test: NAD M12

Hva skjer når ingeniører som normalt bruker tiden sin på å konstruere god lyd på et strengt budsjett, får frie tøyler og bestemmer seg for å lage det best mulige uten å skjele til kostnadene? Da får man for eksempel noe slikt som NADs Masters-serie. Vi har i det siste testet flere modeller fra serien.

NAD M12 er selskapets alternativ til en forforsterker i high-end-klassen. Som de andre enhetene i serien er den en strengt designet aluminiumkloss med avrundede hjørner og en stor sentral touchskjerm. En stor volumknapp er den eneste fysiske håndgripelige kontrollen. Den, og en stor solid fjernkontroll, som også er i aluminium. Med sine 48 knapper kan den dessuten styre de fleste apparatene i Masters-serien.

Moduloppbygget
Forforsterkeren er stereoanleggets trafikknutepunkt, hvor alle signalkildene samles. Og i et så luksuriøst produkt er det selvfølgelig rikelig av alt. Bakplaten er spekket med innganger av enhver type. En del av dem er plassert på utskiftbare innstikksmoduler, som kan avmonteres med et par skruer i stil med kortene i en stasjonær datamaskin.

Systemet kalles MDC (Modular Design Construction), og brukes i en rekke av NADs toppmodeller, inkludert Masters-serien. Bakplaten på M12 har ledig plass til flere utvidelser. Vårt testeksemplar ble levert med BluOS-modul til strømming og multiromslyd, og de analoge linje- og platespillerinngangene, som er en del av det faste utstyret på M12, sitter i tillegg også på en MDC-modul, som kan kjøpes som tilbehør til andre modeller.

Skal forsterkeren brukes i stereo-hjemmekinoen, kan man dessuten kjøpe en MDC-modul med fire HDMI 2.0-innganger.

Alt er digitalt
NAD kaller selv M12 for en digital forforsterker, og det handler om mer enn bare å ha digitale innganger. All signalbehandling i M12 er digital, også den «analoge». Etter linjeinngangene og RIAA-forsterkeren digitaliseres signalet, og etter det skjer alt med 35-bits/844 kHz oppløsing (!), inn til effektforsterkerutgangene, som er analoge. Den svært høye oppløsningen betyr at støy og forvrengning senkes ytterligere 66 dB, sammenlignet med 24-bits signalbehandling. I hvert fall i teorien. I praksis blir det analogdelen som setter grensene.

Det er et stort utvalg av digitalinnganger: åtte i alt og til alle formater. USB-inngangene arbeider selvfølgelig asynkront, så eventuelle uregelmessigheter i datastrømmen fra en datamaskin ikke påvirker lyden.

Multirom
NAD M12 kan utvides med Bluesound, som er NADs alternativ til multiromslyd i HD-oppløsning. Man kan kjøpe separate multiromshøyttalere, men også finne teknologien som MDC-utvidelsesmodul. Med modulen montert, dukker BluOS opp som en ekstra inngang i forsterkeren.

Det betyr også at du kan styre den fra BluOS-appen på mobil og nettbrett, og den kan inngå i et multiromssystem og strømme trådløs musikk til alle rom i huset. Man trenger imidlertid ikke nødvendigvis anskaffe et high-end-system til hvert rom.

NAD M12 har i likhet med medieserveren NAD M50 ikke support for DSD-filer. Det mye omtalte komprimerte HD-lydformatet MQA støttes til gjengjeld, noe som gjør det mulig å få glede av høyoppløst musikk fra for eksempel Tidal.

Lyden av NAD M12
Som et heldigitalt produkt kommer M12 spesielt til sin rett med digitale signalkilder. Og det er ikke så mye et spørsmål om hvordan den låter, men hvordan den ikke låter. Den fremstår nemlig som ualminnelig naken og ren, og er nærmest umulig å sette en finger på. Lyden i høyttalerne bestemmes i høyere grad av de øvrige komponentene i anlegget. Vil du ha en avbalansert og nøytral kontrollert lyd, må M12 kombineres med en god klasse D-forsterker som NAD M22 V2. Her er det avdempet autoritet, glassklar gjennomsiktighet og en dyp og veldefinert akustisk scene. Detaljer er det masse av, men lyden blir ikke overanalytisk av den grunn. Bare nøktern.

Hvis du foretrekker en lydopplevelse med mer varme og sødme blandet sammen, kunne valget av effektforsterker falle på en single-ended rørforsterker eller en klasse A-forsterker. Spent foran vår Nelson Pass Zen V2 var det både detaljer, rom og varme i overmål på en ellers kald og grå februardag.

Alt i alt setter NAD M12 betydelig mindre preg på gjengivelsen enn den tilkoblede effektforsterkeren. Den gjør sin jobb som kontrollsenter til noe nær perfeksjon, og serverer vinylplater, digitale filer og strømming med like stor lojalitet, men et egentlig særtegn leter man forgjeves etter. Noe som gjør den til en lett partner for de fleste effektforsterkere.

Med til opplevelsen av den «usynlige» forsterkeren hører også en nærmest total frihet for forvrengning og støy – sannsynligvis hjulpet av den ekstremt høye digitale oppløsningen. Frem til utgangstrinnet er det ren matematikk.

Er den dermed den ideelle forforsterkeren? Ikke nødvendigvis, da musikk handler om følelser, og M12 er så saklig som en statsautorisert revisor. En forforsterker som den formidable McIntosh C2600 kan røre sjelen på en måte som M12 ikke engang prøver på. Men den setter til gjengjeld et dypt arr i lommeboken. Og man har fortsatt mulighet for å tilføre personlighet i de øvrige delene av hi-fi-kjeden.

Konklusjon
NAD M12 er et glimrende bevis på at NAD kan lage annet enn fornuftige grå kasser. Den låter praktfullt, og man må svært høyt opp i pris før den blir det svake leddet i hi-fi-kjeden. Samtidig byr den på alle de innganger og formater man kan ønske seg (bortsett fra DSD). Takket være MDC er man fremtidssikret hvis behovet eller teknologien skifter. Kan du nøye deg med litt færre innganger, bør du imidlertid se på den integrerte M32, som lydmessig er så tett på M12 at man nesten trenger målfoto.