For en vakker skapning! Ingen av de øvrige hodetelefonene har Denons luksuriøse utseende. Øreklokker av ekte valnøttre gjør seg virkelig, og utformingen er avrundet med en meget behagelig passform. De er ikke blant de letteste, men det merkes knapt fordi de sitter så fordømt behagelig.

Hodetelefonene er sammenleggbare – kjekt på reisen – og kabelen har både mikrofon og fjernkontroll for besvarelse av samtaler, start og pause av musikk og justering av lydnivå.

 

Lyden

Lydmessig byr Denons hodetelefoner på en meget klar og tydelig gjengivelse av stemmer og instrumenter. K.D. Langs Neil Young-cover After the Gold Rush har et stort og åpent lydbilde. Langs stemme er klokkeklar, og celloen låter attakkert og fint. Pianotangentene har meget bra med snert, det er ingen tvil om at dette er skikkelige hi-fi-klokker.

I forhold til referansen B&W P7 er det mindre fylde og varme i Denon MM400. Stemmen til Johnny Cash er noe overaksentuert i sitt øvre register, der hvor Sennheiser bedre får frem den mørke brystklangen.

Ikke minst høres det på musikk med elektroniske bassrytmer. Der hvor bassen skal være feit og kontant er lyden fra Denon i stedet litt slank og tørr. Oppløst og fin, men det mangler litt driv og engasjement. Jeg skulle også ønske at mellomtoneområdet var litt mer frempå, for å få litt mer trøkk i instrumentene. Den ellers frempå og rytmiske (dog litt dynamisk sammenpressede) S.O.B. av Nathaniel Rateliff mangler futt og fart. Blåserne er noe tilbakeholdne, hvor både Beyerdynamic og Sennheiser sender dem mer kontant rett i øret.

Klangmessig minner Denon en del om Panasonic HD10, men med mer finmaskede toner. Med en mobiltelefon som iPhone 6s Plus kan de begge bli litt krasse helt i toppen, men med en bedre hodetelefonforsterker som for eksempel Fostex HP-A4 er det helt klart at Denon er å foretrekke. Den har ikke attakket i mellomtonen til Onkyo, Beyerdynamic og Pioneer, men er du glad i overtoner og rom i musikken, trår du ikke feil med Denon.

Også i denne testen: