TEST: Technics SU-R1000

Alle forsterkere er grunnleggende like. Et signal kommer inn i den ene enden, forsterkes og sendes ut i den andre enden. Hvis en platespiller er tilkoblet, skal det også en korrigering til, og hvis signalet er digitalt, en omvandling.

Det gjelder uansett om forsterkeren er full av glødende rør eller transistorer, eller begge deler for den del, og det gjelder også når konstruktørene har funnet på noe nytt og kreativt.

Uansett hva slags komponenter og kretser konstruktøren setter sammen, handler alt om et felles mål:

Best mulig lyd innenfor de tekniske og monetære begrensingene man har. For budsjett-forsterkere handler det om valsede plater som knekkes til et chassis, med paneler i plast og en enkel forsterkerkrets med gode komponenter og en tilpasset strømforsyning.

I high-end-klassen kan man bruke mye dyrere og bedre komponenter, et formstøpt eller utfrest chassis med en strømforsyning som kan forsyne et helt borettslag.

Men igjen, grunnprinsippene er like uansett hva man gjør mellom inngangene og utgangene i en forsterker.

Hybrid med DAC

Det gjelder også for Technics, som har valgt å gå sin egen vei i flere tiår. De har ikke vært tilfreds med tilgjengelig teknologi, og har fonetiske utfordringer som OCL, OTL, Class-A+ med flere, foran sin egen måte å gjøre det på.

Den tradisjonen blåste de liv i da Technics gjenoppstod i 2014, etter at Panasonic hadde lagt alt på is i flere år.

Da fikk vi noen nye fonetiske sammenkoblinger som, LAPC og JENO, og nå med det nye flaggskipet blant Technics integrerte forsterkere – SU-R1000, introduserer de også ADCT og det mer forståelige Intelligent Phono EQ.

Alt dette er plassert mellom innganger og utganger, i det som er en radikalt mye mer avansert forsterker, enn de fleste vi kjenner i denne prisklassen. 

Som de fleste har den innebygget digitalkonverter – DAC, men også analoge innganger, og to par innganger for platespiller.

Den har ikke strømming, i noen form. Hverken trådløst eller over ethernet, men tanken er nok at man bruker denne sammen med en egen nettverksspiller/strømmer, for eksempel Technics egen – og glimrende kombinerte CD- og nettverksspiller, SL-G700.

Men la oss først ta en kort gjennomgang av Technics mange forkortelser. Hvis synes det ser for teknisk ut, anbefaler jeg at du hopper til neste kapittel: Intelligent Phono EQ.

Teknologi

LAPC betyr Load Adaptive Phase Calibration, og den kan kompensere for høyttaleres ujevne impedans og fasevinkler, ved å måle lasten på forsterkerens utganger. Litt som negativ feedback i en transistorforsterker, men her kan LAPC både kompensere for impedanseforskjeller, og fasevinkler.

Man starter en LAPC prosess med å holde inne knappen på fjernkontrollen til kalibreringen starter.

Da sendes forskjellige tonesekvenser ut i høyttalerne, mens forsterkerens DSP registrerer hvordan impedans og fasevinkler endrer seg. Etter tre minutter er kalibreringen ferdig, og man kan sette seg i godtstolen og veksle mellom LAPC av og på, og finne ut hva man foretrekker.

Technics JENO Engine (Jitter Elimination og Noise-shaper Optimization) – er en digital prosess hvor støy fra alle digitale lydkilder – uansett sampling frekvens – prosesseres for å dempe jitter. Alt dette går gjennom en batteridreven klokkegenerator.

Signalet konvertes til et 768 kHz PWM-signal (Pulse Width Modulation) som rekvantfiserer signalet, og så konverterer en Noise Shaper signalet slik at støy flyttes lengre opp i frekvens, hvor et multistegfilter overtar og eliminerer støyens påvirkning.

Vi er ikke ferdige ennå. ADCT eller Active Distortion Cancelling Technology, som det også heter, er enda en Technics-teknologi som skal gi bedre lyd. Alle signalkilder, analoge eller digitale, havner i

ADCT-kretsen, som er koblet til JENO-prosessen, men her fjernes forvrengning før det når siste ledd i utgangstrinnet.

Hvis man tror at SU-R1000 er en digital forsterker, så er det en helt korrekt observasjon.

Signalbehandlingen selv fra platespillere, behandles digitalt før det når høyttalerne. Technics benytter samme type GaN felteffekttransistorer som vi kjenner fra effektforsterkeren SU-R1, fordi de mener at de er raskere enn f.eks. Mos-Fet, og gir lavere forvrengning.

Alt dette drives av til sammen fire strømforsyninger, én til platespillerinngangens phono-trinn, en hver til de analoge og digitale kretsene, og en større til utgangstrinnet. En såkalt high-speed switch mode strømforsyning, men her er den høyfrekvente svitsjingen flyttet fra 100 til 400 kHz for å eliminere støyen denne type strømforsyninger kan generere.

Intelligent Phono EQ

Navnet er slett ikke helt borte vekk. Man kan koble platespilleren til enten den ubalanserte inngangen, eller den balanserte (kun for MC-pickup), og velge MM- eller MC-pickup, og gain til pickupens utgangspenning, samt foretrukken kurve (RIAA, Colombia, Decca et al.). Det er er ingen kapasitans eller impedans-justeringer her. I stedet har Technics ingeniører valgt en helt annen løsning.

En vinylplate. Som sammen med phono-trinnets analog til digitalkonverter, og en DSP, tilpasser phono-trinnets egenskaper til den valgte pickupen.

Denne prosessen gjør også et par andre ting. Som korrigering av eq, kansellering av crosstalk mellom kanalene, og tilpasning av belastningsimpedanse ved å måle responsen fra pickupen med et signal på den medfølgende kalibreringsplaten.

Som altså er en vinylplate, med fire like spor, hvor det er spilt inn testsignaler som forsterkerens DSP tolker under avspilling, og så korrigerer.

Følger man prosessen steg for steg, slik den er forklart i den medfølgende bruksanvisningen, kan man tilpasse phono-trinnet til pickupens egenskaper, og lagre opp til tre profiler i forsterkeren. Prosessen er ikke immun for feil, og en av pickupene jeg valgte nektet forsterkeren å måle.

Vinylplaten må dessuten være ren, helt plan, og pickupen må være korrekt justert opp på spilleren.

Hele kalibreringsprosessen tar drøyt 10 minutter, og når den er ferdig lagrer og navngir man den valgte kalibreringen. Det er også mulig å slå av og på Cartridge Optimiser som det heter i displayet, så kan man høre før og etter og bestemme hva man liker best.

Sånn bruker du den

Forsterkeren er svært forseggjort bygget med et gedigent chassis bredfullt med kretskort, kjøreribber og strømforsyninger.

Frontplaten i aluminium er 10 mm tykk, topplaten 6 mm, og vekten på nesten 23 kilo, hviler på fire støpte stålføtter. Kvaliteten går utenpå det meste vi har testet i denne prisklassen, og de to effektmeterne som vi kjenner fra blant annet R1, er blitt en slags signatur for Technics forsterkere.

Den medfølgende fjernkontrollen styrer stort sett alt, fra inngangsvelger, menyvalg og andre innstillinger, og man kan styre en Technics CD-eller nettverksspiller fra den. Lyset i forsterkerens effektmetere og display, kan dimmes og slukkes.

De digitale inngangene, som består av to hver av optisk, koaksial og USB, kan også velges fra fjernkontrollen, og den innebyggede digitalomvandleren, støtter alle formater fra 16/24/32-bit opptil 384 kHz, både PCM og DSD, og den har støtte for MQA-filer som vi kjenner fra Master-katalogen i Tidal HiFi.

LAPC og MQA kan også slås av og på fra fjernkontrollen, hvor man også kan justere bass, mellomtone og diskant. Som kan slukkes helt for med et trykk på Direct-knappen på fjernkontrollen.

Forsterkeren har også tilkobling til en annen forsterker eller subwoofer, den kan kobles til en surroundreceiver og en opptaker, kanskje en eldre Technics kassett- eller spolebåndspiller for de har fått en nyvunnet interesse for båndopptak.

Lyden

Jeg startet med Technics-forsterkeren koblet til et par små Dynaudio Special Forty, og avanserte gradvis opp til de langt større JBL Synthesis 4367, med horn og 15-tommere.

Til å begynne med opplevde jeg lyden som litt tilbaketrukket. Bassen var der i fullt monn, men den var litt rund i kantene. Det kom seg betraktelig etter noen dager. Lydbildet åpent seg opp, bassen ble strammere og bedre definert, og jeg begynte å kose meg med forsterkeren.

På de små Dynaudio-høyttalerne savnet jeg litt av grepet til en Hegel-forsterker i bunnen, og på de svære 4367, lød en McIntosh MC1502 (til dobbelt pris) både tøffere og mer involverende. Så det var på tide å åpne verktøykassen til Technics-forsterkeren.

Etter en runde med LAPC, ble lydkvaliteten merkbart bedre. Forsterkeren tok kontroll over de store 15-tommers bassene med overbevisning, og lydbildet åpnet seg betraktelig. Det spilte ingen rolle hvilken lydkilde jeg brukte, med LAPC aktivert var lyden alltid best.

Det ble default under testperioden.

Med en McIntosh CD-spiller som primær lydkilde i den første perioden av testen, lød forsterkeren behagelig og samtidig lynrask. Transienter og dynamiske utsving var umiddelbare og i noen tilfeller overraskende på den måten at jeg skvatt litt når kraftige slag fra feks. en skarptromme føk ut av høyttalerne.

Forsterkeren dro opp et enormt lydbilde med eksepsjonelt god kanalseparasjon og nydelig dybde.

Med LAPC hadde den stålkontroll i bassen, om enn ikke med samme jernhånd som den enda strammere Hegel H590, men til gjengjeld gjenga Technics-forsterkeren vokaler med mer varme og dybde.

Den fyldige klangen minnet litt om en McIntosh MA7200, som også kan lyde nydelig på vokalinnspillinger, men som i likhet med H590, også er kraftigere enn Technics-forsterkeren.

Technics oppgir effekten i 8 ohm ved 1 kHz, og de 150 w per kanal som oppgis, er det liten grunn til å tvile på, men en H590 vil ha bedre kontroll over høyttaleren når forsterkeren presses.

Presser man Technics-forsterkeren, senkes den dynamiske kontrasten gradvis, og man får ikke like mye kraft bak trommeslagene i de to 15-tommerne, som med en H590.

Men Hegel-forsterkeren har ikke platespillerinngang. Langt mindre noe så avansert som det i SU-R1000. Personlig må jeg medgi at jeg foretrekker å stille inn preferansene for pickuper selv, men forsterkeren klarer på magisk vis å forbedre lyden fra platespilleren med den uvanlige måten å kalibrere phono-trinnet på.

Bare prøv selv. Det er mulig å slå av og på optimaliseringen, og selv om phono-trinnet lyder forbausende bra selv uten at man har kalibrert noe som helst, er lydkvaliteten etter kalibrering langt å foretrekke. Klaverklangen på Keith Jarretts Køln-konsert, får mer dybde med kalibrering, det er større dynamisk kontrast i lydbildet, som vokser både i bredde og dybde – og dypbassen henger bedre sammen med resten av lydbildet.

Kalibreringen gir også en tydelig effekt på detaljnivået, særlig i diskanten, hvor før og etter tilsvarer å fjerne et slør foran musikken.

Lyden fra en MacBook med Tidal Master, koblet til USB på forsterkeren, var en åpenbaring i gjennomsiktighet og dynamikk. Med MQA aktivert økte også nivået av mikrodetaljer. Det spilte ingen rolle om det var Terje Rypdals Conspiracy, eller Bruno Mars og Anderson Paaks Leave the Door Open, lyden bredte seg ut i rommet med et bredt spekter av klangfarger og skapte en herlig live-følelse.

Konklusjon

Den avanserte Technics SU-R1000 gjør den samme grunnleggende jobben som alle forsterkere gjør. Men den gjør den med tekniske finesser man knapt finner i andre forsterkere. For noen kan det virke frustrerende å måtte forholde seg til så mye avansert teknologi man ikke kan stille seg likegyldig til, for andre er de nyttige verktøy på veien mot å optimalisere lydkvaliteten. Uansett hvilken side man stiller seg på, kan man ikke komme bort fra at Technics-forsterkeren kan løse noe problemer man ikke får løst med andre forsterkere.

Jeg vil spesielt fremheve den intelligente phono-optimaliseringen, som tross at den ikke lar seg overstyre av brukeren, kan løfte lydkvaliteten fra vinylplater til dels betydelig. At forsterkeren kan det meste annet også, foruten strømming, at den ser uvanlig bra bygget ut og lyder fabelaktig på sitt beste (med LAPC) – gjør Technics SU-R1000 til en høyinteressant integrert forsterker i high-end-klassen.