Projektoren fra Sony har en imponerende kontrast, med et dypt svartnivå kombinert med høy lysstyrke. Dette er fordi Sony bruker LCD på en annerledes måte. Her sitter LCD-panelet på en silikonbrikke og reflekterer lyset fra lampen, i stedet for at lampen skinner igjennom LCD-brikken fra baksiden. Teknologien kalles mange ting, Sony kaller den SXRD (Silicon X-tal Reflective Display).

Sony HW55 er utstyrt med såkalt ”Reality Creation”, som gjør bildet skarpere og simulerer høyere oppløsning, samtidig som man kan filtrere bort uønsket støy som kan oppstå.

3D-brillene som følger med projektoren er av type IR, men det er mulig å kjøpe en RF-pakke som ekstrautstyr. Ekstrautstyr er også trådløst HDMI-overføringssystem. Projektoren kan interpolere for jevnere bevegelser, men i 3D er dette kun mulig med 24 fps kildemateriale.

Brukervennlighet
Menysystemet er oversiktlig nok. Det kan ta litt tid å sette seg inn i undermenyene, men de er oversiktlige og fine. Men enkelte triks kan være en fordel å vite om når man skal kalibrere.

Sony bør kalibreres med lampa på full styrke, den kan begynne å variere litt i lysstyrke når den står i økomodus. La den stå på fullt også etter kalibrering. Det er uansett lite viftestøy å høre.

Vertikal og horisontal linsejustering funker fint, men vi skulle ønske at det var et lite knepp når hjulet sto på midten, slik at man visste når linsen var helt i sentrum.

I motsetning til Epson kan ikke Sony lagre kalibreringsinnstillingene, så skriv ned hva du har gjort, slik at du finner tilbake igjen om noen har justert i etterkant.

Rett ut av esken
Sony har en imponerende kontrast. Selv rett ut av esken, i Reference fargemodus, ser Sony bedre ut enn både Optoma og Epson fullt kalibrert. Dette beviser at man ikke skal se seg blind på papirspesifikasjonene, hvor Sony har den lavest oppgitte kontrasten. Ikke i praksis. Fargemetningen er noe overdrevet, noe som gjør en ellers mørk film som ”Prometheus” litt vel glorete. Men selve fargebalansen er veldig bra.

Automatisk svartnivå er på som standard, og i Sonys tilfelle funker det meget bra. Lukkeren (irisen) lager ikke lyd fra seg, og den går brutalt rask til svart når den skal, mens den åpner seg saktere når scenen plutselig blir lys. Subjektivt funker dette meget bra. Og i motsetning til Optoma og Epson forandres ikke fargetemperaturen i takt med lukkeren.

”Reality Creation”, står på 20 og gjør bildet meget skarpt. Men det bringer også med seg noen artefakter og litt støy.

Kalibrering
Husk å skru av dynamisk svartnivå før kalibrering, ellers blir målingene skjeve.

– Denne er utrolig lineær til å være rett ut av esken, konstaterer kalibratør Gorm Sørensen.

Med utgangspunkt i ”Custom 3” modus, som er nøytralt 6500 Kelvin, er det imponerende lineært. Det er bare litt mye blått i det hvite, og fargene er som sagt noe overmettet. Dette fikser Gorm i en håndvending, og får projektoren så lineær at det overgår ISF- og THX-standardene en høy gang.

I ”Reality Creation”-funksjonen skrus oppløsning ned fra 20 til minimum. Selv i minimum ser man at det lettes et dust slør fra bildet, sammenlignet med å ha funksjonen av. Det gir faktisk en subjektiv oppfatning av høyere oppløsning og bedre skarphet. Men skru av støyreduksjonen. – Jeg hater ”noise reduction”, nærmest roper Gorm. Dette fordi detaljer smøres ut.

Sony har virkelig skrudd sammen en god programvare hva kalibrering angår. Forandrer du fargerommet, påvirkes ikke gråtoneskalaen nevneverdig, i motsetning til Optoma og til dels Epson. Det er bare litt mer knotete å kalibrere Sony enn Epson.

Hørt fra Gorm:

– Hadde jeg hatt Sonys presisjon med Epson sitt kalibreringssystem, hadde jeg vært i kalibreringshimmelen!

Bildekvalitet – kalibrert
Etter kalibrering er ikke bildene like intense som før. De er fortsatt meget skarpe, men også langt mer naturlige. Og ved siden av står Epson og ser nesten ufokusert ut i forhold.

I tunnelsystemet i ”Prometheus” legger man tidvis merke til enkelte skarphetsartefakter hvor mørkt møter lyst, for eksempel langs stråler fra lommelykter. Men det er ikke mye, og den ekstra dybdefølelsen i bildet gjør det verdt å ha på ”Reality Creation”. Men for all del, skru av hvis du ønsker. Da blir bildet noe dusere.

Sony har markant dypere skygger enn Epson, samtidig som den holder på lysstyrken. Mekanikken hos Sony jobber dessuten helt stille når irisen strupes og åpnes, man legger ikke engang merke til den. Og selv med automatisk svartnivå av, er Sony et hakk mørkere enn Epson.

Epson har et lite forsprang i når vi snakker jevne bevegelser, da den skrur av interpoleringen midlertidig hvis det blir problematisk og dermed kan ha interpolering på maksimum. Sony har tidvis noen artefakter i bevegelser om det blir for ekstremt. Ha den på laveste hakk, så går det fint.

Undertegnede blir rett og slett sittende og måpe over bildekvaliteten til Sony. Dokumentaren ”Wonders of the Universe” med sine planeter, stjerner og galakser har sjeldent vært så blendende vakker. Dette er kunst!

Konklusjon
Det er bare å ta av seg hatten. Selv rett ut av esken er Sony VPL-HW55ES tett på optimalt kalibrert, og serverer bilder i referanseklasse. Bare med litt overmettede farger.

Etter en kalibrering er det helt klart at Sony er en enestående god projektor. Man må holde tunga rett i munnen for å komme seg dit, men det er vel verdt det.

Lampa bør stå på full styrke for best mulig bilde. Men slapp av, viftestøy er det fint lite av.

Fargegjengivelsen er klart bedre enn både den til Epson TW9200 og Optoma  HD91. Med ”Reality Creation” på laveste hakk har Sony har også mer dybde i bildet, som dessuten er knivskarpt. Dette er også den projektoren som best kombinerer bekmørkt svartnivå med skarpt høylys, uten verken å gro igjen i svart eller brenne ut i hvitt.  Enten det er mørke thrillere, naturfilmer eller tegnefilmer som står på menyen, er Sony VPL-HW55ES i skrivende stund den beste projektoren til under 30.000 kroner.

Også i denne testen: