: Yamaha CX-A5000 og MX-A5000

  

Det er med hjemmekino som med alt annet i livet: det finnes ingen snarvei til himmelen. Dette har Yamaha tatt konsekvensen av, med sitt todelte hjemmekinoflaggskip. Separat prosessor og effektforsterker gir langt bedre arbeidsbetingelser for elektronikken under panseret, og gir derfor som regel bedre lyd. Og ikke minst optimal fleksibilitet med tanke på utbygging.

Forsterkersettet fra Yamaha består av en 11-kanals effektforsterker stor som et treskeverk, og en nesten like stor surroundprosessor. Som sammen skal varte opp med film- og musikkopplevelser de fleste av oss bare kan drømme om å oppleve hjemme i egen stue.

Eller, stue og stue, fru blom. Et fullblods forsterkersett som dette får ikke vist seg fra sitt beste før det står i et dedikert rom, hvor man har tatt hensyn til akustikk – og gjerne lydisolert mot naboer. Først da kan man kjøre på med full kraft til eksplosjoner på lerretet, svære pauker og et fullt symfoniorkester på lydsporet – og fremdeles oppleve gravens stillhet mellom utblåsningene. Dette krever selvsagt også høyttalere av en ganske rå kvalitet. Om du tenker å brenne feriepengene og ta hull på sparegrisen for å kjøpe dette forsterkersettet, så håper jeg derfor at du også har beregnet penger til både akustikk og høyttalere. Og gjerne noen litt ordentlige kabler.

Vi lurte lenge på når Yamaha skulle lansere etterfølgeren til den gamle flaggskipforsterkeren DSP-Z11. I seks år har Yamahas ingeniører jobbet med dette forsterkersettet, og rakk akkurat å lansere det i tide til sitt 125-årsjubileum. Da jeg var i Hamburg i slutten av mai i fjor fikk jeg en liten prøvelytt, som mildt sagt ga mersmak.

Effektforsterkeren – MX-A5000
Effektforsterkeren MX-A5000 har som nevnt hele 11 forsterkerkanaler, for enten å koble til like mange høyttalere, eller bi-ampe opp og i mente et færre antall høyttalere for mer og renere kraft til disse. Et stort drog på over 25 kilo, med et kabinett i tjukk aluminium og et chassis i en H-formet ramme for ekstra stabilitet. En forsterker er utsatt for mekanisk vibrasjon fra for eksempel strømforsyningen, som kan smitte over som elektromagnetisme i lydsignalet. Derfor har Yamahas ingeniører tatt spesielt hensyn til stabilitet i chassiset til MX-A5000, og selvsagt også skjermet strømforsyningen.

Oppbygningen på innsiden er helt symmetrisk, for best mulig kanalseparasjon. På den måten sørger man også for at den positive og negative delen av den balanserte kretsen er eksakt motsatt av hverandre og dermed perfekt kansellerer støy plukket opp på veien, når fasen snus igjen på utgangen. Bruk derfor XLR-kabler, for et ekstremt lavt støygulv.

Den mest moderate målingen med to kanaler drevet samtidig i 8 ohm er oppgitt til 150 watt per kanal. Med to 27.000 mikrofahrads kondensatorer og masse strøm er dette noe ganske annet enn tilsvarende effekt oppgitt for billige surroundreceivere. Forvent derfor i stedet at Yamaha-forsterkeren i ren muskelmasse kan måle seg med rene stereoforsterkere som for eksempel Primare A34.2 og NAD C275BEE, som begge er ganske kraftige saker.

Surroundprosessoren – CX-A5000
CX-A5000 har prosessering for inntil 11 kanaler, så det er bare å fylle stua med høyttalere. I høyden så vel som i bredden. En PLL-krets (Phase-Locked Loop) med ultralav jitter skal gi det digitale signalet best mulig utgangspunkt, og alle DAC-er til alle kanaler er av typen høyoppløst ESS SABRE 32-bit. I tillegg til høyoppløst PCM kan disse også direkte dekode DSD (SACD-formatet), som er et 1-bits signal med en kjempehøy samplingsfrekvens (2,8-5,6 MHz). Noen audiofile foretrekker SACD fremfor høyoppløste PCM-signaler.

I tillegg til alle HD-filmlydformater kan prosessoren strømme musikk via nettverket, og støtter de aller fleste musikkformater inkludert 24-bit/192kHz FLAC og WAV. AirPlay er innebygd, så også Spotify Connect. Synes du den virker avansert, så er den det, men den er heller ikke vanskelig å bruke. Spesielt ikke om du laster ned gratis-appen AV Controller, som kan styre så å si alle funksjoner fra mobilen eller nettbrettet.

Foruten vanlige RCA inn- og utganger har CX-A5000 balanserte XLR-utganger for alle kanaler. I tillegg finnes en balansert XLR stereoinngang for deg som har en påkostet CD-spiller eller en stereo-DAC av enda bedre kvalitet.

Andre funksjoner
På videosiden har prosessoren oppskalering til 4K Ultra HD-oppløsning. Multisone er på plass, det samme er selvsagt alskens DSP-lydmodier. Det er nå hele 33 DSP-modi å velge blant, ut ifra om du vil flyttes virtuelt inn i en ”Hall in Amsterdam” når du hører konsertopptak, eller velge en egen Sci-fi-lydeffekt for å se Prometheus, osv. Yamaha er veldig glade i slike DSP-modi, og legger ekstra vekt på dem i markedsføringen. Kanskje fordi man er nødt til å bruke DSP for å få bruk for alle de 11.2 kanalene. Har du montert høyttalere i høyden, må du bruke DSP for å få liv i dem, ettersom det per i dag ikke finnes kildemateriale med slike kanaler.

Skal fikse alt!
Det er klart at et så påkostet forsterkersett som her må kunne forventes å gjøre tilsvarende magi ut av musikk som film. På den annen side er det like klart at mange som investerer i et slikt forsterkersett har et eget rom dedikert til hjemmekino, og dermed kommer til å bruke forsterkerne mer til film enn musikk. Med andre ord må forsterkersettet kunne begge deler med størst mulig overbevisning, selv om det ikke er noe galt i om det er mer spesialisert mot film – med ekstra kraft på bekostning av den mest ekstreme oppløsningen. Hvorvidt dette er tilfelle med Yamaha, må testes ut.

Oppsettet
I vår nye hjemmekino bruker vi et 7.1 THX-system av svenske Procella som referanse. Med satellittmodellen P6 rund baut og en P15 subwoofer med to 15-tommers basselementer og innebygd forsterkning på 2 x 350 watt. Både vertikal og horisontal montering er nøyaktig tilmålt. De fire bakhøyttalerne er 2 meter oppe på veggen, som tilsvarer THX-spesifikasjoner i vårt rom. 

Autokalibrering
I vårt rom fungerer automatisk høyttaleroppsett med romkorreksjon meget bra. Det er spesielt viktig når man har mange høyttalere som skal kobles til, da det blir vanskelig å holde tunga rett i munnen om man manuelt må kalibrere for eksempel 11 høyttalere. I dette tilfellet har vi sju pluss subwoofer, som er mer enn nok. Jeg  korrigerte for fem sitteplasser i rommet, mens det er mulig å korrigere for åtte.

Etter autokalibrering kan man velge hvilken lydsignatur man ønsker: enten flat frekvensrespons i alle høyttalerne (Flat), alle høyttalerne korrigert etter klangen fra frontene (Front), ingen EQ-korreksjon i det hele tatt (Through), eller en klangbalanse Yamaha kaller Natural. Jeg synes Flat blir litt for aggressivt i toppen, mens Natural låter fint men med kanskje litt overdreven fylde i mellomtonen. Derfor foretrekker jeg Front eller Through, som best bevarer den opprinnelige klangen. Diskantområdet er da ørlite dempet som følge av at høyttalerne er montert bak et akustisk transparent lerret, men ikke mer enn at dette foretrekkes. Nok snakk, snurr film!

Film i surround
En film jeg har sett mye på i det siste mens jeg har testet projektorer med Gorm Sørensen er Prometheus, med sine herlig mørke scener som er velegnet for bildetesting. Da er det lett å glemme at filmen også har et kanonbra 7.1 DTS HD Master Audi lydspor!

Det er ikke bare under intense scener at lydsporet er fengslende, men like mye når det er lite som skjer. Når vi først blir tatt med innenfor Prometheus-romskipet, hører man tydelig – men ikke påtrengende – sensorer som piper bakfra, trykking av kontrollknapper fra siden, og jetmotorene utenfor romskipet som gir en forsiktig rumling i bassen. Når vi så befinner oss fra utsiden av romskipet hører man de samme jetmotorene som sammen med atmosfærisk friksjon skaper en buldring som får hele rommet til å riste. Forsterkersettet har ingen problemer med å gjenskape lydbildet i sin helhet. Selv når det tilsynelatende er lite som skjer, tegner forsterkerne opp en stor, sammenhengende og holografisk boble av lyd, med både luft og trøkk.

Selv om Procella-subwooferen står for selve lydtrykket i bassregisteret, må mye av engasjementet og timingen i bassen tilskrives prosessoren, som fôrer subwooferen med et renest mulig bassignal. Vi har hørt billige receivere som slettes ikke får Procella P15 til å sparke løs og stanse like raskt, fordi det ikke er nok dynamikk og renhet i det elektriske LFE-signalet.

Dialoger
Dialogene er klokkeklare. Igjen, i ”Natural” lydmodus synes jeg de blir litt i overkant overdrevne i brystklangområdet. Det er ”Front” eller ”Through” som gjelder med Procella-høyttalerne. Dialogene er detaljerte og kan fint høres med lavt lydnivå, selv om denne filmen med dette forsterkersettet fortjener å høres på ”full guffe”. Legg spesielt merke til stemmen til David, som resonerer med sin dype, rike bass, uten at det går utover artikuleringen.

Med høydekanaler
Uansett hvor i verden man blir presentert nye Yamaha-produkter, så er de glade i å demonstrere med ekstra høydekanaler, helst både foran og bak. Vårt 7.1 THX-oppsett med allerede høyt monterte bakhøyttalere gjør dette vanskelig å teste hos oss. Vi har heller ikke noe ekstra par med Procella-høyttalere, så jeg må ty til et kompromiss.

Jeg får gjort en provisorisk løsning ved å koble et par gulvstående Klipsch RF-52 II til bakkanalene, og i stedet koble de høyt veggmonterte surroundhøyttalerne til høydekanalene. Med romkorreksjonen satt til ”Front”, vil uansett Klipsch-høyttalerne tilpasses klangen fra Procella. De bakre surroundhøyttalerne flyttes i front, hver plassert på toppen av lerretet, så langt ut til sidene som mulig.

For å bruke presenskanalene, må man aktivere en av Yamahas mange DSP-modier (Digital Sound Processing). Man kan for eksempel velge ”Sci-Fi” når man ser en science-fiction-film som Prometheus, men den som gjør minst ut av seg annet enn å male lydbildet utover de ekstra høydekanalene, er ”Standard”, som er den jeg foretrekker.

Større lydboble
Det er ingen tvil om at høydekanalene gjør lydboblen enda større og mer holografisk. I den mørke scenen hvor mannskapet først oppdager et begravet romskip (mens de fortsatt tror det er en grotte), høres ekkoet fra lavmælte vanndrypp enda mer omringende ut, og lyden henger enda mer i luften mellom de ulike høyttalerne.

Men oppløsningen i lyden blir ikke helt den samme. Jeg synes det høres noe mer ”digitalt” ut, med litt skarpere og mindre naturlige overtoner. Dette understrekes ekstra fordi prosessoren låter så usedvanlig upåvirket og rent ellers, når den slipper å dikte opp egne kanaler som skal prosesseres ut ifra hva som allerede foreligger på lydsporet. Derfor er jeg personlig ikke spesielt begeistret for DSP-moduser (høydekanaler liker jeg derimot godt som et ekstra tillegg på billigere receivere, som uansett er et kompromiss).

Det merkes ekstra godt når man hører musikk i surround. De klassiske jazztolkningene av musikken til ”Jul i Blåfjell” på albumet ”A Quiet Winter Night” av Hoff Ensemble får et enda større rom med presenskanalene i bruk med DSP-en ”Standard”, men samtidig låter det mer udefinert. Jeg får ikke helt tak på lydbildet, som blir mer diffust, og den ellers fantastiske oppløsningen på lydsporet kollapser litt. Jeg finner heller ingen andre musikk-DSP-er som fungerer bedre. Alle legger på en klang som ikke burde være der. Nei, jeg personlig foretrekker et rent 7.1 THX-oppsett. Men kjekt å ha muligheten.

Jeg vet høyttaleroppsettet i vårt rom ikke er helt optimalt for presenskanaler, men samtidig husker jeg godt hvordan jeg også mislikte de ulike demonstrasjonene av høydekanaler da nettopp CX-A5000 og MX-A5000 ble demonstrert i Hamburg i mai i fjor. Der brukte de høyttalere fra Yamahas glimrende Soavo-serie, og selv med samtlige høyttalere fra samme serie var ikke DSP-modiene det jeg selv og de andre oppmøtte journalistene falt for. Lydkvaliteten ellers, derimot…

Musikk i stereo
I vanlig 7.1 har forsterkersettet full kontroll på både musikk og film i surround. Hva så med stereo?

I tiden vi har hatt forsterkersettet hos oss har det fått bryne seg på diverse ulike høyttalere. De nådeløst ærlige PMC fact.12 (115.000 kr), de kraftige men oppløste JBL S4700 (115.000 kr) og de superspreke Klipsch RF-7 II (35.000 kr) er bare noen par som har vært innom testrommet mens vi har hatt Yamaha-settet stående.

Og Yamaha-forsterkerne har tak på det som skjer. Enten det er via strømming eller spilt fra CD med BASE-modifiserte Hegel CDP4A mk2 får Yamaha frem de mange klangfargene i musikken på uanstrengt vis. Vokalen på Wilcos ”Jesus, etc” står nærværende og oppløst i midten, med en fyldig bassgitar med litt rørvreng på. Fiolin låter fyldig og attakkert på én gang, og det er bare digg å spille høyt. Og enda bedre blir det om man bi-amper stereohøyttalerne, slik at man får litt mer kraft, men enda viktigere får fullstendig separert signalet mellom diskant og bass, og dermed opplever enda renere lyd – et større lydbilde.

A capella
Det tyske a capella-koret King’s Singers viser med sangen ”Oak and the Ash” hvor skapet skal stå. Bassangere, barytoner, tenorer og sopraner fyller ut lydbildet på en stor og luftig måte. Yamaha får frem dette også, det er fint lite å si på gjengivelsen. Jeg har hørt den med enda mer oppløsning og luft, men helheten er meget godt sammensnekret. Selv om den låter enda bedre med den integrerte Yamaha A-S3000 til 37.000 kroner.

Lurer du på hvordan forsterkersettet fungerer med musikk av det mer rytmiske, elektroniske slaget? Jeg håper du får mulighet til å høre Daft Punks seneste album gjennom dem. Sangen ”Lucky” gir dansefot til tusen, for bassrytmene kjennes fysisk på kroppen, samtidig som luften i cymbaler og i flikk-flakk-gitaren svever ut i rommet.

Referanseforsterkere
Vi har gjennom de siste månedene også testet prosessoren CX-A5000 med vårt referanseforsterkersett, da med en Hegel H30 effektforsterker til å drive fronthøyttalerne. Og en ekstra H30 til senterhøyttaleren alene, samt to H20 effektforsterkere, til hver sine bakhøyttalere. Forskjellen mellom Yamaha MX-A5000 effektforsterker og Hegel er naturligvis hørbar. Hegel har mer av alt, både kraft og oppløsning. Både i to og mange kanaler. Skulle bare mangle, prisklassen er en helt annen. Men Yamahaen imponerer med å kombinere kraft, fylde og oppløsning på bedre vis enn andre flerkanalforsterkere til samme pris.

Mot Marantz
Ta for eksempel Marantz MM8807 som vi testet sammen med prosessoren AV8801 i nr 9 2013. Oppgitt med samme effekt, men likevel oppleves den som en god del mindre sprek enn Yamahaen. Den koster da også 5.000 kroner mindre, men til gjengjeld har Yamaha-forsterkeren 11 forsterkerkanaler, mot Marantz sine 7. Det gir en hel del muligheter med multiromoppsett, bi-amping eller bare en hel del høyttalere i én og samme hjemmekino.

Prosessoren til Yamaha er derimot rimeligere enn Marantz AV8801. 19.000 kroner koster Yamahaen mot 28.000 for Marantzen. Da skulle man tro Yamaha-prosessoren må være dårligere. Vel, i vårt rom er den slettes ikke det. Faktisk, når man kjører den uten DSP-moduser, synes jeg den fungerer bedre i vårt oppsett etter vi fikk bygd om vår nye hjemmekino. Med alle høyttalerne i 7.1-oppsettet montert etter THX-spesifikasjoner låt Marantz-prosessoren også meget bra, og jeg står for det jeg har skrevet om den tidligere. Men da vi testet den opp mot Yamaha CX-A5000, fremsto lydbildet med Yamaha som enda mer energisk og engasjerende, hvor Marantz har fin oppløsning, men manglet litt av den kraftfulle lyden – spesielt i mellomtonen – signert Yamaha. I et annet oppsett kan nok kanskje Marantz-prosessoren få enda litt mer ut av overtonene enn Yamaha, men prismessig er det ikke tvil om hvem som er det beste kjøpet. Og som sagt, i vårt oppsett vil vi ikke tilbake igjen.

Konklusjon
Yamaha har en høy stjerne hos oss hva hjemmekino angår. I de rimeligere segmentene har de skjønt noe med hvordan inngå kompromisser med kraft og raffinement, for å levere god lyd høyt nok.

Når ingeniørene derimot får frie tøyler til å gå hele veien, så gjør de det med brask og bram. Dette forsterkersettet med hele 11 kanaler (pluss to subwooferkanaler) oppleves nærmest kompromissløst hva både kraft i bassen og detaljer i toppen angår, samtidig som prosesseringen av alle kanalene skjer meget overbevisende.

For, ser vi bort fra bildeprosessering med 4K-oppskalering, strømming via AirPlay, Spotify Connect og DLNA samt multiromfunksjon, så er det lydkvaliteten som gjenstår som det aller, aller viktigste. Og Yamaha innfrir!

Lydkvaliteten er renere når prosessoren dekoder multikanalslydsporet fra filmen direkte. Derimot finnes mange DSP-modier for ulike klangeffekter. Mens disse lager et større lydbilde og dessuten gir mulighet for høydekanaler om tilsvarende høyttalere er montert, så kan det gå noe utover oppløsningen. I vårt THX-høyttaleroppsett funket det best med ren surround og ingen DSP. Bedøm selv, og bruk etter eget skjønn!

Det er vanskelig å si om prosessoren eller effektforsterkeren trekker det lengste strået. Lyden er superb, og fleksibiliteten enorm. De passer sammen hånd i hanske, og ingen av dem synes overpriset. Her får du fullt trøkk som flytter fjell, og oppløsning som tegner opp lydbildet i sin helhet. For best mulig brukervennlighet, kost gjerne på deg et nettbrett i tillegg – og last ned appen AV Controller!