NAD DAC1 består av to komponenter. En sender som kobles til PC-en med mini-USB-kabel, og en mottaker og DAC som kobles til hi-fi-anlegget med vanlige RCA-kabler. Det er ingen utgang for hodetelefoner, men en trådløs DAC sin oppgave er da også å frakte signalet fra datamaskinen til stereoanlegget.

Dette er testens eneste DAC som er begrenset til 16-bit/44,1-48kHz oppløsning, altså CD-kvalitet. Den har ekstern strømforsyning og kan argumenteres å være stasjonær, men med sitt kompakte format går den likevel lett ned i bæreveska, og kvalifiserer seg til denne testen.

Strømforsyningen som følger med lekker noe høyfrekvent støy. I veldig stille omgivelser vil dette være hørbart.

Lydkvaliteten
NAD-konverteren låter litt åpnere i diskanten enn de fra NuForce og FiiO. Bare hør på overtonene på klassisk som for eksempel Dvoraks slaviske danser. Fiolinene virker lettere, og trianglene tydeligere. Det samme merker jeg meg når jeg hører på kvinnevokaler, for eksempel Ane Brun og Sophie Zelmani.

Etter en stund føler jeg det er noe som ikke stemmer helt. Spesielt s-er uttales smått skarpt i toppen, og gitarer blir litt i overkant krispe. Dynamisk sett er det heller ikke veldig spenstig. Når det braker løs i de heftigste partiene i Dvoraks slaviske danser, mangler det litt trøkk og engasjement.

Metal som ellers er meget tøft å høre på, dølles litt ned. Dette kan leses som meget dramatiske forskjeller fra de andre konverterne i testen. Det er det ikke, forskjellene er små, og det går helt ok å lytte til NAD-konverteren. Likevel, trenger du ikke trådløs overføring, gjør du bedre kjøp andre steder. Kobles NAD-en videre fra sin koaksiale digitalutgang og inn i en bedre DAC (Hegel HD11, test kommer!), blir resultatet merkbart bedre. Det er med andre ord potensial her, men selve DAC-en holder ikke helt mål etter min mening. DAC1 kan være et interessant valg dersom du allerede har en god DAC, men ønsker trådløs overføring av USB.

 

Også i denne testen: