Shure SRH1540 er laget for å passe like godt i studio som hjemme eller på mobilen. De er lettdrevne nok til at man får tilstrekkelig lydtrykk med mobiltelefonen som musikkspiller, og komfortable nok til at man kan ha dem på i timevis.

 

De lukkede hodetelefonene har en solid metallbøyle, karbonfiber i øreklokkene og øreputer i minneskum, som er noe av det mest komfortable vi har testet. De former seg etter hodet, og er blant det aller mest behagelige vi har testet. De leveres med to sett avtakbare kabler med MMCX-plugger som gjør at man også kan bruke tredjeparts kabler.

 

Elementene er av standard størrelse på 40 mm, og er ikke det største eller mest høytspillende vi kjenner, men her er det balansert og detaljrik lyd som står i høysetet.

Lyden

Lyden av Shure er nesten vanskelig å beskrive, siden klokkene låter så naturlig at man aldri egentlig sitter og hører lyd – bare musikk. Sangstemmer låter mer detaljert og luftig i overtonene enn med Sony, til tross for at Shure ikke reklamerer for å støtte høyoppløste lydformater. Og selv om Sony har fyldigere bass, låter bassinstrumentene mer korrekt med Shure. Hør bare på den krispe og deilige bassgitaren på David Bowies Lazarus. Anslagene på bassgitaren klirrer klart og tydelig, samtidig som Bowies stemme står ut, og blåserne låter dessuten meget troverdig. Dynamikken er topp, dette er virkelig bra.

 

Det norske solistkor skinner frem, man kan nærmest telle antall stemmer i koret, og kirkeklangen omringer stemmene og gir følelsen av å være til stede. Her er ikke Sonys halvsvulstige bassgjengivelse, og basstemmene er dermed en mer naturlig del av koret med Shure. Men overtonene gjengis ikke fullt så mikronyansert og luftig som hos Audio-Technica A1000Z.

 

Shure fungerer godt til pop og hiphop. Men her sminkes ikke dårlige innspillinger, og bassrytmene i en litt flat hiphop-produksjon mangler fraspark. Her låter Sony tøffere. Shure låter klart best med dynamiske innspillinger.

Også i denne testen: