test: T+A R 1000 E

Alt-i-ett-produkter er ikke hva de en gang var. For selv om stadig flere ønsker bekvemmeligheten med alt man trenger i ett kompakt kabinett, så er ikke betalingsviljen for skikkelig kvalitet noe lavere. Derfor har stadig flere high-end-produsenter begitt seg på kunststykket å nedskalere sine store, blytunge enkeltkomponenter inn i ett enkelt kabinett. T+A er en av dem.

Man behøver bare å kaste et kort blikk på T+A R 1000 E for å skjønne at dette er ingeniørskap i toppklasse. Her er solid aluminiumutførelse hele veien, med skjøter så jevne som bare tyskere kan det. Faktisk skjønte jeg ikke at det fantes en CD-skuff, før jeg leste bruksanvisningen, da den nærmest går i ett med det store, svarte displayet. Som for øvrig har skrift med så store tegn at selv svaksynte kan lese dem.

 

Funksjoner

Nesten alle funksjoner er på plass, inkludert DAB+ og internettradio, i tillegg til innebygde strømmetjenester som Tidal og Deezer. Produktet er dessuten Roon Ready, som betyr at du kan bruke programmet Roon for PC eller Mac og strømme musikk til forsterkeren over hjemmenettverket. Ingen USB-kabel nødvendig. Og det er fint, for USB-inngangen støtter maksimalt 96 kHz oppløsning, mens produktet ellers kan håndtere filer opp til 192 kHz. Filer med høyere oppløsning enn dette blir nedkonvertert til nærmeste kompatible oppløsning.

Skulle du ha musikken din lagret på en nettverkstilkoblet harddisk (NAS), eller for den saks skyld et USB-minne, så er det bare å spille i vei. Bluetooth fra mobilen? Kjør på! Andre lydkilder kan kobles til en av de mange digitalinngangene, eller bruk analog RCA. Eneste savn er en balansert XLR-inngang, og skal du ha platespillerinngang koster det 5.000 kroner ekstra.

 

Analog forsterkning med digitale prinsipper

R 1000 E er basert på innmaten til den integrerte forsterkeren PA 1000 E og CD-spilleren MP 1000 E. Effektforsterkerdelen bruker såkalt pulsbreddemodulering, hvor det elektriske musikksignalet oversettes til en serie firkantpulser. Dette kalles gjerne digital forsterkning, men hos T+A er modulatoren en analog konstruksjon. Svitsjingen skjer med raske MOSFET-transistorer, og utgangstrinnene bruker analog negativ feedback for å kontrollere utgangssignalet. Ifølge T+A kan dette gi spenningsvariasjoner i strømforsyningen og dermed forvrengning, men i R 1000 E er feedback-sløyfen relativt svak og dessuten frekvensavhengig (mer i bassen som krever mye strøm, mindre oppover i frekvensregisteret som er mer følsomt for forvrengning). Noe som skal gi en renere lyd.

Selve effekten er noe lavere enn hos PA 1000 E, men 115 watt pr. kanal i 8 ohm er likevel mer enn de 2 x 80 wattene den konkurrerende Naim Uniti Nova leverer. Og nesten det dobbelte av hva du får av Teac NR-7CD (2 x 60 watt).

 

Tysk perfeksjon

På samme måte som du ikke får noen følelse av en bils kjøreferdigheter av å snakke om spesifikasjoner, så vil man heller aldri vite hvordan en forsterker låter, før man sender musikk i dens retning. Og gudskjelov holder tyskerne hva de lover. For makan til stram og kontant avlevering!

Koblet til Audiovector SR3 Arreté Raw Surface er det ganske eksepsjonelt hvor presis R 1000 E gjengir musikken. Dvoraks fiolinkonsert Opus 53 i a-moll er et kremeksempel. Spilt av Berlinfilharmonien med Anne-Sophie Mutter på førstefiolin, og dirigert av Manfred Honeck. Med Tidal for Roon på Macbook Pro avleveres musikken med en stram og taktfast hånd. Førstefiolinens raske vendinger, akkompagnert av et storslagent og samspilt orkester får armhårene til å reise seg, dette er beinhardt. Og om du trodde at 2 x 115 watt ikke holder, så tro om igjen.

 

Plenty dynamikk

Her får man virkelig dynamikken vi savnet så sårt med Teac NR-7CD. Her går basskontroll og luft hånd i hånd, og forsterkeren bevarer kontrollen ved høyere lydnivå enn hva Teac-en klarer. Det er råere, mer brutalt, og minst like glattpolert og oppløst.

