TEST: NAD M2

I uminnelige tider har forsterkere brukt det samme driftsprinsippet. Metodene og komponenter har naturligvis variert mye, det er nok å nevne vakuumrør og transistorer, som utfører samme oppgave med ulike metoder. Folk flest har neppe tenkt over det, så lenge det virker er det det samme hva som er inni.

Men med snart bare digitale lydkilder, er det kanskje på tide at forsterkerne blir mer digitale, for det er ingen grunn til at man skal ha en digital til analogkonverter i hver av boksene som utgjør lydkildene. Da er det smartere å la forsterkeren ta seg av den digitale signalbehandlingen. Da kan man benytte én digitalkonverter av høy kvalitet til alle tilkoblede kilder, i stedet for mange dårlige. Ideen er ikke ny. Digitale forsterkere har eksistert lenge, og alt fra mobiltelefoner til stereoutstyr. Men de har blitt benyttet fordi de tar liten plass, krever lite strøm og koster lite – ikke på grunn av et ønske om bedre lydkvalitet. Med unntak for forsterkere fra Lyngdorf – tidligere Tact – som har klart å kombinere høy lydkvalitet med digitalt forsterkertrinn.Likevel har ikke digitale forsterkere blitt ettertraktet blant kresne audiofile. De som er villig til å betale månedslønner for en forsterker, velger en tradisjonell om enn påkostet analog forsterker. Kanskje skyldes det den generelle oppfatningen om digitalforsterkere som kjølige, kliniske, kunstig lyd og med et problem i diskanten som gode analogforsterkere ikke har. Høyttalerens impedansvariabler i diskanten kan nemlig påvirke filteret på forsterkerutgangen negativt, og da forsvinner oppløsning og fokus i diskanten. NAD har løst problemet med et eget filter, som man kan stille selv i variabler fra 2 til 8 ohm, for å tilpasse forsterkerutgangen – og filteret – til høyttalerbelastningen.

Flere digitale enn analoge innganger forteller at dette er en spesiell forsterker.

Analoge og digitale innganger
NAD M2 har bare to analoge lydinnganger. Den ene er balansert, den andre ikke, resten er digitale innganger. I tillegg til digitale utganger, skulle man ønske å rute signalet videre. To elektriske 75 ohms koaksiale innganger, to optiske (SPDIF) og en balansert og elektrisk inngang (110 ohm AES/EBU). Det eneste den mangler er en USB-inngang, som kan være hendig å ha hvis man planlegger å bruke en laptop som lydkilde.

Digitale lydkilder havner direkte i forsterkerens 24-bits digitalkonverter som er i stand til å regne med 35-bits presisjon, som NAD mener er en fordel fordi prosesseringen av lydsignalet blir enda mer nøyaktig. Avansert signalkorreksjon med det NAD kaller DDFA (Direct Digital Feedback Amplifier) – digital tilbakekobling – skal sørge for at forsterkertrinnet er like stabilt uansett belastning.

Lyden av stillhet
Med en innebygget digitalkonverter kan man løfte lydkvaliteten fra digitale lydkilder mange hakk. Den gamle CD-spilleren kan få fornyet tillit fordi den slipper å omvandle digitalt til analogt, siden forsterkerens digitalkonverter vil gjøre en mye bedre jobb med signalbehandlingen. For virkelig å sette NAD-forsterkeren på prøve, ble mesteparten av testen utført med Dynaudio Confidence 4. Et par fullblods referansehøyttalere, som også er en krevende belastning, og på mange måter en tøff match for en forsterker – og derfor egnet til å avsløre enhver svakhet forsterkeren måtte ha.

Men svakhetene er ikke mange. NAD-forsterkeren gjør alle fordommer til skamme, med et fjellstøtt lydbilde som er så stille som snø, og blottet for lyter. Man kan ikke snakke om farging av lyden, betoning av instrumenter eller ubalanse. Alt henger sømløst sammen i et særdeles homogent lydbilde. Fokuset er ultraskarpt, og fra kjellerbass til høyere sfærer er forsterkeren like dønn stabil og kontrollert. Alle som er engstelige for at den skal lyde kjølig og klinisk, kan puste lettet ut. Tvert imot, vil jeg nesten si.

Ikke slik å forså at den presenterer musikken med rosenrød glød og legger ekstra varme i klangene. Slett ikke, snarere er det snakk om en total evne til å formidle varmen i instrumentenes klang på en korrekt måte. På Neil Youngs Peaceful Valley Boulevard, fra albumet Le Noise, hører man alle klangnyanser i gitarspillet klokkeklart. Vokalen flyter organisk og levende ut i rommet, og bassen sparker kontant ifra. Den virker uhørt stabil også når man spiller høyt. Intet tydet på at den hadde tenkt å knele når Neil Young fikk frie tøyler og volumet nærmet seg smertegrensen.

Sammenlignet med for eksempel den integrerte 250 W McIntosh MA7000, mangler det litt på dybde og bredde i lydbildet. Den analoge Mac-forsterkeren har også litt mer varme og glød, som mange liker, men M2-en er mer oppløst og fokuserer tydeligere på detaljene og små klangnyanser. Alison Krauss live med Union Station sitter som spikret med NAD-en på de store Dynaudio-høyttalerne. Kontrasten i den krevende vokalen til Alison Krauss tror jeg bare jeg har hørt bedre gjengitt i testene vi nylig gjorde med forsterkere fra Mark Levinson og Soulution. Og det i en helt annen prisklasse. Dobro-gitarer og mandoliner er så sylskarpt gjengitt at man blir sittende å gape i ren beundring. Mye på grunn av den bunnløse dynamiske kontrasten.

Forsterkeren er fri for alt som kan legge til eller trekke noe fra musikken. Den føles på mange måter som den komplette musikkformidler. De fleste av Keith Jarretts ECM-innspillinger er i referanseklasse hva klang angår, og en god test for en forsterkers formidlingsevne. Flere av live-opptakene som If I Were A Bell fra Up For It, er gode tester på formidlingen av atmosfære – følelsen av å være til stede. Også det klarer M2 på forbilledlig vis. Kontrasten mellom Jack DeJohnettes trommer og Gary Peacocks ståbass, har jeg sjelden hørt så perfekt, i hvert fall ikke i denne prisklassen. Små slag på symbaler, og mikroskopiske utslag på hi-haten kommer tydelig frem, uten at det virker påtatt.

Klaverets karakter virker å være supernøytral. Noen vil sikkert foretrekke litt mer klangfarge her, men korrekt blir det ikke, med mindre man slipper å lytte til en forsterker som legger noe til i lydbildets mange klanger. Skifter man fra analoge innganger til digital direktekobling til M2-ens digitalkonverter, kan man legge merke til endringer. Som regel til det bedre, siden NAD-ens konverter sannsynligvis er bedre enn det meste som finnes i CD-spillere der ute. I hvert fall opp til en viss prisklasse. Bytting mellom McIntosh MCD500s analoge (balansert) og digitale utgang fra NAD-ens fjernkontroll, ga bredere stereoperspektiv via den analoge inngangen, ellers var det marginal forskjell. Så hvor mye bedre det blir å benytte bare M2-ens konverter, avhenger mye av kildens kvalitet.

Referanseklasse
Med unntak for forsterkerens strømkrevende oppstart, hvor sikringen MÅ være 16 ampere for at den ikke skal ryke, er MAD M2 veldig nær å være den perfekte forsterker. Den spiller himmelsk befridd for lyter, og slipper musikken frem uten å skrike her er jeg. Til prisen får man også en fleksibel og stabil forsterker som er i stand til å spille fremragende på det meste av høyttalere jeg kan komme på. NAD M2 er et ypperlig valg for alle som har mange digitale lydkilder, og ønsker et skikkelig løft i lydkvaliteten uten å bruke seriøst mye penger på ny forsterker. Sammenlignet med mange andre forsterkere vi har testet, er NAD M2 nesten et kupp. Man får nemlig både i pose og sekk med NAD M2.