Den lukkede modellen ATH-A1000Z oser av kvalitet, men er samtidig fjærlett og superbehagelig å ha på seg, takket være store klokker og myke puter.

 

Høyttalerelementene er 53 mm store, som dekker det mest av øret og er store nok for en dynamisk og uanstrengt gjengivelse av hele det hørbare frekvensområdet.

 

Både impedansen og følsomheten tilsier at hodetelefonene bør være enkle å drive med bærbart utstyr. Men pluggen er av stor type, som med en adapter til liten plugg blir altfor lang og upraktisk til å fungere bra med mobilen. Og som dermed hindrer oss i å vise oss i offentligheten med den friske og frekke rødfargen.

Lyden

Det er litt synd, for når man har hørt A1000Z, vil man ha den med seg overalt. Makan til detaljert lyd! De to flyglene spilt av Dena Piano Duo smeller i tangenter, med en herlig lang utklingningstid, der de trakterer gamle klassikere på albumet Mozart/Grieg vol. II. Her er luft i bøttevis, og jeg sitter og hører på detaljer jeg ikke før har hørt på denne innspillingen.

 

Den melankolske countryvisa Vinyl And a Heartache av Darling West klirrer nydelig i gitar og banjo, mens den flotte stemmen til Mari Kreken står klart som dagen frem fra lydbildet. Audio-Technica er noe mer frempå i lyden enn de åpne alternativene fra Beyerdynamic, Onkyo og HiFiMAN, som alle er mer naturlig å sammenligne med enn de lukkede konkurrentene. Ingen av de lukkede kandidatene er nemlig i nærheten av denne luften, og stiller i en annen liga hva detaljnivå angår.

 

RNB nyter også godt av det ekstreme detaljnivået, stemmene plasseres på en pidestall. Det er ingen overstadig fyldig bass her, men basstonene kommer frem med flere klanglag enn jeg nesten trodde var mulig.

 

Ønsker du en superdetaljert og luftig musikkgjengivelse med superattakk på transientene, uten lydlekkasjen fra åpne hodetelefoner, bør Audio-Technica ATH-A1000Z stå langt oppå lista.

Også i denne testen: