Technics er best kjent for spilleren som ble en favoritt blant DJ-er: SL-1210.
Men de laget også platespillere for high-end markedet. Et marked som på 70- og 80-tallet var ganske stort. Så kom CD-formatet i 1982 og bunnen falt ut av vinylmarkedet, og platespillerne fulgte etter.
Millioner av vinylplater havnet på fyllinga, noen ble stuet vekk i garasjer, kjellere og loft, og det fantes snart ikke platespillere å oppdrive. Men Technics laget én spiller. SL-1210 for DJ-er. Helt til også det fikk en ende.
Technics sluttet ikke bare med platespillere da de la ned produksjonen av SL-1210, de la like godt ned hele Technics-divisjonen. For godt så det ut til.
Men så steg den sorte vinylen overraskende opp av asken, og etterspørselen etter platespillere økte sakte men sikkert.
Plutselig var det mulig å kjøpe både spillere og plater, og utgivelsestakten på vinyl økte kraftig. Fra å ha vært et format for spesielt interesserte, ble vinyl plutselig stuerent igjen.
Nye platespillere dukket opp nærmest over natten, og produsenter som Rega, Thorens og Pro-ject fikk det travelt med å produsere nok spillere til å dekke etterspørselen.
Denne nyvunne interessen for vinylplater dro med seg salg av elektronikk, høyttalere og tilbehør, og 20-30.000 kr var plutselig ikke dyrt for en platespiller, bare man var dedikert nok.
I mellomtiden hadde man angret seg i Tokyo, og bestemt seg for å puste liv i Technics igjen. Eksotisk elektronikk med ny teknikk, og egenutviklede høyttalere fikk pressen til å reagere. Var Technics virkelig tilbake?
Hvis man var i tvil, forsvant nok mesteparten av det da Technics lanserte en SL-1200GAE på CES-messen i Las Vegas, i januar 2016. En rendyrket high-end spiller, og ikke noen DJ-maskin. Først i et begrenset opplag, så som serieproduksjon i form av SL-1200G, etterfulgt av en rimeligere SL-1200GR.
Med ett hadde Technics tre platespillere å tilby markedet. Nå har de fire stykker.
Arven fra SP-10
Eksotiske platespillere er ikke noe nytt, heller ikke fra Technics. De mest legendariske er kanskje det direktedrevne drivverket SP-10 fra 1969 og den komplette spilleren basert på samme drivverk, kalt SL-1000.
Mens den første ble brukt hovedsaklig i kringkasting, var SL-1000 MKII den sivile utgaven, montert i en SH-10B3 plint, gjerne med en EPA-100 tonearm.
På samme måte som Technics har gjenskapt SL-1210, har de nå gjenskapt SP-10 og SL-1000 i to spillere, som egentlig bare har konseptet til felles med de 45 år gamle spillerne.
Startet fra scratch
Som før er SP-10 kun drivverk med separat strømforsyning. En plint, eller kabinett, kan man enten bygge selv, eller vente til Technics og andre lanserer kabinetter som tilbehør. Med tilpasning til tonearmsbaser for alt fra 9- til 12-tommers armør.
SL-1000R er den komplette utgaven. Med armbase, tonearm, kabinett i stål og aluminium, og den samme eksterne strømforsyningen. Med pitch- og hastighetskontroll på ±16%.
SL-1000R kan også brukes med opp til tre tonearmer, slik at man kan ha en til gamle monoinnspillinger, og en til alle andre plater. Det krever en armbase som monteres bak eller på siden på de massive kabinettet, men den armen vil ikke dekkes av det medfølgende støvlokket.
Den 40 kilo (!) spilleren, er hele 53 cm bred og hviler på justerbare føtter med silikondemping på innsiden. De kan låses til basen med medfølgende skiver hvis man ikke vil ha myk demping.
Det tolags kabinettet som hviler på føttene, kombinerer BMC (bulk molding compound) med en 3 cm tykk aluplate, mens drivverket er trelags med BMC, en støpt aluramme og en 25 mm topplate under tallerkenen på 7,9 kg.
Oppsett
Den er i sin tur bygget med aluminium og 10 mm messing i to lag, dempet med gummi på undersiden og balansert med 12 tungstenvekter som er felt inn i tallerkenen. Når den monteres første gang, skal den senkes ned og skrus fast på tre punkter i korrekt rekkefølge for perfekt balanse.
Den drives av en kjerneløs 12-pols motor med 18 spoler, hvor spolene er montert 60 grader offset for bedre stivhet og stødigere rotasjonshastighet. Med den konstruksjonen mener Technics at de har fått wow & flutter ned i 0,015%, og redusert bakgrunnstøy og uønskede vibrasjoner.
Armen leveres uten headshell, det må man matche med arm og pickup selv, og er s-formet, med antiskating og låsbar høydejustering. Den håndbyggede amen bruker et armør i magnesium, og vipper i et nøye justerte oppheng. Armbasen er en integrert del av spillerens chassis, nøye laget for å hode uønskede vibrasjoner borte.
Det følger forresten ikke med kabler, og armbasen har en fempins DIN-kontakt som en tonearmskabel må plugges i.
Referanseklasse
Det hører med til sjeldenhetene at noe så dyrt og massivt bygget, både kan lyde så guddommelig vakkert og samtidig være så enkelt å bruke.
Med en Project Classic Superpack eller Rega Planar 8 som utgangspunkt, er det liten tvil om at lyden fra Technics-spilleren er i en klasse for seg. Men også om man sammenligner med McIntosh MT10 og Rega Planar 10.
Med den ultranøytrale Ortofon MC Anna på Technics-spilleren åpnet lyden på Radka Toneffs Fairytales seg så opp, at jeg ble sittende å måte. Originalinnspillingen er ikke perfekt, og her hører man tydelig hvordan klangen fra klaveret i Grieg-hallen, nærmest gynger på opptaket. Men opplevelsen forsterkes likevel av en åpenhet jeg ikke klarer å få fram med de remastrede Tidal Hi-Fi Master-filene. Nerven i musikken kommer bedre fram på den analoge innspillingen.
Det samme gjelder Keith Jarrets legendariske Køln-konsert.
Et konsertklaver rekker vanligvis ned til 30 hz effektivt eller 27,5 hz i teorien (A0), men det kommer ikke alltid like godt frem på mange platespillere. Som ofte overdriver oktaven over, med litt sjenerøs heving av området rundt 40-45 Hz, slik at klaverklangen lyder fyldig. Med MC Anna på SL-1000R, er fyldig erstattet med korrekt. På denne og andre klaverinnspillinger, hentes det frem dypere toner med bedre kontroll, enn jeg noensinne har hørt fra en platespiller.
Ikke nok med det, på gode innspillinger, som 2Ls med Jan Gunnar Hoff, har pianoet perfekt pitch selv på de lange tonene på opptaket. Det er ikke mulig å høre variasjoner i tonehøyde, med mindre det ligger på opptaket.
Vokaler er skremmende levende gjengitt. Luciano Pavarotti i opptak fra like før hans død, og Maria Callas i opptak fra 60-tallet, lyder vilt forskjellig. Men her er musikken brettet ut og blottstilt på en helt annen måte enn man forventer av en platespiller. Den viser kontrastene i ulike innspillinger på fremragende vis.
Den har ingen egenlyd, virker det som. Man kan sette på den pickupen man foretrekker, for å få den klangen man foretrekker.
Gamle jazzopptak fra 50- og 60-tallet lyder friskere, men den varme klangen er bevart. Det er detaljrikdommen som er bedre. Fokuset er skarpere, og med en god pickup som matcher headshell og arm, får man mer av informasjonen i diskanten med i lydbildet.
Den dynamiske kontrasten er så god at tankene går til en god CD-spiller. Det trøkkes, og pustes og peses, og gryntes, på Keith Jarretts live-innspillinger med Jack DeJohnette og Gary Peacock, og man rives med og glemmer tid og sted mens nålen graver dypt i rillene etter gull.
Det er sterkt vanedannende, og kan bli kostbart hvis man ikke kan leve uten den lyden en spiller av dette formatet kan formidle over et godt anlegg.
Konklusjon
Det finnes så klart enda dyrere platespillere, som gispende dyre pickuper kan lyde enda litt bedre. Helt sikkert. Det går fint an å bruke en million og vel så det på en vinylrigg. Men jeg er slett ikke sikker på om det er verdt det. For Technics SL-1000R tar lyden til et nivå hvor alt annet vi har testet blekner. Skal det bli vesentlig bedre enn dette, blir det også vesentlig dyrere. Og mer komplisert. Og det vil vi ikke ha.
Les videre med LB+
Black Week Tilbud
70% På LB+ Total i 12 måneder! (Spar 1665,60,-)
LB+Total måned / 185,-
Tilgang til ALT innhold i 1 måned
LB+ Total 12 mnd / 156,-
Tilgang til ALT innhold i 12 måneder
- Tilgang til mer enn 7500 produkttester!
- Store rabatter hos våre samarbeidspartnere i LB+ Fordelsklubb
- Ukentlige nyhetsbrev med siste nytt
- L&B TechCast – en podcast av L&B
- Deaktiver annonser