Større høyttalere kan gi fordelen av en kraftigere og fyldigere lyd, på bekostning av at de tar større plass i stua. For å bøte noe på plasseringsvennligheten er det her trådløs overføring av bakkanalene, til en forsterker bak sofaen hvorfra kablene til høyttalerne trekkes.

Hovedenheten er stilren og minimalistisk. En luke avdekker den 3D-kompatible Blu-ray-skuffen samt en USB-inngang som er kompatibel med iPod, iPhone og iPad.

Trådløs nettverksfunksjonalitet inkluderer strømming av musikk og video, og videotjenesten Netflix er blant apper som kan installeres. Systemet kan styres med en fjernkontroll-app, men denne er litt begrenset og gir bare smartmobilen samme grensesnitt som en vanlig fjernkontroll.

Den trådløse forsterkeren til bakhøyttalerne må pares manuelt på en litt sær måte. Du må holde inne stoppknappen på hovedenheten samtidig med stumknappen på fjernkontrollen, deretter må du stikke noe spisst inn i et hull på baksiden av den trådløse forsterkeren. I løpet av testperioden mistet forsterkeren synkroniseringen et par ganger, da anlegget ble skrudd av og på, og den tungvinte prosessen måtte gjøres på nytt.

Lydkvalitet
Musikk i stereo lider av en temmelig hermetisk og plastaktig bokselyd. En ellers velklingende kassegitar høres litt som om dens kabinett er skiftet ut til et av plast. Heftig rockemusikk smeller med en saftig basstromme, men den tonale kvaliteten er også her nokså plastaktig. Skarptromma låter dump og merkelig, og lydbildet er generelt temmelig kompakt og tett.

I surround låter det på sin side ganske mye bedre, takket være en senterhøyttaler med mye mindre hermetisk lyd enn resten av høyttalerne. Dialogene på film og sangstemmer på musikk i surround er mye renere. Og at lydbildet blir malt utover et mye større lerret, gjør at det åpner seg mye mer. Dialogene er renere enn fra Sony-anlegget.

Det er mye energi i subwooferen, og på film merkes det ikke like godt at den har tonale svakheter. Men noen utpreget musikant er dette anlegget definitivt ikke.

Også i denne testen: