Bowers & Wilkins PX7 er selskapets andre bud på støydempende hodetelefoner. Den er designmessig et friskt pust, i et marked oversvømt med svarte plastklokker.

Noen merkelige valg som ble tatt på forgjengeren PX, er nå rettet opp. Man kan nå bytte mellom støydempingsnivåene høy og lav, og dessuten helt av, direkte med en knapp på venstre øreklokke. På den høyre sitter knapper for å stoppe og starte låter og samtaler, samt justere lydstyrken.

PX7 er de første jeg har testet med den nye kodeken aptX Adaptive. Dette er i bunn og grunn aptX og den mer høyoppløste aptX HD i én og samme kodek.

I sann B&W-ånd er det plenty med bass i PX7. Diskantområdet er meget distinkt, kanskje litt i overkant hardt. Mellomtonen er nokså tilbakeholden. Piano låter temmelig ullent, selv om etterklangen er stor og luftig.

USB-C-kontakten kan ikke bare lade, den også kan overføre lyd fra PC. Da får du digital lyd rett inn i hodetelefonen, med 24-bit / 96 kHz oppløsning. Det gir luft og flere detaljer i toppen.

Med støyreduksjonen aktivert blir det stille på kontoret. Men det skjer også noe med lyden. Selve klangsignaturen er lik, men musikken mister dynamikk. Den blir flatere, og bassen sklir ut. Det er fortsatt mye av den, den er bare ikke like taktfast.

Konklusjon

Bowers & Wilkins PX7 er en flott hodetelefon, den oser av både luksus og byggekvalitet, og jeg elsker at den kan spille høyoppløst musikk over USB.

Er du glad i bass, er det mye å elske ved PX7. Det følges dessverre ikke helt opp i de lysere tonene. Mellomtoneområdet er i overkant tilbakeholdent. Og selv om støydempingen stort sett er bra, er den ujevn når man sitter på en ristende buss, eller går ute i frisk bris.

Også i denne testen: