TEST: Yamaha M-5000 og C-5000

For mange er seriøs high-end, enten engelsk, amerikansk, tysk eller norsk. De færreste tenker på Japan som et land hvor high-end produsentene blomstrer. Men det er bare delvis sant. Japan har en lang tradisjon for eksotiske forsterkere spesielt, og de kom fra de mest usannsynlige produsentene.

For de fleste er Yamaha synonymt med pianoer eller hjemmekinoreceivere. Det mange ikke vet, er at de har en lang historie med high-end hi-fi, som i sin tid ikke sto noe tilbake for amerikansk eller europeisk high-end hi-fi.

Det er nok å nevne Yamaha NS-1000, høyttaleren fra 70-tallet som nylig kom i en ny og modernisert utgave, NS-5000.

Da vi testet dem i 2018, slo det oss at Yamaha faktisk ikke laget noen forsterkere i samme klasse som høyttalerne. Den ellers strålende A-S3000 var det nærmeste man kom, men en integrert forsterker til en brøkdel av prisen til høyttalerne? Neppe.

Så da Yamaha slapp nyheten om 5000-serien, falt brikkene på plass. Med forforsterkeren C-5000, effektforsterkeren M-5000, og platespilleren GT-5000, hadde Yamaha endelig et seriøst high-end system.

Det begynte blant annet med effektforsterkeren B-1 på 70-tallet. Som sammen med forforsterkeren C1, startet Yamahas lange rekke med transistorbaserte high-end forsterkere. Senere kom herligheter som C- og M-70, B-5, monotrinnet BX-1, B- og C2x, og en rekke andre virkelig seriøse high-end forsterkere.

Det hele endte med Yamahas CX- og MX-10000-serie på slutten av 80-tallet. Da hadde Japan etablert seg godt som et land med high-end hi-fi. Hvor produsenter som Luxman, Accuphase, Denon, Sony, Technics og Onkyo, alle var vel respekterte både i Nord-Amerika, og i Europa.

5000-serien

Det nye forsterkersettet, som vi tester som en enhet og ikke hver for seg, lyder aldeles nydelig. Bare så det er sagt. Lyden fra de to forsterkerne er på et helt annet nivå enn Yamahas hjemmekinoreceivere. Selv om de er aldri så bra, er dette i en annen klasse.

Da mener jeg også kvaliteten. For er det noe japanerne er bedre på enn de fleste, så er det forkjærligheten for detaljer og kvalitet selv på de små tingene. Det vet alle som har eid en Luxman, Accuphase eller Air Tight-forsterker. For eksempel.

De sortlakkerte tresidene er så perfekte at de nesten ser ut som sort glass. Bryterne på fronten av forforsterkeren, har alle det samme, tillitvekkende, dempede klikket. Selv undersiden med de forkrommede messingføttene, som kan utstyres med filtputer eller pigger, er av en kvalitet selv amerikanske high-end produsenter ikke får til.

Forforsterkeren

Snur man forforsterkeren ser man de 10 inngangene med forgylte kontaktflater, sirlig trukket på linje langs bakplaten. Som også huser innganger for fjernstyring, og triggerkobling for strømbryter. De fire balanserte inngangene har en bryter for fasevending, og bypass med nivåjustering på – 6 dB.

Tar man av den tykke topplaten med de fem utfreste kjøleåpningen, er C-5000 smekkfull med komponenter. To toroid-transformatorer, en for hver kanal, forsyner kondensatorbatteriene med strøm, til to symmetrisk oppbyggede kanaler.

Platespillerinngangen er separert fra linjeinngangene med et såkalt flytende kretsløpdesign, hvor de ikke deler jord, og kan brukes med enten moving coil- eller moving magnet pickuper. For MC-finnes det valgbar belastningsmotstand i fire trinn, 10, 30, 100 eller 300 ohm.

Man kan også velge om man vil koble platespilleren til den balanserte, eller ubalanserte inngangen til RIAA-trinnet.

Forsterkeren har også bass- og diskantjustering, ±9 dB ved 300 Hz for bassen, og ±9 dB ved 3500 Hz for diskanten. Det finnes også et subfilter for platespillerinngangen, som kutter bassen tre desibel ved 15 Hz. Praktisk hvis man får litt rumling i bassen når man spiller vinylplater.

Det er også mulig å koble lyden fra en annen kilde, f.eks. en surroundprosessor, utenom volumkontrollen, med bryteren merket EXT Direct.

Hodetelefonutgang er det også, med 35 mW effekt per kanal, og nivåjustering. Utgangene til f.eks. en tilkoblet hjemmekinoforsterker, kan kobles ut hvis man bruker forsterkeroppsettet i et hjemmekino-oppsett – og ønsker å spille kun i stereo.

Effektforsterkeren

Den nesten 30 kilo tunge effektforsterkeren M-5000, er også bygget opp som to separate monotrinn, med symmetriske kretsløp. Den har også analoge nivåmetere som viser tilført effekt i watt og dB. Den duse, varmgule belysningen kan slås av, det samme kan visningen. Som også kan stilles til bare visning av toppnivået – peak.

Forsterkeren har to sett høyttalerutganger, som er valgbare fra fronten. Og på baksiden har den noen av de mest solide høyttalerterminalene vi har sett.

Liker man ikke den sølvgrå retrostilen, kan forsterkersettet også leveres i silkematte, sorteleokserte kabinetter.

Yamaha oppgir effekten til 100 w per kanal i 8 ohm, og 200w i 4 ohm, med en dynamisk takhøyde på 0,97 dB. I seg selv ikke særlig imponerende i denne klassen, men hvem bryr seg, når lyden er så organisk og naturlig uanstrengt at spesifikasjoner bare blir et akademisk begrep.

Mektig og musikalsk

Passende nok fant retroforsterkerene fra Yamaha tonen bokstavelig talt, med Klipsch legendariske Cornwall høyttalere. De lettdrevne høyttalerne stortrivdes med Yamaha-forsterkerene, og våre referansemonitorer – Dynaudio Contour 20, blomstret når de var tilkoblet M-5000.

Det var noe som skjedde med synergien, som ikke var så lett å sette fingeren på, til å begynne med. Etter noen uker tror jeg at jeg kan konkludere med at Yamaha-settet bare er så vellykket i konstruksjon og lyd, at de fleste høyttalere vil passe utmerket. Kanskje med unntak av de aller mest tungdrevne høyttalerne, med følsomhet langt nede på 80-tallet, og svingende impedansekurver.

Det er ikke endeløst med krefter i M-5000. Sammenligningen med en McIntosh MC-462 på 450 W, er rått parti i amerikanerens favør, men bare hva muskler angår.

Du får også mer muskler hos Gryphon eller Ayre, men Yamaha-settet matcher konkurrentene i samme prisklasse, på detaljnivå, fokus og raffinement. Å lytte til ECM-produksjonene med Keith Jarrett, enten solo som i Køln-konserten, eller som trio på Still Live, er en velsignet opplevelse. Yamaha-forsterkerne kan oppfattes som slanke, men det er bare til Jack DeJohnette tråkker til med en trommesolo, og du kjenner stortromma massere magen.

En McIntosh MC301 har betydelig mer krefter, men lyder varmere og litt fetere, uten helt det samme fokuset. Ayre KX-5 og VX-5 koster nesten det samme, men mangler platespillerinngang, og en kombinasjon av Audio-Research LS28 og VT80, lyder enda mer finmasket og raffinert, men har hverken platespillerinngang, eller like mye krefter.

Bassen fra Yamaha-settet er stram, snarere enn fet, og mellomtonen er åpen, snarere enn fyldig. I mine ører virker det som om Yamaha har tilstrebet en nøytral klangbalanse, noe de lykkes godt med, men jeg kunne ønsket meg mer dynamisk kontrast. Og så liker jeg litt fetere bassdynamikk.

På f.eks. Bob Dylans No Mercy, savner jeg litt av klangfylden, men ikke dybden. For det er det mengder av her. Lydbildet er finmasket og dypt, med et fjellstøtt stereoperspektiv, også på Mozarts fiolinkonsert på 2L, med Marianne Thorsen og Trondheimsolistene.

Hva du ikke får

Forsterkersettet fra Yamaha, matcher kanskje ikke alles behov. Det finnes ingen digitalomvandler i forforsterkeren. Ikke i mils omkrets. Yamaha lager ikke en separat en gang. Noen vil etterlyse flere og mer fleksible justeringsmuligheter på platespillerinngangen, mens andre igjen kanskje ønsker seg en CD-5000. Som heller ikke finnes.

Effektforsterkerens eneste reelle begrensning etter mitt skjønn, er at tross 100 watt potent effekt, må man være nøyere med matchingen av høyttalere. Den driver ikke de mest tungdrevne høyttalerne til nachspiel-volum, men du verden så flott det lyder.

Konklusjon

Det er gledelig å høre et så gjennomført forsterkersett på høyttalere man kjenner. Yamaha har laget et av de mest attraktive forsterkerkombinasjonene der ute, og vinylentusiastene kan glede seg over et godt phono-trinn. Kvaliteten går utenpå det meste i denne prisklassen, og lydkvaliteten matcher de beste i klassen. Bare være nøye med valg av høyttalere, så vil 5000-settet fra Yamaha gi musikkglede på et nivå mange ikke forbinder med japansk hi-fi.