test: Ortofon MC Anna

Man skal aldri spørre om en kvinnes alder. Men jeg kan avsløre at Anna Netrebko er langt yngre enn Ortofon, som har drevet med elektronikk og pickuper lengre enn de fleste har levd.

Relasjonen mellom den russiskfødte sopranen og danske Ortofon, er rent musikalsk og føyer seg inn i en rekke av produkter, som er oppkalt etter kjente og mindre kjente personer.

Anna Netrebko har altså fått æren av å få sitt blikk og navn på siden av en av Ortofons edleste pickuper. MC Anna, som den kalles, er nemlig en svært påkostet MC-pickup i høy prisklasse. Utviklet for kresne ører, og tilpasset de mer eksotiske platespillerne i markedet.

Pickupen er ikke helt ny. Den debuterte for sju år siden, og er fremdeles tilgjengelig.

Det kan skyldes at den rett og slett er populær i high-end kretser. Hvor den konkurrerer med eksoteriske pickuper fra van den Hul, Lyra, Audio-Technica og DS Audio, for å nevne noen produsenter med alternativer i tilsvarende prisklasse.

Hvis man spør Ortofon, er MC Anna utviklet for de som ønsker en kompromissløs pickup som evner å gjengi både mikro- og makrodynamikk med tonal flyt og tekstur. En vanskelig balansegang. Ofte fører kravene til presis og nøytral lyd, til en slankere klang, men her har man forsøkt å få til begge deler. Altså både presisjon, og musikalitet. Ofte ansett som fyldigere klang.

Replicant 100

For å få det til er det mange ting som skal klaffe. Ortofon har valgt sin egen slipning av diamanten som følger rillene. Det er en temmelig skarp slipning som poleres etterpå og monteres i en nålearm av Boron.

Skarpslipt betyr også at man må være nøyere under monteringen, og Ortofon anbefaler 23 graders helning på nålearmen, som med 2,6 grams stifttrykk, skal gi en 90 graders vinkel i bakkant av Replicant 100-slipningen.

Ortofon anslår en levetid på opptil 2000 timer før retipping av nålen, men en gradvis endring i lyden fra cirka 1000 timer, må man regne med.

Magnetsystemet er utviklet med mer aktive komponenter for å få et mer uniformt magnetfelt når spolene er i bevegelse. Her har man forsøkt å optimalisere geometrien med neodymiummagneter og et ikke-magnetisk oppheng i polymer.

Montering

Pickup-huset er laget i lasersmeltet titan, og samlet veier pickupen 16 gram. Det er relativt mye for en pickup, men nåleopphenget er temmelig stivt, slik at man likevel klarer å holde resonansfrekvensen så lav at den ikke påvirker lyden.

Med gjenger i pickup-huset, er først monteringstrinn såre enkelt. Pickupen kan monteres med nålebeskyttelsen på, hvilket er en fordel. Så langt, så bra.

Jeg vil si at det er en fordel om armen på platespilleren har høydejustering. Selv om pickupen er tung, er den ikke særlig høy, men det er en fordel med nøyaktige justeringer for optimal sporing under avspilling.

Etter litt frem og tilbake med lytting og justering, lupe og en protraktor for å korrigere geometrien, ble jeg strålende fornøyd med resultatet.

Krystallklar klang

Pickupen trivdes utmerket på Technics SL-1000R og SL-1200G, og ble koblet samme med phono-trinnene Gryphon Sonett, Audio Research PH0, og phono-inngangen på McIntosh C2600.

En sammenligning med Audio Technica AT-ART1000 og DS-Audio DS-002, var uunngåelig, siden jeg hadde alle tre samlet en periode. Selv om de alle tre stiller i high-end-klassen, lyder de ikke likt. MC Anna minner mer om ART1000, men uten den samme mektige bassdynamikken, og evnen til å grave ned i kjelleren etter de laveste frekvensene.

MC Anna er den stramme her, med et ytterst gjennomført fokus og en enestående evne til å hente frem detaljer i musikken. Man føler atmosfæren på opptaket på kroppen, og pickupen er djevelsk god til å løfte frem små nyanser i lydbildet.

Den stramme regien gir litt mer behersket dypbass, sammenlignet med ART1000, men MC Anna lyder aldri lyst, spisst eller betonet. Den er snarere enda mer nøytral i klangen, men mangler ikke varme eller fylde. I hvert fall ikke i mellomtonen.

Sopraner som Anna Netrebko, Maria Callas (egentlig koloratursopran), eller tenorer for den del, er ikke det eneste MC Anna takler med letthet. De mange lagene i Mozarts Requiem kommer fremragende godt fram i lydbildet, og solostemmene står på magisk vis frem i lydbildet, foran koret.

Pickupen henter de fineste teksturer og klanger fram. Som på Radka Toneffs Fairytales, hvor originalinnspillingens svakheter kommer så alt for tydelig fram. Klaverklangenes varierende tonehøyde er oppsiktsvekkende tydelig her. Men Radkas vokal er gripende i sin realisme. De små, nesten ikke hørbare endringene i dynamikken er fenomenalt godt gjengitt.

På musikk med mer dynamikk i bassen, som Dire Straits Love Over Gold, er det mer bunn i ART1000, og selv om dynamikken selv i bassen er lynrask, er vekten i trommeslagene mer behersket her. Det fratar ikke musikken driv eller nerve, men rytmen blir ikke så fremtredende i lydbildet, som på ART1000.

Konklusjon

Ortofon MC Anna er ikke en pickup utelukkende for opera eller kammermusikk. Den behersker alle sjangre, men er i sitt ess på kompleks musikk, selv om den ikke har den dypbassdynamikken man forventer i prisklassen. Pickupen er likevel i stand til å hente mye mer ut av rillene, enn de fleste tror er mulig, og den ekstremt raffinerte teksturen, den nydelig fokuserte mellomtonen, og den uanstrengte klangen, gjør dette til en pickup for de aller mest kresne.