er en kategori vi ofte skriver om. Men det handler nesten alltid om praktiske og økonomiske hodetelefoner for å få litt god lyd på farten eller til treningen. Og gjerne i form av in-ear- eller on-ear-modeller.

Audio Technica ATH-DSR7BT er litt annerledes. Dels er det snakk om en full størrelse over-ear hodetelefon, og dels er den betydelig dyrere enn de typiske Bluetooth-hodetelefonene.

Øreputer og hodebøyle er trukket med sort kunstlær over memoryskum. Øreklokkene er i metallignende sort plast. Det generelle inntrykket er lekkert, uten å virke direkte luksuspreget.

Betjeningen er minimalistisk: En vippeknapp på høyre øreklokke skrur opp og ned lyden, og man kan pause musikken, besvare samtaler og skifte nummer med et touchfelt. Tre små LED-er viser batteristatus og overføringskvalitet.

Hodetelefonen er over-ear, men ikke blant de største. Mine forholdsvis omfangsrike lytteorganer kan akkurat snikes inn i de ovale øreklokkene, men de sitter ganske tett, og dybden i øreklokkene er også begrenset, så ørene trykker mot gitteret foran driveren. Det er ikke direkte stramt, men heller ikke så behagelig som på Philips Fidelio X2HR eller Audioquest Nighthawk. Betjeningen er ikke den mest intuitive jeg har møtt. Den virker – men krever litt tilvenning, og man kan fort skifte spor eller pause musikken ved en feil mens man prøver å rette på hodetelefonene.

Digitalt fra ende til annen

ATH-DSR7BT er utstyrt med noe som Audio Technica kaller Pure Digital Drive. Hva det er i praksis, fremgår ikke, men teknikken skal sikre en ubrutt digital signalkjede hele veien fra kilden og frem til driverne i hodetelefonen. Dermed unngår man påvirkning fra mobilen eller hodetelefonenes DAC. Hos Audio Technica har det angivelig lykkes å helt unngå D/A-konvertering, så forsterkeren skal også være digital.

Det er ingen analog jackinngang på ATH-DSR7BT, men det betyr ikke at man må kjøre trådløst. Micro USB-porten til lading kan nemlig også brukes som digital signalinngang. Da opptrer hodetelefonen som et eksternt lydkort, og støtter 24-bit/96 kHz HD-lyd. Dermed melder den seg inn i selskapet av Hi-Res Audio-komponenter. Som det selvfølgelig opplyses om på emballasjen.

Det ble i løpet av testen både lyttet trådløst og via USB-kabel. Den direkte digitale kabelforbindelsen er et stort pluss, men den to meter lange USB-kabelen er ganske enkelt for dårlig til formålet. Den er i samme tykke og stive plastkvalitet som man forventer av en ladekabel til et budsjettnettbrett. Men som lydkabel til en luksushodetelefon er det en bommert!

Lyden av ATH-DSR7BT

Heldigvis er det også andre ting som betyr noe, enn bærekomfort, betjening og tilbehør. Det er lyden. Og det er her man får hakeslepp. Jeg var ikke klar over at det er mulig å få så god lyd ut av et par trådløse Bluetooth-hodetelefoner. Jeg har hørt mye god musikk trådløst. Men ikke med den overfloden av detaljer som møter meg her.

Det er spesielt diskanten som skiller seg positivt ut. Små fine high-hat-detaljer og sprø treblåserlyder imponerer på Confessin fra Jazz at the Pawnshop, og bakgrunns- snakket har sjelden vært så veloppløst og naturlig. Og ikke over en trådløs BT-forbindelse.

Det samme gjelder mellomtonegjengivelsen i ATH-DSR7BT: detaljer, detaljer, detaljer. Enten det gjelder en gråtkvalt Sinead O’Conner på I am Stretched on Your Grave fra The Wolf is Getting Married eller Leonard Cohens avgrunnsstemme på You Want It Darker? Å høre sang er som å slå opp begrepet sang i leksikonet. Det må tas som ros. For selv om gjengivelsen er avslørende, er det fortsatt varme og musikalitet nok til at det ikke blir ubehagelig. Så lenge man ikke skifter til en kilde uten support for aptX. Det må man bare ikke gjøre.

Bassgjengivelsen i ATH-DSR7BT virker umiddelbart litt avdempet, sammenlignet med for eksempel Philips Fidelio X2HR. Det betyr imidlertid ikke at bassen mangler. Men den er ikke kunstig fremhevet. Sett på et spor som Right Hand Man fra Hamilton, hvor dyp elektrobass blander seg med kor- og solosang. Da oppdager man at alt som skal være i bunnen, er der!

HD-lyd over Bluetooth

Bluetooth har ikke noe godt rykte når det gjelder hi-fi-lyd. Kodeker i ”nesten-CD-kvalitet”, som aptX, har imidlertid gjort det mulig å få noe som minner om hi-fi gjennom luften. ATH-DSR7BT støtter blant annet også aptX. Men den utvider arsenalet med den nye aptX HD-kodek som lover lyd i HD-kvalitet (24 bit/48 kHz) via Bluetooth. Det er imidlertid bare noen få mobiler som støtter aptX HD ennå.

Selv om aptX er komprimert 4:1 under transisjonen, er det definitivt hi-fi man får i ørene. Faktisk faller en direkte sammenligning med den kablede Philips Fidelio X2HR på flere punkter ut til ATH-DSR7BTs fordel. Spesielt siden de to koster det samme. Det er spesielt diskantgjengivelsen som setter prikken over i-en. Det tilskriver vi den helt digitale signalveien i Audio Technica.

Det er til gjengjeld avgjørende å sikre seg at mobilen, nettbrettet eller datamaskinen støtter en av de hi-fi-egnede kodek-ene. I løpet av testen brukte jeg både en LG V10 med aptX og en Huawei Mate 9 Pro uten. Og forskjellen var som natt og dag!

Konklusjon

Audio Technica ATHDSR7BT gjør Bluetooth-hodetelefonenes rykte som en praktisk, men mindre hi-fi-egnet teknologi til skamme. Det er full åpning hele veien, i en grad som man sjelden finner til denne prisen. Og når man så i tillegg får en trådløs forbindelse og en digital forsterker med på kjøpet, er det intet mindre enn imponerende.

Skal man kritisere noe, har vi opplevde bedre bærekomforten, luksusfølelsen er begrenset, og betjeningen er mer smart enn egentlig gjennomtenkt. Det er imidlertid alt sammen for småting å regne, når lydkvaliteten tas med i betraktning.