Siden NAD tok verden med storm for over 30 år siden, har de vært med på å definere begrepet ‘mye for pengene’. Særlig gjaldt det forsterkerne, som snudde opp ned på folks oppfatning av rimelig hi-fi.

De har ikke fått den samme anerkjennelsen for platespillerne, som det har vært få av og langt imellom. Den første var bygget på et remdrevet ståchassis, pakket inn i nitrist plast og utstyrt med en alt for myk tonearm. En flat en sådan. Unik for sin tid.

Denne ser også ganske trist ut. Den matt grå overflaten og det patetiske forsøket på å få gull av gråstein ved å runde av hjørnene, fortjener ikke noe mer enn et skuldertrekk. Setter man på det medfølgende støvlokket, ser det ut som det er hentet fra en annen spiller. For det er nemlig ikke avrundet i hjørnene.

NAD-spilleren vinner ikke noen skjønnhetskonkurranser, men den vinner denne testen.

Den er enkel å sette opp, men man må justere pickupvekten og antiskating selv. Det er ikke vanskelig, og NAD leverer alt man trenger i esken. Også den samme kabelen som følger med Pro-Jects Recordmaster.

Så vet man hvem som bygger NAD-spilleren

Spilleren leveres med en ferdigmontert Ortofon OM10 som er en fremragende budsjettpickup. Akkurat samme som på Recordmaster altså, men armen og chassiset på NAD-spilleren er ikke lik Recordmasters chassis og arm. Men glasstallerkenen gir et mer stabilt momentum enn den lettere ståltallerkenen på Recordmaster.

Selv med samme pickup som Pro-Jects Recordmaster, er det påfallende hvor forskjellig NAD-spilleren lyder. Det er ikke himmelvid forskjell i lydopplevelsen, men NAD-en lykkes der Pro-Jects Recordmaster snubler på målstreken.

Her er det god dynamikk, ikke ulik Rega Planar 1, med godt fokus og god vekt i bassen. Lydbildet er fjellstøtt med god kanalseparasjon, og det er mer dypbass å hente her enn i Rega Planar 1, og de øverste tonene er bedre fokusert.

Det siste skal Ortofon-pickupen har æren for.

NAD-spillerens dynamikk er fremragende, men særlig bassdynamikken er i en klasse for seg blant rimeligere spillere.

På Quiet Winter Night, merkes det spesielt godt på de sporene som har trommesporet eller bassen godt frem i lydbildet. NAD-spilleren har bedre kontroll over bassen, og leverer bedre dypbass en Rega-spilleren.

Dermed trenger den ikke mer enn et par takter før musikken griper tak og engasjerer lytteren. Mellomtonen er åpen og rik på detaljer, og fokuset er godt uten å være sylskarpt. NAD-spilleren er kanskje ikke noe å se på, men lyden er det ikke noe feil med.

Også i denne testen: