: Roksan Blak

Roksan hvem? Det er ikke så enkelt å markere seg med et relativt ukjent navn, i en verden hvor Naim, Marantz, Electrocompaniet og Hegel dominerer. Engelske forsterkere har i det hele tatt ikke hatt veldig gode kår utenfor hjemlandet.

Det er synd, for da kan man gå glipp av skikkelige godbiter.

Engelske Roksan har lang fartstid og produserer både forsterkere, platespillere og et par høyttalere. Mens platespillerne tidlig etablerte dem som en produsent å se opp for, har forsterkerne (og CD-spillerne) vært mer anonyme.

Det er det ingen grunn til. Ta for eksempel Roksan Blak. En serie som enkelt sagt består av to produkter. En CD-spiller, og en integrert forsterker med USB-DAC, platespillerinngang – og Bluetooth!

Den stiller i samme klasse som modeller fra de allerede nevnte, mer kjente produsentene, og trenger virkelig å skille seg ut i mengden.

Det hjelper at den kombinerer fire analoge innganger – en av dem balansert – med strømming og sågar platespillerinngang. Slik passer den fint inn i et moderne hjem, hvor platespilleren er børstet støv av, og gamle komponenter og strømming lever i skjønn forening.

De færreste trenger noe mer enn dette. Men det er klart at et par ekstra digitale innganger absolutt ville vært å foretrekke. Det ville gjort forsterkeren mer fleksibel. Muligheten for å koble en CD-spiller, Blu-ray og TV-en til optiske innganger, ville også gitt den et fortrinn sammenlignet med konkurrentenes tilsvarende forsterkere.

Forsterkeren virker solid bygget. En børstet sorteloksert frontplate, et gledelig stort volumpotmeter og et display du kan se fra motsatt ende av rommet, hinter om en gjennomtenkt konstruksjon.

Hodetelefonutgangen er kraftig nok til å drive store hodetelefoner, og man skifter mellom de solide høyttalerterminalene og hodetelefoner, med en skjult knapp på undersiden av fronten.

Den må ikke forveksles med strømbryteren, som også er plassert – til venstre, på undersiden. Forsterkeren leveres forresten med en fin fjernkontroll, som også kan styre en Roksan CD-spiller og DAC.

Bluetooth

Fordelen med Bluetooth er at den er enkel å bruke, og alle kan bruke den. Du trenger ikke noe komplisert nettverksoppsett, eller konfigurering. Slå på Bluetooth, velg Blak og så er du i gang. Det er så enkelt at hele familien kan strømme musikk via Blak-forsterkeren.

Ulempen er at du ikke kan strømme musikken tapsfritt uten komprimering, selv om Blak bruker Bluetooth med aptX, som støtter overføring i bedre kvalitet.

Det finnes ingen nettverkstilkobling som gjør det mulig å koble til nettverket for tapsfri strømming.

Da må man plugge lydkilden inn i USB-inngangen på baksiden.

Men da kan man strømme 24-bits lydfiler via USB, uansett format, og få mye bedre lydkvalitet enn fra Bluetooth. Spotify eller Tidal fra en laptop, er alt som skal til. Har man i tillegg et Tidal HiFi-abonnement, kan man spille av Masters-filer pakket inn i MQA. Som gir potensielt enda bedre lyd, selv om digitalomvandleren i forsterkeren ikke har MQA-støtte.

Platespillerinngang

Hvis man ønsker å koble til platespilleren, må den være utstyrt med MM-pickup, siden det er hva platespillerinngangen har støtte for. MC-pickuper kan ikke benyttes. Platespillerinngangen har ingen justering av kapasitans eller motstand, her er det bare plug and play.

Dynamittdynamikk

Forsterkeren er oppgitt til 150 W i hver kanal. Sammenlignet med andre forsterkere som måler effekten over et bredere frekvensområde (20hz – 20 kHz mot 1 kHz her), er effekten nærmere 110–120 W. Men det er av underordnet betydning, for den lyder mye kraftigere i praksis.

På de små kompakthøyttalerne Piega Premium 1.2, lød The Weeknd og Daft Punks I Feel It Coming, steintøft. Det virket som lyden kom fra mye større høyttalere, og bassen dundret ut i rommet på en måte som virket naturstridig for et så lite basselement.

Trommene og bassen var lekende lett å skille fra hverandre. Selv når jeg spilte høyt, noe forsterkeren i høy grad innbyr til. Den trives rett og slett når du drar på litt, og lyder langt mer potent enn Denon PMA-2500E. Men den har ikke samme grad av raffinement og fokus.

Keith Jarrets Köln-konsert, lyder litt innpakket selv om det ikke er noe å si på detaljrikdommen. Men det tar den igjen på en ekstrem dynamisk kontrast, som gir Steinway-flygelet et temperament hverken Denon- eller Hegel H160 makter.

Bassen er ikke bare heftig og engasjerende, den er også godt kontrollert. De store Sonus faber Serafino, trives best på forsterkere med muskler, og Rokan-forsterkeren hadde null problemer med å fylle så store sko. Men her kom også begrensningene frem i lyset.

Tonene fra Beethovens pianosonater under Marizio Pollinis hånd, lyder litt tunge med Roksan-forsterkeren. Som maler med bred pensel og leverer et stort lydbilde som kler store instrumenter godt.

Den varme klangen fra forsterkeren, kler vokaler veldig godt. Det skal godt gjøres å få den til å lyde hardt eller skingrende, for den leverer et naturtro og klanglig sett varmt lydbilde. Som er rikt på detaljer, men ikke fullt så gjennomsiktig og fokusert som en Hegel H360. Dog til høyere pris.

En Rotel RA-1592 er en mer naturlig sammenligning. Men tross langt flere innganger og mye krefter, lyder den ikke like varmt og lekent som Roksan Blak.

Verdt å lytte til

Hvis man ikke synes at antallet innganger eller mangel på Wifi er en begrensning, er Roksan Blak et fortreffelig alternativ til mer “etablerte” merker i samme prisklasse. Den spiller med et sjeldent engasjement, godt hjulpet av over snittet dynamisk kontrast, og leverer et varmt og levende lydbilde. Den er ikke det siste ordet innen raffinement og klangnyanser, men såpass kan vi leve godt med til prisen. Vel verdt å lytte til for enhver entusiast med kresne ører.

Vel verdt å lytte til for enhver entusiast med kresne ører.