Anlegget fra Harman/Kardon har, i likhet med Yamaha sitt, todelt elektronikk. CD-spiller og alle innganger sitter i én boks, forsterkeren i en annen. Høyttalerne er noe mindre, men basselementene har ganske lang slaglengde og de virker av god kvalitet.

CD-ene mates gjennom en sprekk i front i stedet for skuff. Sånt er lekkert. Den som eier en platespiller kan dessuten glede seg over at anlegget har inngang for dette. Det som trekker ned inntrykket litt er fjernkontrollen. For mens den er lekker og ligger fint i hånda, er knappene vriene å trykke ned riktig. Å justere lydnivå opp og ned viser seg å være en prøvelse.

Lydkvalitet
Anlegget fra Harman/Kardon har i likhet med Yamaha en fyldig og stor bassgjengivelse. Pianoet til Tori Amos kommer ut med en god undertonestruktur, og sangstemmen hennes står en anelse klarere frem enn med Yamaha. Lydbildet er enda større, mellomtoneområdet er litt klarere, og det er bedre dynamisk kontrast. Subtile forskjeller mellom pianoanslagene skimtes også litt tydeligere enn med Yamaha.

Men også H/K mangler litt oppløsning i toppen, slik at de lyseste tangentene ikke riktig synger ut av all sin prakt. Cymbaler låter litt matt, og i det hele tatt har anlegget en noe overdreven ”loudness”-faktor når akustiske instrumenter står på menyen. Men i likhet med Yamaha er H/K-anlegget meget underholdende med popmusikk og takler å dra lydnivået ganske bra opp. At anlegget mangler subwooferutgang tar vi ikke så tungt – det er ikke noe savn.

Også i denne testen: