HD10 gir et fint kvalitetsinntrykk, med avrundet ramme av aluminium og godt polstret hodebøyle med imitert lær. De store 50 mm høyttalerelementene synes fra innsiden av ørekoppene, og koppene kan skyves vertikalt i forhold til hodebøylen, for å kunne tilpasses flere ulike hodefasinger. Hodetelefonene sitter meget godt på undertegnedes hode, og kan fint brukes i lang tid i strekk.

To kabler følger med, en kort og en lang for hjemmebruk. Ingen av dem har mikrofon eller fjernkontroll for mobilbruk, og hodetelefonene kan heller ikke legges sammen.

 

Lyden

HD10 er et par meget rytmiske hodetelefoner. Nathaniel Rateliffs S.O.B., er en skikkelig fyllekule av en sang om kjærlighetsbrudd og drikking, i en slags rytmisk og feststemt «negro spirituals» -innpakning. Klappingen i begynnelsen av sangen spruter som pokker i Panasonics hodetelefoner, og det er masse luft og detaljer i toppen her. Det mangler litt fylde i mellomtoneområdet, så stemmen til Nathaniel kan virke litt nasal, men det funker.

K.D. Langs coverversjon av Neil Youngs After the Gold Rush gjengis med et velklingende piano med bra snert, og celloen låter krispt og fint. Bassgitaren klinger rundt og fyldig, faktisk fyldigere enn med Denon MM400, testens dyreste hodetelefoner. På enkelte områder liker jeg faktisk Panasonic bedre. Stemmen til Lang er imidlertid litt slank, og dette går igjen på alt. Også på spreke elektroniske rytmer som Kate Boys Northern Lights, hvor Panasonic går godt ned i bassen samtidig som detaljene i toppen kommer godt frem. Men med en vel tilbakeholden mellomtone får man litt «loudness» -følelse, og anslagene er ikke like kontrollert og raske som med de beste.

Til tross for at Panasonic ikke er spesielt kjent for hodetelefoner, låter HD10 ganske så fint og er lett å like, men mangler bare litt trøkk i mellomtonen for å yppe seg mot de beste.

Også i denne testen: