: Naim SuperUniti

SuperUniti er altiett-løsningen for deg som vil ha en seriøs forsterker med strømming, DAC og iPod-tilkobling. Den henter mye teknikk fra de separate produktene til Naim; forsterkeren SuperNait og D/A konverteren Naim DAC, og har i tillegg nettverkstilkobling for strømming av musikkfiler og nettradio. Nesten som en surroundreceiver, altså, bare med to kanaler og ribbet for alt som ikke gavner lyden.

At dette konseptet kan fungere riktig bra fikk vi bekreftet da vi testet lillesøstrene Uniti og Unitiqute. Begge produktene traff spikeren på hodet når det gjaldt funksjonalitet og lydkvalitet – så godt at vi kåret dem til Årets lydprodukter for 2009 og 2010.

Denne gangen har Naim valgt å ta den helt ut, og med større strømforsyning og 80 watt per kanal (8 ohm) har SuperUniti nok krefter til å drive store høyttalere. Hvilket er musikk i våre ører, for det eneste vi egentlig savnet med de mindre Unitiene var mer pulver under panseret!

Innebygd DAC og streaming
SuperUniti har totalt 6 digitale innganger som gjør det lett å forbedre lydkvaliteten fra digitale kilder som TV og Blu-ray. Streaming-delen er også oppgradert, med muligheten til å spille av høyoppløste 192kHz/24 bit musikkfiler. Musikken kan sendes trådløst eller via kabel, og selv om SuperUniti ikke støtter Apples trådløse AirPlay-standard i øyeblikket, ryktes det at en kommende softwareoppgradering fra Naim vil gjøre dette tilgjengelig. Da kan du i teorien sende alt av lydinnhold – iTunes, Youtube, eller Spotify fra iPhone trådløst til anlegget. Super-Uniti har også fysisk iPod-inngang, og kan dessuten fjernstyres via iPhone eller iPad via iOS-appen n-Stream.

Naim-forsterkeren har forforsterkerutgang for tilkobling av subwoofer eller ekstra forsterker til bi-amping. Derimot har den ikke mulighet til å oppgradere strømforsyningen slik du kan med de fleste Naim-produkter. Meningen her er nok at man skal greie seg med den ene boksen, og det er jo i bunn og grunn vitsen med Uniti-konseptet.

Lydkvalitet
Artikkelforfatteren gikk i bleier tidlig på 80-tallet og mangler derfor referanser fra glanstiden til Naim og Linn, likevel kan jeg høre at det er noe eget med hvordan SuperUniti låter sammenlignet med dagens hi-fi.  Den har noe spenstig og livlig over seg, og måten den leverer lyden på får umiddelbart hårene i nakken til å reise seg. Med høyoppløst musikk fra harddisken, styrt på enkelt vis gjennom Naims N-Stream app på iPhone, gir SuperUniti en tett, nærværende og usminket lyd som føles veldig…ja hvordan skal man si det, riktig. Nettopp hva som skjer er i grunn vanskelig å beskrive, men subjektivt sett opplever jeg lyden som ”rask”. Trommer, bass og vokal virker å treffe øregangene akkurat når de skal, ikke et millisekund senere. Resultatet er at det blir påfallende lett å få tak på melodien og fremdriften i musikken.

Hovedinntrykket etter å ha lyttet gjennom en svært variert spilleliste, er i alle fall at Naim har kontroll på dette med timing! Og denne karakteren er tilstede enten man lytter til 24 bits FLAC musikkfiler over nettverket eller 320kbps streaming fra Spotify via digitalinngangen. Det er ikke dermed sagt at den alltid låter like pent. Usminket og korrekt er en bedre beskrivelse, og de som er vant til varm og innsmigrende lyd må regne med en aha-opplevelse første gang de lytter til Naim-forsterkeren. Her er det ikke gjort noe forsøk på å pynte eller forfine lyden. Et eksempel på det er at overtonene er ganske energiske, på grensen til fremadlent, nesten PA-aktig. Mellomtonen er også veldig direkte, uten kunstig sødme. Fordelen med dette er at en skarptromme høres ut som en skarptromme og ikke en døll kopi, og aggressiv vokal blir ikke temmet. Klassisk rock og heavy metal, Dylan, Clapton, Knopfler og Springsteen, Maiden, Motörhead – you name it, de låter alle knalltøft via Naim-forsterkeren.

Klassisk musikk kan derimot virke litt kaotisk til tider. Lydbildet er tettpakket, og har ikke noe utpreget perspektiv eller dybde. Musikerne står på samme linje i stedet for å ha tydelig separate plasseringer. Totalt sett føles presentasjonen mer som å stå rett ved scenekanten enn langt bak i konsertsalen. Under testen hadde jeg en nær konkurrent, Linn Majik DSI for hånden, og den gjorde unektelig en bedre jobb på klassisk, med litt mer raffinement  og separasjon i overtonene, men den mangler mye av sprutet og frasparket til Naim.

Bassgjengivelsen er svært imponerende, ikke fordi den er spesielt fet eller hardtslående, men fordi den henger usedvanlig godt sammen med resten av lydbildet i stedet for å leve et separat liv i bunnen. Bassen slår ikke like kraftig som med en McIntosh eller Musical Fidelity forsterker med hundrevis av watt under panseret, men den er utrolig presis og lett på foten. I så måte snakker vi mer om en Sugar Ray Leonard enn Mike Tyson, for å bruke en boksemetafor.

Selv om forsterkeren yter beskjedne 80 watt per kanal på papiret, virker den i praksis dobbelt så sterk, og selv med relativt krevende høyttalere som Linn Isobarik og Naims egne S400 (for øvrig en meget god match!) manglet det aldri på kraft eller overskudd. Mye av forklaringen på dette ligger nok i den solide strømforsyningen, og Naim skal i alle fall ikke beskyldes for å skryte på seg effekt.

Konklusjon
Det blir i grunnen vanskelig å rangere SuperUniti i forhold til andre forsterkere i prisklassen, da den scorer ganske middels på tradisjonelle hi-fi kvaliteter. Den som bare vil spille Kari Bremnes og Eagles ”Hotel California” for n’te gang vil neppe finne særlig glede i den usminkede og litt todimensjonale lyden fra Naim-burken.

Den har kanskje ikke oppløsningen til NAD M2 eller kraften til Musical Fidelity M6 500i, eller finessen og raffinementet til Electrocompaniet ECI-5mkII. Derimot byr SuperUniti på noe unikt, en sjelden grad av nerve og musikalsk enkelhet, som får mye annen hi-fi til å høres kjedelig og oppblåst ut. Selv om jeg tradisjonelt er en ”round earther” må jeg innrømme at det er noe besnærende ved SuperUniti som gir meg lyst til å glemme hi-fi-en en stund og bare kose meg med musikk. Kanskje jorden er litt flat likevel…