Men erkekonkurrenten til T+A-forsterkeren er ikke NR-7CD fra japanske Teac. Det er nemlig britiske Naim Uniti Nova. Et minst like imponerende stykke byggekunst, med et – spør du meg – enda lekrere utseende. Og med dynamikk, timing og tredimensjonalitet som sine musikalske styrker. En forsterker å frykte.

Når det gjelder rå styrke står T+A ganske likt med Naim. De kan begge kunsten å banke trommene inn i mageregionen på lytteren, og perkusjonsinstrumenter låter ryddig og stramt. Jeg opplever at T+A har mer luft i diskantområdet, og en bedre frekvenslinearitet, enn jeg husker fra Naim Uniti Nova. Mer detaljrikdom, mer krisphet i overtonene på fiolinene. Om det var snakk om å kunne telle antall hår på buestrengen, ville man vært i større grad være i stand til det med R 1000 E enn med Naim Uniti Nova.

Den deilig bassrike og elektroniske You Should See Me In a Crown av Billie Eilish er også et fint eksempel. Bassen er saftig og kontant, mens T+A har en hel bråte med detaljer oppover.

Men Naim-forsterkeren har en x-faktor: en opplevelse av tredimensjonalitet. Samtidig har den en større ro i lydbildet. Det låter mer «flytende», på et vis. Eller: der hvor T+A snakker med matematikk, taler Naim i bilder.

 

Filterinnstilling

T+A har imidlertid et triks i ermet. Sett DAC-filteret fra Linear til Impulse, og digitalkonverteringen fokuserer mer på timing og litt mindre på frekvenslinearitet. Og du verden hva den lille forskjellen betyr. Først og fremst tar den sikte på å fjerne «pre-ringing» i filteret ved samplingfrekvensen, og det høres ved å nettopp bli mer flytende, tredimensjonalt og naturlig. Hva frekvenslinearitet angår skjer det ikke mye rent subjektivt, jeg vil derfor påstå at Impulse er den beste innstillingen å bruke uansett musikk. T+A-forsterkeren er helt klart på bølgelengde med Naim, og det kan til og med hende de ekstra wattene gir ørlite mer kontroll.

Men det er et problem …

T+A R 1000 E er likevel ikke perfekt. Men svakheten ligger ikke i lydkvalitet. Det er brukervennligheten jeg ikke helt får til å sitte.

Innstillingene og menyoppsettet er videre litt mekaniske og knotete. Det tok for eksempel litt tid å bli vant til at innstillingene for DAC-filteret deler samme knapp på fjernkontrollen som tonekontroll, merket med en musikknote. Grafikk har man ikke brydd seg med, her er det listeform som gjelder, og ikke alle undermenyer er like intuitivt plassert. Bare det å oppdatere til nyeste fastvare gjorde at jeg måtte google litt.

Displayet i front er som nevnt stort, men det står ingen info om oppløsning og filformat på musikken som spilles av. Et savn når man strømmer musikk fra en rekke ulike musikkformater og ønsker oversikt. For eksempel vet man ikke om man spiller av vanlig CD-kvalitet eller høyoppløst Master-kvalitet fra Tidal.

Når man skal spille filer med høyere oppløsning enn forsterkeren er laget for, går det fint med Roon eller andre avspillingsprogrammer på Mac eller PC, tilkoblet USB-DAC-inngangen. Da nedkonverteres filene til nærmeste kompatible oppløsning. Men har du filer lagret på USB-minne og skal spille dem av direkte i forsterkerens avspiller, klarer den ikke dette. Jeg prøvde med noen musikkfiler i 24-bit / 352,8 kHz oppløsning, det hele gikk bare i stå.

Til slutt må jeg nevne den mangelfulle mobilappen. Den er slettes ikke så intuitiv som Naim sin, og heller ikke her vet man om man spiller høyoppløst eller lavoppløst musikk fra Tidal.

Konklusjon

Lydkvaliteten på R 1000 E er like helstøpt som konstruksjonen, med en fjellstø basskontroll samtidig som oppløsningen oppover er i særklasse. Den får det maksimale ut av hver eneste av de 115 wattene pr. kanal, og vi tar oss egentlig aldri i å savne mer.

Og synes du oppløsning og taktfasthet kan komme i veien for det musikalske, så er det bare å svitsje filterinnstillingen fra Linear til Impulse, og plutselig kommer dybden i lydbildet også. Om den ikke er et unikum, kjemper den i hvert fall helt i toppsjiktet i sin prisklasse.

Vi savner ingenting av funksjoner, her er både DAB+, internettradio og CD-avspilling. Og mulighet for platespillerinngang, som riktignok koster ekstra. Derimot er ikke brukervennligheten helt sømløs. Men man blir vant til alt, og det er ikke verre enn at vi klart vil anbefale R 1000 E.